Ventemorgen

Studiene venter.

Oppgaver må gjøres, leveres.

Siden: Planlegging av jobb, kontorarbeid. Papirer må ryddes.

 

Men vent litt lenger, morgen.

Jeg er ikke riktig klar.

Jeg har min kaffe her, og mine ord.

I mitt hjørne der, ved bøkene, der vil jeg sitte.

Og vente litt.

På dagen.

 

Oppgavene venter.
Men vent litt lenger, morgen.

La bare dagen starte der ute.

Du og jeg, vi kan vente her sammen.

La oss hvile i øyeblikkets glede

La oss trekke pusten

Før dagen kommer

La oss vente

Om en stund er jeg sikkert klar

 

 

(C) LK Nyland

 

 

 

Alt er mulig

- Alt er mulig, sa september og blunket med mørke vipper.

 

Øynene hadde høstens farger, naturligvis. Det glimtet i gult da hun så på meg.

Jeg tenkte over det hun sto her og påsto. At alt er mulig. Det protesterte i meg, en slags barnslig trass veltet frem og passerte leppene mine.

- Det er jo ikke sant. Alt er ikke mulig.

Jeg la armene i kors og lente meg bakover, som om kroppen var  ordenes punktum.

Før hun rakk å si noe, fortsatte jeg:

- Hva med alle hindringene? Er det ikke like greit å innse sine begrensninger? Slå seg til ro med at alt ikke er mulig?

 

Akkurat da åpnet skyene seg. Sollyset flommet ned over oss, og det røde håret til September gnistret. En liten latter fløy fra henne til meg, og hun tok et steg nærmere.

Jeg ble nesten ør av å se inn i øynene hennes. Hun rommet alle jordens høster i alle tideverv.

I blikkets bunnløse evighet skimtet jeg visdom og kjærlighet.

 

 

- Alt er mulig, sa hun nok en gang, idet hun la hånden sin på hjertet mitt.

- Du må bare huske å lytte. Med dette, sa hun og trykket hånden mot genseren min.

 

I et øyeblikk kjente jeg en sterk varme. Så slapp hun, snudde seg og forlot stien vi hadde møttes på.

 

(C) LK Nyland

 

Alt er mulig. Etter at jeg turte å slippe ordene fri, har alle dører åpnet seg. Jeg har startet eget firma, debutert som forfatter, lest egne dikt og holdt foredrag, jobbet med skrivende ungdom og blitt redaktør for kommunens Årbok. Jeg har til og med opplevd at et dikt jeg skrev, ble til en sang. Den spilles nå inn på plate av artisten Trine Strand.
Ikke minst så har jeg møtt utrolig mange flotte mennesker.

 

Og da jeg ble spurt om å bidra til boka "Alt er mulig", skjønte jeg at også det var en del av reisen.

 

"Alt er mulig" er ei motivasjonsbok for grå dager. Den er på 120 sider, og 21 forfattere fra Norge og Danmark har bidratt. Jeg er altså en av dem.

I dag er det bokslipp i Vesterålen, og boka kan kjøpes online her: altemulig@gmail.com

Her har boka en egen facebook-side.

 

Alt er mulig, det handler bare om å lytte.

 

(C) LK Nyland

 

 

 

Lande mjukt

 

 

Lande mjukt

samle tråder

lukke øyan

puste vind

lytt til høsten

ho spring

 

 fargeklang

 stillhet og ord

land no

i høsten

pust vind syng lys

slå følge dit

sjela ikkje frys

og der høsten spring

 

 

(C) LKN september 2013

 

 



Verdivalg i skogen

Vi hadde vært ute i nesten fire timer. Oppe ved det lille skogsvannet myldret det av liv.

Bittesmå frosker hoppet i gresset, helt til mørket omsluttet dem og de satt fanget i en barnehånd.

 

Men bare for å bli studert, gransket og snakket til. Etterpå var det full frihet igjen.

 

Øyenstikkere surret som små helikoptre rett over vannflaten, av og til tumlet de seg nesten fast mellom stråene på vannsivet, og man hørte intens summing før de kom seg løs igjen.

Rett under vannoverflaten, helt nært land, svømte små fisker. Lenge kunne de stå helt stille, før de rykket frem og plukket et usynlig, spisende rusk på overflaten. Uredde betraktet de brødskivbiten som sakte ble firt ned i vannet, og begeistringen var stor da de små fiskene rykket frem og smakte på hjemmebakst.

Sannsynligvis for første gang.

 

Under bjørkene var det mange blåbær å finne. De tredde vi på strå, og spiste en og en mens vi snakket om alt vi så og alt vi hørte.

Og jaggu landet det ikke en liten flokk ender på vannet mens vi var der.

 

 

 

På vei tilbake, ruslende i den sommermette skogen, tegnet jeg et bilde for dem.

Et bilde som ga ubehag.

"Hva om hele den skogen vi har rundt oss nå, og som vi kjenner så godt, ble hugd ned. Alle dyr, alle fugler som bodde i den, forsvant. Skogen, åsen, bærtuene og vannet ble erstattet med fabrikker, veier, gravemaskiner og oljetårn. Hvordan ville vi reagert på det?"

"Det er jo helt forferdelig, mamma."

"Ja, men dessverre er det det som skjer mange steder i verden. Særlig i regnskogene, som i tillegg inneholder utrolig mange viktige plante- og dyrearter."

 

Vi snakket videre. De reagerte med sinne og vantro med tanken på at alt vi hadde opplevd, den rikdommen vi så, hørte og smakte på vår lille plett på jorda, skulle bli borte.

 

Jeg har meldt meg inn i Regnskogfondet.

 

(C) Foto: Lill-Karin Nyland

 

Lekarstua

 

Grisehus

Lager for revefôr

Lekehus for tre generasjoner barn

 

Jo, lekarstua står der ennå

Kanskje flottere enn noen gang

I kveldssola

 

Står der

Og minner oss om

At livet er langt

Og fullt av gylne øyeblikk

Som dette

 

LK Nyland

Det skumle

De to forrige innleggene mine, om stillhet og om nådeløs ærlighet, ble lest av mange. Noe av årsaken er at jeg linker til dem fra facebook, hvor jeg opprettet konto i fjor høst. Samtidig velger jeg å tro at jeg treffer en nerve hos mange. Setter ord på noe som vi alle kan føle innimellom.

Mitt fremste ønske med bloggen er å inspirere.

Det håper jeg også at jeg gjør.

 

I stillheten finnes det spørsmål. Og svar.

Som barn oppsøkte jeg stillheten daglig, nærmest uten å tenke over det. Jeg bodde temmelig langt fra allfarvei, og var vant med å være alene. Jeg vandret i skogene eller i fjæra, med eller uten selskap, og var fornøyd med det. Jeg skapte min egen drømmeverden av magi og overjordiske skapninger, men var aldri redd. Aldri stresset.

 

Som barn trengte jeg ikke å forsvare mine vandringer og mine dagdrømmerier. Ingen stilte spørsmål ved dem.

Som voksen blir man møtt med andre krav.

Kritiske røster, gjerne inkludert sin egen, hever seg og stiller spørsmål.

Og jo mer man stikker nesen frem, jo mer må man tåle å stå på den plattformen man selv har bygget.

 

Jeg har blogget i over to år nå. Likevel ble det mer skummelt og mer komplisert å blogge da jeg begynte å linke til den fra facebook. Plutselig var det så mange som kunne se hvem jeg er. Eller i alle fall litt av den jeg er.

I innlegget om stillheten spurte jeg meg selv hvorfor det var lenge siden jeg hadde blogget.

Noe av svaret er praktiske ting.

Men i stillheten kommer det også et annet svar: Jo mer jeg skriver her inne, jo mer viser jeg av meg selv.

Og det er litt skummelt.

Men hvorfor, egentlig?

 

Jeg tror disse tankene melder seg hos veldig mange av oss som blogger. Og det er sunt å tenke over hva man skriver for offentligheten.

Samtidig skulle man vel ikke gå rundt og være redd for å vise den man er?

Er det noe galt i å skrive om stillhet, om poesi, om natur og nærhet til det ekte?

Nei. Men ofte er det lett å tråkke på det som ikke roper så høyt.

 

 

Jeg takker alle dere som leser her inne, og ikke minst alle som legger igjen kommentarer. Det setter jeg stor pris på.

Og jeg lover herved å ikke slutte med ordene som beskriver det såre og vare vi mennesker kan oppleve på vår reise.

Hvis vi tar oss tid til å lytte. Hvis vi tør å vise hvem vi er.

 

Og du: Har du tanker du ønsker å dele med meg om dette, men ikke vil skrive de her, send meg en mail på nylandlk@online.no. Jeg blir glad for dine ord uansett.

 

Solnedgang fra hjemplassen min. (C) LK Nyland

 

Nådeløs ærlighet

I stillheten, som jeg skrev om i forrige innlegg, kan man finne svar. Det handler om å tørre å stille seg selv noen spørsmål, og ikke minst: Tørre å gi seg selv noen svar.

 

Så sitter man der, med noe man kjenner er en slags sannhet.

Tør man gjøre noe med den sannheten?

 

Det er her veivalgene begynner. Du kjenner gleden, entusiasmen og energien strømme gjennom deg når du tenker på svaret. Jo, dette vil jeg. Hjertet synger. Kroppen vil danse. Dette er riktig for meg.

