lørdag 28. juli 2012

Først meg selv, så meg selv?

Denne bloggen har ikke vært brukt så mye til å debattere ting. Det har heller ikke vært meningen, all den tid jeg vil at den skal være et frirom for alt det som "støyer" der ute. Et rom for stillhet og ettertanke, undring og poesi. Et sted hvor både du og jeg kan senke skuldrene.
Men her om dagen kom jeg over et innlegg i Aftenposten kalt "Først meg selv, så meg selv". Kommentaren er skrevet på bakgrunn av boka "Generation Me" av Jean M. Twenge. I all hovedsak handler den om at vi som er født på 70-, 80-, og 90-tallet, er selvsentrerte og flasket opp på ideen om at vi er unike, og fortjener det beste i livet.

Vi har aldri opplevd kriger og nød, få av oss har måttet kjempe for mat og klær. Vi mener vi fortjener en drømmejobb, en drømmepartner, et drømmehus og penger i overflod- og det helst uten å gjøre noe særlig for å oppnå det.
Og, ifølge artikkelforfatteren, blir møtet med virkeligheten brutal:

"Arbeidsmarkedet er presset, og svært få jobber ligner de romantiske forestillingene man hadde om dem på forhånd.
Folk flest må derfor slå seg til ro med en «vanlig» jobb, hva nå enn det er, med en «vanlig» inntekt. De blir ikke berømte. Ikke rike, heller. Kanskje har du problemer med i det hele tatt å komme deg inn på boligmarkedet, og når du endelig gjør det, så sitter du plutselig der, da, litt over middagshøyden, med måne og kulemage, et troll til kjerring, et rekkehus i en grå forstad, i en bulkete fransk syvseter i skytteltrafikk mellom barnas dustete fritidsaktiviteter. "

Jeg må med hånden på hjertet si at jeg ikke kjenner meg igjen i kommentaren. Som kjent skal man ikke skjære alle over en kam, og det skal heller ikke jeg gjøre. Noen av oss er kanskje mest opptatt av fasade, av penger, av konstant lykkefølelse og vellykkethet. Men ingen jeg kjenner er slik. Heller ikke jeg.
Jeg tror derimot at vi som tilhører denne generasjonen, VET at det må jobbes hardt hvis man ønsker å oppnå ting. Nettopp fordi vi har denne friheten, denne muligheten til å utfolde oss de veiene vi ønsker, må hver og en av oss faktisk bruke mer tid på å finne den riktige veien.

Jeg tror også mange, mange av oss forlengst har innsett at livet er mer enn penger og det perfekte hus, eller de perfekte klærne. Det som handler om lykke i livet, handler om å lære seg selv å kjenne. Lytte innover. Finne hjertets sang, og følge den.
Så enkelt, og så vanskelig.

En blogg kan oppfattes selvsentrert, og mange av dere som blogger har garantert fått kommentarer om nettopp det. Men er vi virkelig så selvsentrerte som artikkelforfatteren mener? Kjenner DU deg igjen i innlegget?

14 kommentarer:

  1. Jeg leste innlegget..og kjente meg ganske delt. Jeg ser at det finnes mye fasader og folk som er opptatt av fine hus,biler og jobber..samtidig synes jeg at det er mange som ikke er opptatt av disse tingene,eller bortskjemte..jeg tror kanskje først meg selv-folk finnes i alle generasjoner..

    SvarSlett
  2. Det siste tror jeg du har veldig rett i, og det er derfor jeg stusser over at akkurat disse generasjonene trekkes frem her. Vi har sikkert lettere for å bli materialistiske siden vi vokser opp i en rik verden, men er det ikke samtidig slik at når vi har alt vi trenger, begynner en mer åndelig reise?

    SvarSlett
  3. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  4. Måske er det, når mange oplever tomheden i den materialistiske verden og indser, at man ikke bliver lykkelig særlig længe af at have mange penge, et fint hus, en flot bil, at de begynder at søge indad? Den åndelige rejse starter, når man er klar, tror jeg og tør spørge sig selv, hvem man egentlig er og hvad der egentlig gør glad mere end 5 minutter af gangen. Hvad der giver indre ro. Jeg ser mange, der går gennem livet uden at turde stille de spørgsmål og hvor det blot handler om at holde fast på det, man har og måske få mere, men lige så mange søger indad, tager på en indre rejse, går på kurser, prøver sig frem og udveksler. Det er jo vældig oppe i tiden!

