fredag 4. april 2014

Når alt er lov

Jeg trykker på knappen "Nytt innlegg", og et hvitt felt uten bokstaver kommer opp.
Jeg vil skrive.
Jeg vil berøre, fengsle, være til ettertanke, glede, inspirere.
Jeg vil forsøke å fange noe, et øyeblikk i tiden, en stemning, noe som kan oppsummeres, kanskje en sammenligning eller uventet vinkling som får deg, leseren, til å le. Eller nikke. Eller riste på hodet.
 
Jeg vil.
 
Men det er ikke alltid ordene vil. De stiller seg nødvendigvis ikke opp på rekke, jevnt og pent etter hverandre. De er til tider kranglete og uvillige. De vil vandre av sted uten å bry seg om meg, skriveren. De vil på eventyr, kjenne lukten av frihet i vårskogen kanskje, klatre i trærne, møte kjærligheten, kaste en stein i et vann, fly av gårde med en doven bris.
 
Og slik er det å være en skriver. Jo mer man prøver å fange ordene, sette dem i båser og ordne dem i rekke, jo mindre samarbeidsvillige blir de.
I alle fall opplever jeg det slik.
Jeg har lært mye av min ordvenn Lene Frandsen.
Hun skriver om det å gi seg hen til ordene. Leke med dem, by opp til dans. Skrive intuitivt og fra hjertet, ikke etter et skjema om hva som er lov og ikke lov.
I skriving er alt lov.
 
Kong Vinter er en annen som synes alt er lov. Lenge satt han og halvsov på tronen sin, nonchalant slik bare en selvsikker og mektig konge kan være. Han bredte ut sitt rike allerede i oktober her i nord, og siden den tid har han sittet der, på istronen sin. Så en dag rykket han til, gned seg i øynene og strakte seg. Hva var det som vekket ham? Var det murene i hans iskalde slott som bar frem en ny tone, en dirrende, varm klang? Var det at lyset falt innover gulvene på en mykere måte, eller kanskje at luften ikke lenger bare luktet snø?
Han reiste seg, børstet snøen av den tykke, hvite kappen og tok noen steg ned. Han lyttet.
 
Det dryppet smeltevann et sted der borte i korridorene.
Rasende innså han at våren var på vei. At hans tid på tronen skulle være over.
Men Kong Vinter ville ikke gi seg uten kamp.
Han gikk med faste skritt bort til nærmeste vindusåpning, trakk luft langt ned i lungene og blåste i gang en forrykende vinterstorm. I april.
Og hun? Hun satt på taket hans og dinglet med føttene. Rundt der hun satt, hadde snøen smeltet, og nå rant det smeltevann inn gjennom alle de ørsmå sprekker og hull i kongens slott.
Hun smilte mens hun betraktet kongen.
Min venn, du må innse at slaget er tapt. Du vet hvem som vinner til slutt.
 
Hun reiste seg, plukket forsiktig to sommerfugler av skulderen og la dem under den varme kappen sin. Så sendte hun en mild dråpe smeltevann rett mot kongens nakke, før hun skled ned fra slottstaket og gikk mot de ventende skogene.
 
 

11 kommentarer:

  1. :)

    Vi kan ikke styre alt selv - og noen ganger er det helt greit!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ordene og teksten har faktisk ofte sin egen vilje. Og det er både fascinerende og til tider fortærende! :)

      Slett
  2. Tusind tak, kære ven. For link og for et fint venskab af ord, som har helt sit eget flow. Når vi skriver, så sker der noget. Og jo mere vi tør give slip og lade ordene komme til, desto gladere og mere overraskede bliver vi over det, der vil skrives. Gennem os. Det er jo i grunden som at tage på eventyr og det er vi moderne mennesker faktisk ikke særlig gode til. Vi vil have sikkerhed og vi tegner forsikring på alt. Men man kan ingen forsikring tegne på den slags eventyr, vi to er nødt til at drage ud på. Gennem ordene. Vi må bare gå i fuld tillid til, at ordene ved, hvad de vil!

    Klem og god weekend

    SvarSlett
    Svar
    1. Eventyr...ja, slik er det. Å skrive er som å si ja til en reise som man ikke vet hvor ender. Eller OM ender? Kanskje er det derfor vi vender tilbake til ordene gang på gang. Fordi de tar oss med på en reise utenfor oss selv, de former karakterer, beskriver hendelser, landskap, verdener og liv. Man kan ha en ide om hvor man vil med ordene, men det er slett ikke sikkert ideen holder. Kanskje vil ordene noe helt annet...

