Vi mennesker er rare. (Frosken nikker gjenkjennende, og ser forventningsfullt på meg. Hva skal jeg skrive videre?)
Da vi var i England sist september, overnattet vi to netter hos ei frodig dame i kystbyen Penzance. Hun drev en Bed&Breakfast i det tre etasjer høye huset sitt. Det hadde hun gjort siden hun ble enke for en god del år siden.
Vi likte dama. Hun var utadvendt, morsom og pratsom. Vi likte også rommet vi fikk, og vi slappet så godt av at vi som sagt ble her to netter.
Hver morgen samlet hun sine gjester, maks åtte, rundt et stort, rundt bord. Der satt vi og pratet med de andre som om vi var gamle kjente, spiste ristet brød og nystekt egg.
Det hun fortalte den siste morgenen, da vi satt der og skravlet i munnen på hverandre, ga oss alle en god latter.
Hun sto der, ved enden av bordet, med hendene hvilende på stolryggen foran seg. Hun kikket seg rundt, fra gjest til gjest, og ristet på hodet. Til slutt måtte hun heve stemmen og faktisk bryte inn i samtalen.
- Vet dere, det er nesten så jeg angrer på at jeg plasserte ett stort bord her inne!
Vi skjønte lite, og så ut som spørsmålstegn.
Penzance - en vakker kystby.
- Ja, for tidligere hadde jeg flere små bord stående her inne. Bordene sto i hvert sitt hjørne, og når det var slik, var det ingen som pratet med hverandre. Jeg syntes det var trasig, derfor byttet jeg dem ut med dette, store. Etter det har det nesten ikke vært mulig å komme til orde!
Vi skjønte at hennes påtatte fornærmede uttrykk var hjertelig ment, og lo med henne.
Deretter gikk praten igjen...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar