mandag 1. september 2014

Skaperen og September

Første september.
De to ordene utgjør den første tanken, den er der før jeg åpner øynene.
Så: Kanskje vil hun være her?
Sitte utenfor vinduet, på verandagelenderet? Vifte med beina, smile, vinke?
Jeg husker hennes ertende replikker og kvikke væremåte fra i fjor.
Er hun den samme?
 
Jeg slår opp øynene.
Den første dagen i september er gyllengul. Sollyset utenfor går rett i hjertet, og dagen løftes opp og legges i mine hender. Hva vil jeg gjøre med den?
Men september, hun er ikke her.
Verandaen er tom.
Ingen rusler i hagen min nedenfor, ingen nynner og sprer høstfarger i duggvått gress.
 
Hvor er hun?
 
 
Det er ikke før etterpå, når huset har falt til ro etter morgentravelheten, at jeg hører hennes stemme.
Nynningen, den jeg husker så godt fra i fjor, når ørene som en svak dur.
 
Jeg reiser meg fra arbeidsbordet og lener meg mot vinduet. Langt der borte, på andre siden av åkeren over veien, går hun. Langs skogkanten, mens det fargerike skjørtet blafrer i vinden.
 
Jeg springer ned i gangen, hiver en jakke over skuldrene og går ut.
- Hei September. Jeg håpet å treffe deg.
- Hei igjen. Så du husket på meg?
- Selvsagt. Du var det første jeg tenkte på i morges.
 
Hun stopper opp, og ser på meg med et strengt blikk.
- Det ville jeg ikke trodd. Jeg ville mer trodd at du hadde glemt oss.
 
Hun rister på hodet og går videre. Under armen har hun noen lange, brede pensler. Er det for å sette farge på skogene og markene i dagene som kommer?
 
- Hva mener du med glemt?
- Du skrev ikke et eneste ord om August. Da hun var hos deg, så du henne ikke. Hvorfor skulle jeg forvente at du ser meg?
 
Jeg blir gående ordløs en stund i Septembers spor, mens en smerte stikker i hjertet. Gresset bøyer seg under mine steg, men rører seg ikke for henne. Hun er sporløs, men like fullt til stede.
 
- Det er sant. Jeg skammer meg litt for det.
- Skammer du deg over oss? Månedene, skriveriene, kreativiteten?
 
 
Hun har stoppet opp, og ser på meg. Jeg rister så kraftig på hodet at jeg blir helt ør.
- Nei! Så klart ikke! Jeg mener...det har bare vært så travelt... Jeg rakk ikke å hilse på August før hun var dratt, skjønner du! Det er jeg lei meg for.
 
Jeg synker litt sammen, og September kommer et steg nærmere.
- Du lille menneske. Når du lurer på om du skal fortsette dine kreative skriverier... Når du lurer på om du skal skrive om oss, om meg. Når du lurer på om dine lesere bryr seg om å lese det DU vil skrive, eller om de helst vil lese noe annet... Da er det bare ETT spørsmål du trenger å svare på.
 
Jeg kikker opp. Hun står med armene i kors, munnen har et bestemt drag. Hun ønsker å være belærende i dag, jeg tar den. Sakte nikker jeg, venter på mer.
 
- Du må spørre deg selv om DU elsker dine skriverier. Gjør du det?
 
Jeg tenker på alle de små tekster, alle historier, vers, noveller og ordblomster jeg har skapt gjennom årene. Jeg elsker dem, alle som en. Jeg vil beskytte dem, verne om dem, aldri kaste dem. Fordi de er resultat av en skapelse, en kreativ prosess, av glede og undring.
Alle er de fragmenter av meg, av min sjel, for de representerer meg som den jeg var da jeg skrev det.
 
- Jeg elsker dere alle, sier jeg og kjenner øynene blir fylt med tårer.
- Godt.
 
September blir mildere i ansiktet. Armene løsner fra det stramme grepet, og hun tar omkring meg. Mens jeg står der og lar meg varme av en septemberklem, hvisker hun:
 
- For det eneste som betyr noe for oss, er at vår skaper elsker oss. Og vår skaper, det er du.
 
 
(Tekst og foto: (C) Lill-Karin Nyland)
 


2 kommentarer:

  1. kære lill karin. sikke nogle smukke fotos, du har taget. de er så underfulde, magiske. de kommer tæt på naturen, som dine ord gør det. føler jeg i hvert fald.
    jeg læser altid dine tekster og glæder mig over dem, selvom jeg ikke altid får skrevet en kommentar.
    jeg prøver altid at føle efter: er det i dag, jeg skal skrive? føles det rigtigt? og så følger jeg den strøm.

    hvor er du heldig - at du så dybt føler den kærlighed til dine historier, som du får fra livet selv.
    førhen - hvor jeg malede - synes jeg ikke bare, det var nogen let proces. jeg måtte arbejde på at elske mine malerier, ind i mellem. ikke farverne, ikke den fantastiske proces - men formen havde jeg svært ved nogle gange at acceptere. pudsigt, måske. men sådan var det.
    sender dig lidt af det himmelske solskinsvejr vi har i danmark i dag - op til dig!
    klem fra laila

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Laila, takk for dine ord. Fint å høre fra deg igjen, og fint å vite at du er der ute og leser selv om du ikke alltid skriver. Det er slik jeg ønsker det skal være - at når noen føler for å skrive tilbake, gjør de det. Slik som du har gjort nå.

      Du skriver at mine bilder og ord kommer tett på naturen, og det gleder meg å høre. Det er nettopp det jeg føler at jeg selv er - tett på naturen - på mine vandringer. Jeg har alltid følt en dyp og nær kontakt med livet i naturen, det er som å komme hjem når jeg er der. Slik har nok mange andre det også. Vi mennesker føler noe ekte og sant er omkring oss når vi beveger oss i det miljøet vi opprinnelig kom fra: Naturen.
      Så hvis jeg klarer å formidle min egen, dype kjærlighet til naturen gjennom bilder og ord - da er jeg der jeg ønsker å være.

      Interessant å høre om din prosess omkring maling. Jeg har aldri malt selv. Men jeg har faktisk kjøpt noen pensler... de ligger ubrukt inntil videre. Kanskje er det slik at man til tider strever med å akseptere den formen et bilde, en tekst, et bilde plutselig tar? At vi har et bilde inni oss før vi starter, som slett ikke ligner det vi ender opp med? Jeg lar meg fascinere av den kreative prosessen, den ser mange ganger ut til å leve sitt eget liv. Vi kan gjerne forsøke å styre den, kontrollere den, men da stritter den imot.

      Ønsker deg en nydelig dag der du er. Lytt til naturen. Hva forteller den oss i dag?
      Stor klem.

      Slett