    Blogge er generelt selvcentrerede, en personlig blog er vel ikke personlig, hvis man ikke øser af sig selv? Jeg er blevet beskyldt for at være egocentreret i en hånlig anonym kommentar og det endda i et indlæg, der handlede om mindfulness i min morgen! Da lærte jeg noget! Jeg indså, at selv skønhed og indre lykke, de små gode øjeblikke af salig fryd, kan virke provokerende på dem, som ikke kan finde det i sig selv. Jeg skrev et indlæg om netop det forleden dag, fordi kommentarer først gjorde mig ked af det, men siden har jeg forstået, at det jo på ingen måde handlede om mig men om modtageren. At finde indre lykke og ro giver desværre også anledning til misundelse og det er jo netop ikke noget, man kan købe sig til!

    Jeg er glad for at du søger indad og deler. Poesi, filosofi, forundring og små glæder er til inspiration for mig og mange andre. :)

    God søndag, kære ven. Klem.

    SvarSlett
    Svar
    1. Å søke innover, gå på kurs og lære om selvutvikling, er absolutt i tiden. Kanskje er det en naturlig følge av at våre generasjoner har opplevd (relativ) rikdom? Våre foreldre/besteforeldre kjempet frem bedre velferdsordninger og bedre lønninger, vår generasjon har innsett at materialistisk rikdom ikke er alt. Men gjør det oss utakknemlige og lite i stand til å møte den "virkelige" verden, slik artikkelforfatteren mener?
      Jeg ser ikke helt sammenhengen der, må jeg innrømme.

      Det er veldig sant, det du skriver om at man ikke kan kjøpe seg til indre lykke og ro. Tusen takk for dine gode ord. Klem!

      Slett
  5. Jeg kjente meg nok også ganske delt etter å ha lest innlegget. Ikke at jeg nødvendigvis kjente meg selv helt igjen, men mange andre. Det er nok mye "sant" i innlegget, men jeg tror også at vi er mer og mer opptatt av andre verdier, indre verdier... helse, trivsel, balanse... Vi ser jo mange eksempler på folk som hopper av karrierekarusellen sin for å bosette seg på et lite sted og drive med de de drømmer om - male, skrive, drive med gårdsbruk, eller hva det nå er...
    Når man blogger er man selvfølgelig selvsentrert - men på mange måter - det er et fristed, som du også nevner, og man skriver om ting man er opptatt av... Og det kan jo være så mangt...
    Når man har levd en stund, vet man hva som betyr noe. Men hvert menneske må leve sitt liv...

    Ha en flott søndag, kjære du!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det kan godt hende at jeg mer eller mindre bevisst ikke legger merke til alle de i vår generasjon som higer etter det materialistiske. Jeg merker jo selv at de siste årene har det materialistiske interessert meg mindre og mindre. Jeg leser nesten aldri interiørblogger mer, annet enn de som handler om gjenbruk og handarbeid. Siste mote, hva er det? Etter at vi sa opp reklame i postkassen, er jeg helt "ute" og følger ikke lenger med på hva som skjer, hverken innen klær, interiør eller fritid.
      Det er faktisk bare befriende.

      Jeg drev ei krambu i et hjørne av kafeen vår, som mange vet. Der solgte jeg også handarbeid, lokale varer og brukte ting. Skulle kafeen ha fortsatt, ville jeg satset mer på nettopp det, og mindre på døde "ting" som hadde vært transportert halve jorda rundt.

      Hvert menneske må leve sitt liv, det er helt sant. Og det er vel strengt tatt vanskelig å skjære to-tre generasjoner over én kam. Men jeg holder en knapp på at flertallet av oss har skjønt at lykken ikke finnes i neste shoppingrunde.

      Takk for innlegget, Liv Hege! Glad for at du blogger! Klem fra meg.

      Slett
    2. PS: Og jeg håper de som blogger om interiør, ikke føler seg tråkket på av det jeg skrev over her. Det er i grunnen tankevekkende for meg selv at jeg skrev akkurat dette, for jeg har ikke tidligere reflektert så mye over mitt eget forhold til materialisme. Og at jeg selv blir mindre og mindre interessert i TING.
      Det slår meg at kanskje også dette er et tegn på indre forandringer?

      Ikke vet jeg, men godt er det at vi alle er forskjellige. ;)

      Slett
  6. "Ydmyghed er ikke at tænke mindre om sig selv, men at tænke mindre på sig selv."