      Slett
  3. ih, sikke et skønt eventyr, lill - karin. tak:)
    føler, april bliver helt magisk, da hun forsigtigt plukker sommerfugle ned fra sine skuldre... ! jeg får sommerfugle i maven af det - og mærker våren!
    hun er magisk, april, og på en måde er hun også pippi. den autonome, lille skaberinde. stærk!
    som foråret, helt enkelt.
    når jeg læser om hende hos dig og megan (lene) tænker jeg på min allerbedste veninde. som jeg mødte for mange år siden i gymnasiet. hun var april! altid lyste hun som en sol! altid glemte hun sin skoletaske, men havde madpakken med i lommen. hun talte mange sprog flydende, grønlandsk og japansk fx, men mens alle andre omkring os havde travlt med at blive voksne, havde vi travlt med at være børn - igen. så det blev til mange stjernefester. hvor vi lå på jorden i mange timer og kiggede på stjernehimmelen. og kun drak sodavand til! hun byggede en bogreol på sit værelse, som var et stengærde, og hun havde et magisk, flyvende tæppe. det var hendes seng, en slidt futon fra japan. som hun rullede sammen hver dag og vips! var den af vejen. og kunne lægges bag på cyklen til ud på nye eventyr.
    hjemme ´fløj´ hun rundt hver nat. og sov et nyt sted. hvor hun havde lyst. i køkkenet fx, på altanen, hos sin mor. og når jeg sov hos hende, fulgte jeg med, evig nysgerrig.
    flere år senere, da vi uundgåeligt var blevet en lille smule mere voksne, flyttede hun sammen med sin kæreste, og da jeg første gang besøgte dem, ledte jeg med øjnene i lejligheden, med - allerede vemodighed i hjertet, efter det magiske, flyvende tæppe. det var der ikke mere. var skiftet ud med en helt normal seng.
    mine allerbedste veninde er stadig april. hun lyser altid, varm, som en sol!
    men noget forsvandt på vejen.... stjernefesterne og meget mere...
    men jeg har tænkt mig at gøre noget ved det. jeg vil købe mig et magisk, flyvende tæppe, vil jeg!

    tanker om april og varme klem og god dag til dig, fra laila

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for din herlige historie om din venninne! Litt vemodig var den også. For den står som et eksempel på hvordan vi mennesker går fra å være lekne og nysgjerrige, til å falle inn i våre rammer og forbli der. Fordi det er trygt og velkjent. Når jeg skriver, er det en av mange måter man kan bryte ut av disse rammene på. Ta ut på reise, selv om det er foran pc-en. Skape og formidle. Det er magisk å følge med på hvilke skikkelser og karakterer som dukker opp, for eksempel April. Jeg hadde ikke et klart bilde av henne før jeg satte meg til ordene. Hun bare dukket opp, og da hun først var der, da var hun tydelig! Hun smilte lurt til meg, og viste meg sine sommerfugler, alt jeg trengte å gjøre var å skrive.

      Et flyvende teppe...så fantastisk! Håper du finner et riktig flott et!
      Klem og god søndag til deg.

      Slett
    2. tusinde tak fordi du lyttede:)
      så godt, du kan rejse foran din computer - din magiske, flyvende computer;)
      det er vigtigt - ja, livsnødvendigt at mærke det store uendelige rum indeni os, hvor sjælen bor, og hele verden bor, og universet med og alle rejserne... og tænk, at det er dit arbejde. så heldig, du er!
      alt for nu og varme hilsner fra laila

      Slett
  4. Slik som du og dere som skriver, slik har vi som maler det også.
    Jeg setter. MEg ned med pensel og farger og VIL male noe, men vet ikke hva. Det er frustrerende, men inni meg finnes det noe, jeg må bare settes igang.
    Da må jeg bla i bøker feks. Enten se andres bilder, eller lese andres ord . Det har seg slik at det du/ dere skriver, omdannet jeg i bilder inne i hodet mitt. Jeg har alltid sett ting i bilder.
    Ha en deilig søndag.

    SvarSlett
    Svar
    1. Sylvia, takk for at du deler hvordan det er for deg å male! Men vet du hva? Jeg ser også alt i bilder, selv om jeg skriver. Jeg vet at andre forfattere også har det slik, scenene, karakterene, omgivelsene kommer frem som bilder som man deretter kan beskrive med ord.
      Kreative prosesser er fascinerende, og det er alltid interessant å høre hvordan andre, skapende mennesker opplever sin inspirasjon og prosess. Klem til deg.

      Slett
  5. Alltid kjekt å lese dine blogginnlegg, selv om jeg ikke er så flink til å legge igjen en kommentar :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Fint å høre fra deg, Skriblerinnen! Gratulerer med utgivelse. Jeg følger med hos deg også, selv om jeg ikke alltid skriver noe. :)

      Slett