Reportasje om en jordmor i Malawi

Det gjorde inntrykk å høre jordmor Helena Haagensen fortelle om sitt opphold i Malawi. Reportasjen var på trykk i et bilag til avisa Nordlys i juni 2013.

 

 

Frykten for å fly

– Hvorfor er du redd for å drømme?

De sto øverst på åsen. Landskapet var et fargekart i grønt, oransje, gult, rødt. Pusten ble til damp, de små skyene forvitret med vinden og forsvant. Han studerte linjene; veien snodde seg grått nedover dalen, elva glitret i sølv langs den eviggrønne granskogen. Fargerike bånd av løvskog rammet inn grønne jorder. Alt bølget og svingte perfekt om hverandre, som om noen hadde tegnet landsbyen på et tegnebrett.  

– Hva mener du med det?
Han snudde seg mot bestefaren. Dette var kanskje den siste turen opp hit, slo det ham. En tristhet fulgte i kjølvannet av tanken. Den gamle mannen hadde klart bakkene denne gangen også, men de hadde brukt hele formiddagen.

– Da du var liten, var ditt største ønske å kunne fly. Jeg glemmer aldri skinnet i øynene dine da du fortalte meg at du i drømmen hadde hoppet ut fra hustaket og fløyet av sted.

Han nikket, jo, det stemte. Han husket suget i magen, følelsen av uovervinnelighet.

– Når drømte du sist at du fløy?

Nå snudde bestefaren seg også. Det hvite håret skinte i høstsolen, og det glitret blått i blikket. Buskete øyenbryn formet seg til måkevinger øverst i panna.

– Det aner jeg ikke. 

– Har du drømt at du fløy de siste ukene? Månedene? Årene?

Den yngre mannen klødde seg i pannen og tenkte seg om. Han hadde ikke drømt at han kunne fly på så lenge han mintes. – Nei, det er nok så lenge siden at jeg ikke kan huske det.

Den gamle mannen strøk hånden over håret, glattet litt og snudde seg mot utsikten igjen. Han sukket og lente seg tungt på gåstavene.

– Det var det jeg trodde.

Det ble stille. Vinden rusket i klærne, og et par kråker skrek i åssiden under dem. Han begynte å tenke at bestefaren hadde glemt hele samtalen, da han plutselig sa:

– Det vi drømmer om natta, kommer som regel av det vi drømmer om dagen. Da du var barn, var du fryktløs. Du hadde frihetstrang, du ville prøve vingene og kaste deg ut i livet. Hvis du fikk vite her og nå at du kunne fly, ville du sluppet deg utfor da?  

Mannen svelget og så det for seg. Hvordan han løftet armene ut fra kroppen, spente fra og lot vinden bære seg. Ville han stole nok på seg selv til å tørre? Enn hvis han falt ned? Eller krasjet med en fugl? Og var det ikke fryktelig kaldt å sveve i den klare luften? Han så for seg at han fikk panikk, og at en hittil uoppdaget høydeskrekk ville melde seg.

– For å være helt ærlig: Nei. Jeg tror nok ikke jeg ville ha fløyet, svarte han.

– Det er for mange ting som kan gå galt, la han til.

Bestefaren så på ham igjen. Et sørgmodig drag kom over ansiktet. Så ranket han seg, trakk pusten.

– Jeg spurte deg om hvorfor du er redd for å drømme. Du tør ikke se for deg å fly, for nå som du er voksen forteller frykten deg alt som kan gå galt. Og du velger å lytte til frykten. Et barn tenker ikke på konsekvensene av sine egne drømmer. Det bare drømmer.

– Men det er nå stor forskjell på å drømme og å faktisk gjøre det man drømmer om. Kaster jeg meg utfor her, dør jeg, sa mannen.

Bestefaren nikket.

– Men slutter du å drømme om å fly, vil det aldri bli virkelighet heller. Du vil leve ditt liv i trygghet, slippe å ta sjanser, i tilfelle det går galt. Tror du det vil gi deg følelsen av å ha levd når du blir så gammel som meg? Tror du det er alle sjansene du lot gå fra deg, som varmer deg når du innerst inne vet at du har tatt den siste turen opp på din barndoms åser?

Den yngre mannen ville si noe, protestere, eller vise medfølelse. Men munnen hadde ingen ord å forme. Han ble nummen av tanken på at bestefaren kanskje skulle dø snart.
– Vi skal alle dø, sa den gamle mannen, som om han leste tanker.

Han hadde noe ømt i blikket, noe som fikk en klump til å sette seg i halsen hos den unge mannen.

– Det er hvordan vi lever, som teller. Ikke la frykten for at en drøm ikke går i oppfyllelse, hindre deg i å drømme. Skjønner du?

De tok omkring hverandre, og ble stående slik mens høstvinden rusket i jakker og hår. 

Uten så mange ord...

Det skrives så mye.

Det sies så mye.

Derfor skal jeg la julen fylle mitt nærvær uten så mange ord.

 

Dette bildet vil jeg likevel dele.

Det sier litt om hva jeg ønsker min jul skal inneholde: Lys, vinter, snø, ski, skog, ro og glede.

 

Ønsker alle lesere der ute ei fin høytid.

 

Takk for at dere følger med inne hos meg!

Jeg lover flere ord og flere bilder i 2014.

 

GOD JUL!

 



En irritert hilsen fra en vanlig forbruker

Denne bloggen inneholder vanligvis ikke så mange meningsytringer fra min kant. Men nå kommer jeg med et aldri så lite hjertesukk. Hvis du har kommentarer, skriv gjerne rett i bloggen. Og har du tips til meg som forbruker, send meg mail: nylandlk@online.no

 

****************

 

Jeg er lei av å være forbruker.

Likevel er jeg dømt til å være det, for jeg kan ikke lage alle de tingene jeg trenger. Faktisk er det svært få ting jeg kan lage selv, med unntak av syltetøy fra egne bær, og potetstappe fra egne poteter.

 

Jeg kan ikke engang strikke, og uansett måtte jeg ha kjøpt garn.

Som de aller fleste andre i dette landet, må jeg kjøpe klær, mat, vaskemidler, hudkremer, sjampo, pc, mobil...

 

Og det er her irritasjonen og trøttheten kommer inn.

For hvorfor skal det være så vanskelig å finne frem til produkter som ikke er miljø- og/eller helseskadelige?

Når skal de store produsentene innenfor mat, kosmetikk, elektronikk osv., begynne å innse at vi faktisk VIL ha produkter som ikke er giftige og skadelige?

 

Egentlig så fatter jeg ikke hvordan f.eks. norske leketøyskjeder i det hele tatt tar inn leker som viser seg å inneholde store mengder giftstoffer og bly.

Jeg fatter heller ikke at kosmetikkbransjen kan fortsette å bruke palmeolje, kjemikalier og miljøgifter i produkter som de senere pøser ut på markedet. Hvordan våger dere å gamble med vår helse og vårt miljø på denne måten? Har ikke dere som produsenter noe ansvar?

 

 

JA, jeg vil gjerne betale mer for det jeg kjøper. Og heller kjøpe mindre dritt!

JA, jeg vil heller handle lokale, kortreiste produkter, og jeg betaler gjerne mer for dem.

JA, jeg har nå begynt å skygge unna de største kosmetikk- og hudpleiekjedene. Jeg er en dråpe i havet, men jeg krysser fingrene for at VELDIG mange snart kan snu ryggen til billigst-mulig-tankegangen og heller handle mindre og bedre.

 

Og når det gjelder mat: Hva i alle dager er poenget med palmeolje i tacoskjellene?? Når produsenten nå har fjernet det, viser det vel bare at det var totalt unødvendig å ha dette i fra første stund?

 

Ja, jeg er lei av å være forbruker. Hvis de største dagligvarekjedene i Norge i tillegg nå skal slå seg sammen, håper jeg dere lytter til strømningene blant forbrukerne og tar inn flere produkter som ikke er fulle av skadelige stoffer!!

Blå søndag

Jeg slår øynene opp. Det er tidlig søndag morgen, og mobilalarmen har vekket meg.

Søvnig trykker jeg på en av tastene for å få lyden til å stoppe. Jeg vet jeg ikke kan slumre videre. Jeg skal på jobb. Noen venter på meg, og jeg har to timers kjøretur før jeg kommer frem.

 

Jeg går i dusjen, lar det varme vannet mjuke opp en trøtt kropp. I radioen spilles julesanger, og jeg kjenner munnen smile. Jo, det er jul. Veldig snart. Hodet har bare ikke skjønt det ennå, men jula smyger seg rundt her allerede. I blikket til barna hver morgen foran julekalenderen. I radioens toner, som synger om hvit jul og ei hellig natt. I gløden av røde julegardiner og juleduker. I duften av klementiner, de fyller fruktkurven med dypgul glede fra et annet land.

 

 

Jeg smører meg matpakke og setter kaffemaskinen i gang. Pakker kamera, skriveblokk, kamerastativ. Sjekker hvilke penner jeg har med. Ekstra batterier er også viktig.

Huset sover fortsatt idet jeg starter bilen. Det er gnistrende kaldt.

 

 

På veiene er det stille, men det ryker fra noen piper. I alle hus har folk pyntet med adventsstaker og julestjerner.

Omkring meg våkner lyset.

Jeg blir sittende foroverlent i bilsetet, med en munn som smiler bredere enn før. Himmelen er blå, i blåfargens mange nyanser. Dyp og mørk rett der oppe, lysere og lysere ned mot fjellene. Glansen i fjellsidene er også blå. Snøen er hvit-blå.

I samme retning som jeg skal, rett over fjellene, henger en stor, tindrende stjerne.

 

 

Jeg legger milene bak meg mens jeg spiser matpakken og stadig lar blikket møte det blå lyset. Takknemlighet er følelsen som fyller meg mer og mer. Takknemlighet for at jeg måtte opp en tidlig søndag morgen. Takknemlighet for å bo her - i mørketidslandet, der vi får lov til å beundre verdens vakreste lys. Blå-lyset. Nord-lyset. Ispedd en kledelig rødme, den henger over fjellene som en vag hilsen fra en sol som har reist.