    Hvis vi ikke tror godt nok om os selv kan vi jo ikke inspirere andre, hvem kan og vil inspireres af en der sidder i et hjørne og ligner en stor undskyld for sig selv, jeg ser den stigende selvoptagethed som en følge af usikkerhed på egne evner/kompetencer, hvis du ikke har troen på dig selv og dine egne evner bliver du usikker på dig selv og søger derfor udad og forsøger at tiltrække opmærksomhed fra dine omgivelser, det meste af dit liv bliver søgen efter opmærksomhed fra dine omgivelser, derfor bliver de fleste selvcentrerede og får det let til at se ud som om at alt skal dreje sig om dem selv.

    Ved at søge indad og på den måde overbevise dig selv om at du er god nok som du er, at du er noget ganske Unikt kommer du til at hvile i dig selv, du er overbevidst om at du er god nok som du er og derfor har du ikke brug for andres opmærksomhed, du har derfor overskud til at tænke på andre end dig selv og også interesse i at gøre noget for andre.

    Selvfølgelig bærer ens blog præg af hvem der skriver den og hvilke værdier der ligger til grund for den der skriver der.
    God weekend Lill-Karin

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for ditt svar, Michael, interessant som alltid.

      Slett
  7. Min erfaring er, at artikkelforfatteren generaliserer. Men det kan få os til at tænke efter, og det er godt at få rusket lidt op i sine overbevisninger, så de ikke gror fast. Der er vist lige så mange forskellige måder at være på, når man er født i 70-, 80-, og 90-tallet, som hvis man er ældre (som jeg er).
    Stort klem og tak for et vigtigt blogindlæg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg ble også sittende og reflektere etter at jeg leste artikkelen. Jeg kjente meg ikke igjen i beskrivelsene, men innser at mange kanskje er nettopp slik artikkelforfatteren skisser opp. Tror likevel det er fryktelig vanskelig å beskrive en hel generasjon - for ikke nevne 3 - med noen få ord.

      Vi blir selvfølgelig alle preget av det samfunnet vi vokser opp i, på godt og vondt. Kanskje vi trenger slike påminnere om hvilke verdier vi egentlig setter høyest.
      Takk for dine ord, og fin søndag!

      Slett
  8. Det som er i tiden er et kanskje overdrevent fokus på individet. Det er opp til oss hvor lenge vi kan holde oss øverst på Maslows behovshieraki; det er opp til oss å gjøre oss selv lykkelige. Brått blir det forstått som at vi ikke skal klage, ikke se det "negative" i ting, ikke sutre og klage. Om vi ikke har det bra skyldes det bare oss selv. Også dersom vi rammes av sykdom.

    Med stort fokus på individets lykkeferd blir det mindre fokus på fellesskapet.

    Du sier at du tror de fleste av oss har skjønt at det ligger hardt arbeid bak suksess, men da spør jeg: "Hvem er vi?" Dette handler kanskje ikke om oss som har vært voksne ganske lenge, men om de som er i slutten av tenårene eller unge voksne i dag? Media formidler drømmen om raske penger og rask vei til berømmelse. Å vise seg på tv er for mange unge det samme som å lykkes. Så lenge fellesskapet er mindre viktig enn individet tror jeg det er mye rett i "meg selv først deretter meg selv". Samfunnet preges av det, synes jeg.

    Individet blir produktet (betenkelig nok!).

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er sikkert stor forskjell på meg og en person født på f.eks 90-tallet. (Jeg er født på slutten av 70-tallet.) Og det er vel også noe av poenget mitt, at det er vanskelig å generalisere og si at disse generasjonene har trøbbel når de møter det virkelige samfunn.

      Med "vi" mente jeg vel i hovedsak de som er voksne i dag. Men jeg har også inntrykk av at det finnes mange reflekterte og modne ungdommer i dag, selv om det kanskje er de som ønsker rask suksess og store penger vi blir presentert for i media.

      Det kan jo også være at artikkelforfatteren har overdrevet en del for å få provosert frem en debatt...

      Jeg har også reflektert over det du sier om at det er lagt opp til individets egen vei til lykke. For de som da IKKE føler at de lykkes, må det kanskje være dobbelt tungt? Men jeg tror virkelig at hvilken innstilling man har til livet også påvirker hvordan man faktisk har det. Det har vel også forskning vist, at et positivt menneske f.eks lever lengre enn et negativt?

      Vi er vel tilbake på en gylden middelvei; Man kan ikke forvente at samfunnet skal bære deg på gullstol gjennom livet. Samtidig er det viktig å støtte fellesskapet og bidra med det man kan.

      Takk for ditt gode svar!
      Klem fra LK

      Slett