tirsdag 10. juli 2012

En forståelse i Venezias skygger

"Tenk at jeg er i Venezia", flagrer det gjennom hodet mitt mens turister passerer i en endeløs flom.

Jeg vandrer motstrøms, føler meg som en krabbe på bunnen av en av de 180 kanalene i denne merkelig havbyen. Kjemper mot strømmen, krafser meg videre mens heten skyller over oss alle i nådeløse bølger.

På Markusplassen legger jeg hånden på panna og gløtter opp; Dogepalasset ruver som et fjell på min høyre side. Ved fjellets fot står en pent dandert rekke med turister, de venter på å få slippe til i palassets kjølige innside. Jeg rister lett på hodet, har ikke tenkt å bli stående der og vente halve dagen.


Trange gater lokker med livgivende skygge. 38 hete grader blir til å leve med etter en vask med kjølig flaskevann. Her kan jeg rusle, la fingrene stryke over ufattelig gamle bygninger og øynene hvile på den grønnblå strømmen av vann mellom husene. Kanalene flettes sammen av over 400 små og store bruer, men heller ikke disse er blivende hvilesteder. Solen glinser så sterkt mot alt som ikke er skygge, at kun de trangeste smugene gir levekår for solsvake nordboere.



Jeg kikker på menneskene som passerer; hører dansk, engelsk, polsk og amerikansk flagre forbi ørene. Venezia er et trekkplaster, og det slår meg at jeg forstår hvorfor. En by bygget på øyer, nærmest flytende i en lagune, hvor merkelig er ikke det?

Jeg tenker på dette mens jeg ser på havet rett ved føttene mine. Hvert år blir byen oversvømt, når havnivået stiger må det legges ut forhøyede veier slik at befolkningen kommer seg frem.

Jeg føler meg underlig hjemme her, som om jeg har vært her før. Noe jeg aldri har, likevel er det som gatene hilser meg velkommen igjen. Stemmer hvisker meg i øret, det er noe jeg skal åpne meg for, lytte til.
På veien tilbake blir følelsen sterkere og sterkere, "åpne deg", "noe vil komme din vei".
Samme kveld oppdager jeg hva det er. En forfatter, en bok. En norsk kvinne som har bosatt seg i Venezia. Hun er forfatter og journalist. Bøkene hennes vil gi meg noe, forstår jeg.
Jeg smiler og takker. Skjønner at jeg en dag skal tilbake til byen på havet.

2 kommentarer:

  1. Fine ord, som at være dér selv. Men nysgerrig som jeg er må jeg jo vide: Hvem er forfatteren, du nævner? ;)

    Klem og ha' en fin fin dag.

    SvarSlett