 

Eller: Nei, dette vil jeg faktisk ikke. Kanskje kjenner du en motstand du ikke har lagt merke til før. Kanskje kjenner du lettelsen over å ha funnet frem til hva som er riktig for deg.

 

Så var det det å gjøre ord til handling...

Tør man ta det første steget, tør man si til verden: Hei dere, jeg har forandret meg. Jeg vet ikke helt hvordan ennå, men bare vent litt, så skal dere se.

 

Tør man begynne å si nei, når man hele tiden har sagt ja?

Eller tør man vise verden hva man egentlig vil, ved å skifte jobb, flytte, bryte ut av mønstre? Alle de andre er jo så vante med hvordan DU er?

 

Man trenger jo ikke rope til verden heller.

Man kan ta endringen i små steg.

Møte hver morgen med et lite smil om munn, fordi man bærer i seg en ny tanke, en ny ide. Noen nye verdier.

Men en dag må de verdiene og ideene tåle dagens lys. Ellers er de jo ikke DEG, ikke ekte.

Og hvis den du har kommet til å bli er den du VIL være, hvorfor skal du ikke bære deg selv ut i verden?

Man skal jo helst stå for den man er, ikke sant?

 

 

If you want to be successful, you must respect one rule:

NEVER LIE TO YOURSELF

Paulo Coelho

 

Det er mye sannhet i å ikke lyve for seg selv.

 

(C) Lill-Karin Nyland



Tør du være i stillheten?

Jeg trasker langs traktorveien, går på midten der det er gress og ikke gjørme. De siste dagers regnskyll har omdannet hjulsporene til sorte, vannfylte streker innover skogen. Gresset stryker sidene av støvlene og lager en lav svisjelyd.

 

 

August er her. Skogen dufter tungt av bær, sopp, fuktige trestammer og en sommer på hell. Jeg liker denne tiden, augustmåneden er et slags venterom mellom sommer og høst, en pust i bakken mens naturen bøyer ryggen og byr frem sine fat fulle av bugnende grøde.

 

Kveldene har begynt å vise seg igjen, forsiktig smyger de seg frem og maler skygger mellom husene og sorte rom under trærne.

Jeg tenker på dette mens føttene mine bærer meg innover. De vet hvor de skal, jeg trenger ikke si det til dem.

Jeg tenker på hvor høyt jeg elsker den stadige skiftningen i naturen, tegnene, pulsen, detaljene.

 

Jeg tenker også på hvorfor det er så lenge siden jeg blogget.

 

 

 

Kanskje er det noe med sommeren. I det døgnvarige sommerlyset trer alt så skarpt frem. Poesien trekker seg unna, varheten finner ingen rom å gjemme seg i.

 

Kanskje er det tiden som virker annerledes om sommeren? Alt skal skje i løpet av noen korte uker. Alt, og helst ingenting. For vi skal liksom slappe av, koble av, puste ut. Men samtidig oppleve, nyte, se nye steder, sørge for feriefølelsen.

 

Eller kanskje er det mangel på stillhet som er årsaken?

 

Over meg er himmelen overstrøket med skyer. Her og der åpner de seg og viser en dypblå bakgrunn.

 

 Jeg stopper opp, myser mot det gråblå og kjenner at det er helt greit å ikke ha svar på alt.

Jeg tør å være i stillheten. Jeg VIL være der, oftere enn jeg har vært denne sommeren.

Jeg trenger den.

 

For noen er stillheten en fiende.

De tør ikke være i den, for da... Ja, hva da?

Hva skjer når du oppsøker stillheten?

 

Prøv.

 

Det er august. Tid for stillhet. Tid for ord.

Jeg gleder meg. 

Reportasje om stigmatisering

Det skulle være et nytt arrangement i Tromsø denne sommeren, i forbindelse med markering av arbeidet i kampen mot hiv/aids. Dessverre ble arrangementet avlyst. Men jeg laget to reportasjer for avisa Nordlys i sakens anledning. Den ene handlet om "Anna", kvinnen som fikk sin verste frykt bekreftet da legen konstaterte at hun hadde hiv.

Det var lærerikt å snakke med "Anna", som delvis på grunn av stigmatisering ikke ønsket å stå frem. For det er fortsatt slik at hiv-smitte forbindes med noe skittent og farlig. Nyere undersøkelser bekrefter at det ikke er enkelt å leve med hiv i Norge i dag. Ikke på grunn av sykdommen, for den kan i stor grad holdes nede ved hjelp av medisiner. Nei, hovedårsaken er samfunnets reaksjon når du forteller hva som feiler deg. Derfor velger flertallet å ikke si noe...

 

Jeg er takknemlig for å ha en jobb som gir meg mulighet til å lære!

 

 

Deler av artikkelen som sto på trykk i "End Game"-bilaget, Nordlys 27. juni 2013.