 

 

Landskapet blir villere og vakrere jo lenger jeg kjører. Og når jeg utpå formiddagen endelig er fremme, har dagen fått taket på morgenen. Himmelen er nå helt lys, og det glitrer skarpt i snøkrystaller og isdekte veier.

 

Jeg tar utstyret ut av bilen, går veien opp til huset og åpner døra.

Innenfor venter to mennesker, med varme smil og varm kaffe.

 

Jo, jeg er takknemlig, tenker jeg, og lar lystiden svøpe seg rundt oss der vi deler et øyeblikk av evigheten.

Et lysende øyeblikk, en søndag i desember.

 

 

(C) Lill-Karin Nyland, desember 2013.

 

 



Åpningen

(C) Lill-Karin Nyland

 

 

Et ønske om å få mer tid

Og vips, så finner du din egen sti

En åpning i skogen

En lysning

En vei

 

Ta første steget

Noe venter på deg

 

Over i ei ny tid

 

Ei ny tid

Mørketid

Vintertid

Tid for lys


Det er både noe dempet og intenst i lyset i dag. Solas siste stråler ligger på fjellets rygg og liksom venter litt, før de tipper bakover og forsvinner. Som en doven katt som langsomt glir ned fra sitt sovested i en bløt sofa. Varmen henger igjen som et minne, til også den er borte.

Mørketidslandet.
Det er her jeg bor. I dette landet, denne landsdelen som lever så i takt med årstidenes skiftninger. Som byr på nye sammensetninger av lys, himmel og landskap hver eneste dag. Hver morgen ligger en ny fargepalett klar, det er bare å begynne å male. Blir det dypblått med gullskimmer? Sort med dryss av hvite stjerner? Eller lyseblått med spor av lilla?

For nettopp i mørketidslandet er fargepaletten full av farger. Du må ikke tro annet. Mørketid, heter det, men jeg kaller det lystid.

Aldri er lyset så synlig som i mørketiden.
Aldri er fargene så intense, så klare og dype.
Mørketiden - lystiden - er en gave.
Jeg tar den imot og går ut i lyset.

Slik så november ut fra mitt hjemmekontor i dag - 20. november 2013.



Filosofer og venner som blir

Filosofer.

Hvilket bilde får du opp?

Menn i sandaler som står på et torg og roper ut sine oppdagelser? Gjerne med en bokstabel under armen?

Eller kanskje støvete professorer som vandrer rundt i universitetets mange labyrinter, mumlende på ord ingen forstår?

Kanskje ser du Arne Næss, fjellklatreren med det lekne forhold til livet, filosofen vi alle ble litt kjent med i vår tid?

Er vi kanskje alle hverdagsfilosofer?

 

Denne høsten har jeg tatt forberedende til universitetet. Det betyr at jeg må avlegge eksamen i fagene examen facultatum og examen philosophicum. Populært kalt exfac og exphil. I fagene finner vi underkategoriene samfunnsvitenskap og vitenskapsteori, etikk og filosofihistorie.

 

Dette første møtet med universitetet er ikke bare-bare. Oppgavene og pensum er ikke noe man suser gjennom, eller klatter litt på med bred pensel. Stoffer krever at man tar seg tid. Til å lese, til å la temaene synke inn. Og ofte må man ty til andre kilder hvis pensum ikke er nok til å forstå.

 

Her er det filosofene kommer inn. De store tenkerne. Jeg blir bare mer nysgjerrig på noen av dem ettersom tiden går. Sokrates og Platon. Aristoteles. Og senere: Descartes, Hume og Kant. Det fascinerer meg at mange av de emnene de tenkte på, og forslo løsninger på, er de samme som opptar oss i dag. Lykke og meningen med livet. Moral og etikk. Finne "Det Gode Liv". Hvordan skal man leve best, til fordel for seg selv og resten av samfunnet? Og hvordan bør samfunnet bygges opp?

Og ikke minst, synet på forholdet mellom menneske og natur. Er naturen noe vi egentlig aldri kan forstå, og hvor er vår plass i forhold til dyrene?

 

 

Jeg kjenner dyp takknemlighet for at jeg har gitt meg selv den gaven det er å studere. Det er utviklende. Det er inspirerende. Som å være på en reise tilbake i tid, der man møter mennesker man kjenner seg igjen i. Selv om de levde for 2500 år siden.

Når eksamenene er avlagt før jul, går ferden videre innen faget historie. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Men de gamle filosofene vil henge med meg, nå som jeg endelig har fått blitt kjent med dem.

 

Og Arne Næss, han blir definitivt. Vi skal bli bedre kjent, han og jeg. En venn har kommet for å bli.

 

 

Bildet er lånt fra denne siden.

 

 

Hvem er vår tids filosofer? Og hva filosoferer de om?

Nettopp det har jeg tenkt å finne ut...



Stammen

 

Tid til å være på jorda

Sjå dine eigne steg

Stå som ein stamme i skogen

la sjela slå rot i kvila

 

 

(C) Lill-Karin Nyland