søndag 16. september 2012

2: Kvinnens datter

Hun var datteren. Barnet som ble forlatt. Jenta som mistet sin mor. Hun var frihetens pris.
 
Alltid hadde hun fått høre at det var synd i henne.
Alltid var det noen som strøk henne, ga henne klemmer, godbiter og medfølende blikk.
 
De stoppet med det da hun som 16-åring laget en scene. Etter at hun hadde skjelt ut sine besteforeldre og velmenende naboer, som hadde stelt i stand en minneseremoni på 10-årsdagen etter forsvinningen, hørte hun onkelens stemme i et beklagende toneleie.
 
"Hun er tenåring nå. Hormonene raser."
 
De andre stemmene strømmet til, forståelselsfulle.
 
"Det er nå hun virkelig hadde trengt moren sin."
"For en skam, at hun bare forsvant slik."
"Tenk å forlate den lille jenta."
 
 
Dette var lenge siden. Den gangen hadde hun forstått at hun aldri kunne få dem til å tenke annerledes. Det var bare hun selv som kunne klare det.
 
Hun sto på morens kontor, skriverommet. Det var urørt. Politiet hadde saumfart det for spor flere ganger, men alltid satt ting tilbake på plass etterpå. Ingen spor. Ingen tegn.
Bortsett fra dagboken.
 
Hadde moren hennes vært gal?
Dagboken var ikke en dagbok. Det var en samling tekster. Noen korte, noen lange. Noen bare samme ord, gjentatt over en hel side.
Og alle handlet om en mur. En mur rundt en hage, en høy mur man ikke kunne se over.
 
Hun var datteren.
Denne dagen bestemte hun seg også for å bli kvinnen som fant igjen moren sin.

4 kommentarer:

  1. Åååå! No fikk æ skikkelig løst te å lese fortsettelsen!!!!

    SvarSlett
  2. Oi, ja nå ble det spennende! Fortsettelse fra sist? :-)

    SvarSlett
  3. Jeg siger som de andre; jeg glæder mig til fortsættelsen! ;)

    Ønsker dig en fin dag, hvorend du befinder dig. Klem.

    SvarSlett