lørdag 8. mars 2014

Gaven

Min første skrivereise gikk mot slutten.
Det var lørdag. Dagen etter, tidlig søndag morgen, skulle jeg pakke de siste tingene i kofferten og lukke døren til rommet mitt. Rommet i øverste etasje på Sinai house, det ytterste loftsrommet med utsikt over byen, klippene, havet og skogene.
Rommet som i en uke hadde huset en kvinne på reise i ord.
Rommet der kvinnen opplevde sterk inspirasjon og dyp glede.
Rommet der spiren til en roman ble lagt i fruktbar jord.
 
Jeg sprang rundt i butikkene denne lørdag ettermiddag. Gaver til de der hjemme hadde jeg allerede funnet. Nå var det noe til meg selv jeg var på jakt etter, et smykke, en ring, noe som kunne symbolisere denne reisen.
Jeg lette og søkte. Studerte kjeder og perler, sølv og glitter. Ingen av de mange smykkene og ringene var meg. Ingen av dem ropte på meg.
Butikkene stengte. Mismodig måtte jeg gi opp jakten på symbolet.
 
Det var ikke før på togreisen mot London at det gikk opp for meg;
Jeg hadde fått en annen gave.
Gaven fra denne turen var et møte. Et menneskemøte.
 
Det var tredje eller fjerde dag i reisen. Jeg hadde vært på tur, med matpakke, drikke og varme klær. Veien gikk over broen, opp åsene, til slettene over byen. Så ned igjen, gjennom duggdryppende, gamle eikeskoger.
Etter en kopp te i byen ved havet, skulle jeg tilbake til rommet.
Det var i de siste bakkene jeg møtte ham.
 
Jeg sto og pustet på, kikket utover de grønnblå bølgene som landet mykt mot bukten nedenfor.
- Er du en filosof? Du ser ut som en.
Jeg snudde meg, og der sto en mann i 60-årene. Med lang, vindtett jakke og hette over hodet. Sekk på ryggen og et vennlig smil.
 
Jeg smilte litt, fortalte at jeg var der for å skrive en artikkel om stedet til et norsk magasin. Som jo også var sant.
Men mannen så på meg og sa:
- Skriver du en roman også?
Jeg kjente hvordan jeg hevet øyenbrynene.
- Hvordan visste du det?
- Jeg sier det jo, du ser ut som en som tenker og filosoferer. Et skrivende menneske.
 
Den underlige samtalen fløt videre, og for hvert ord var det som om han beskrev meg som det jeg er:
Forfatter, historieforteller, ordsamler.
Da han til slutt fortsatte nedover bakken, og jeg opp, var det nesten så jeg ikke turte snu meg.
Kanskje ville han ikke være der.
 
Møtet var Gaven.
Gaven til meg selv som en skrivende kvinne.
Et møte som for alltid vil minne meg på hvem jeg er, og hva jeg gjør.
 


4 kommentarer:

  1. Fantastisk oplevelse, spændende møde, sikken en gave du har fået der Lill-Karin. Sandheden er jo også, at du er en kvinde der er god til at sætte ord på dine tanker, rigtigt god endda.
    Klem her fra Jylland i DK.

    SvarSlett
  2. kære lill-karin. sikke et møde! en dyrebar gave. og et stort, varmt held og lykke med din spire!
    hvor er det egentlig fantastisk, når man rejser i tid og rum. fra én verden til en anden og pludelig møder et menneske der, også på rejse, i et lille sekund i det her liv på jorden, ´kender´ én! på en måde har man slet ikke ord for det. så smukt det er. men det har du alligevel. gode ord!!
    dine vilde bjerge, skoven og havet er i det her øjeblik flyttet ind på 2.sal i en trafikeret by, her hos mig i danmark. det er hyggeligt! og nu giver jeg slip - dagen venter - klem fra laila.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så underlig... så fantastisk... å tenke på! At mine ord, min skog og mitt hav kan leses av en annen kvinne, i et annet land, en annen by, midt i trafikken. Det er magisk å kunne dele på den måten. Takk for dine alltid så velkomne ord, Laila.

      Slett