Månen er sprekkferdig for tida. Kulerund, varmgul eller hvit, alt etter hvor høyt den er på himmelen. Jeg går tur om kveldene og sukker henført. Ikke fordi det er så romantisk å rusle alene i sprengkulda, men fordi lyset er trolsk og mystisk. Blekt flimrer det mellom trærne, og snøen glitrer i tusen krystaller oppover åsene.
Jeg har ei fast løype jeg går i, og under føttene knitrer det i kald snø. Hver gang jeg stopper opp, er det rungende stillhet. Over meg er hele universet som en åpen bok, der stjernene forteller en historie om hvordan de hadde det for noen lysår siden.
Jeg er alene. Men langt fra ensom. Tvert imot, disse turene vil jeg gjerne ha for meg selv. Det er min meditasjon, mitt rom for egne tanker og funderinger.
Helt alene er jeg jo ikke. Månen følger hvert skritt jeg tar. Den henger der på himmelen, på sin faste plass, og kikker ned på meg. Lyser opp skogen for meg, så jeg ser hvor jeg kan gå.
Jeg lukker øynene og lar kun suset fra det store rommet der oppe fylle sansene. Jeg skal aldri mer glemme hvor vakker vinteren kan være. Hvor fylt av energi den kan være, til tross for at alt ligger i dvale.
Hvor full av lys den kan være, selv midt i mørketida.
Klarer du å se lyset i det mørke? Klarer du å kjenne energien fra månen, fra det endeløse universet som vi er små brikker i? Jeg håper det. For den egenskapen fører deg videre når du står fast og føler alt vil trekke deg ned.
Det er bare å løfte blikket, så ser du verden i en ny drakt. En hvitskimrende, glitrende vinterdrakt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar