De ordene vi ikke sier

Når familier samles, blir det automatisk mye lyd! Slik er det i alle fall i vår familie, det vil si særlig den barnerike delen av den. Med mine to brødre, svigerinner og alle barn til stede, virrer ordene frem og tilbake som forvirrede fjær i vinden.

Vi ler, diskuterer, deler minner og historier.

Men det er uendelig mange ting vi IKKE sier.

De dype, gode ordene om kjærlighet. Om ting vi er såre for, ting som opptar oss, men som vi kanskje synes er vanskelig å dele. Minner som kanskje ikke er fullt så hyggelige. Følelser vi sitter med, men som vi ikke setter ord på.

Vi mennesker er litt rare, slik. Vi er kanskje åpne og taleføre i utgangspunktet, men vi holder oss helst på overflata. Vi tør ikke så ofte å stikke ned under den skjøre hinna og hente frem de sterke følelsene.

Vi tør kanskje ikke snakke om døden. Om de dårlige valgene vi har gjort i livene våre. Vi klarer kanskje ikke innrømme våre nederlag, i frykt for hvilke ord som kommer tilbake.

Ord er fascinerende. En følelse blir på en måte virkelig idet du lar den passere munnen, idet den flyr på noen ord ut i rommet og blir fanget opp av de som hører på.

Jeg skulle gjerne turt å si mer. Være mer åpen, dele sorger og gleder på en annerledes måte. Være mer raus. Trøste den som trenger det, være en inspirasjon og en oppmuntring. Søke råd hos de som står meg nær, og som har kjent meg lengre enn jeg har kjent meg selv.

Første steg på veien er kanskje å faktisk reflektere over de ordene vi ikke sier?

La oss dele flere ord, mens sommeren slår ut i full blomst og fyller alle sanser!

PS: Bildene er lånt fra denne siden om frodige, engelske hager.