Hagelangs en duggvåt morgen

Jeg våknet tidlig i dag. Blikket mitt søker alltid til vinduet med det samme jeg våkner, ja, nesten før jeg egentlig er våken. Det er som om kroppen min vil finne ut hvordan dagen ser ut før sjela har rukket å hekte seg på.

I dag var det disig ute. En gråhvit kappe lå over hele landskapet, bare det øverste av fjelltoppene stakk opp. Alt var badet i et gyllent lys, noe som avslørte at sola var der. Bak disen, klar til å sende varme stråler ned i hagen min.

Etter litt morgenkaffe og frokost ruslet jeg ut. Det er en slik morgen. En skatt av en morgen som har skjenket meg ekstra tid, en morgen som gir god energi til resten av dagen.

Overalt i hagen fant jeg små skatter. Det er ofte slik, at når en tar seg tid til å se, tid til å sanse, da oppdager man den store skjønnheten rundt seg. Skjønnheten som ligger gjemt i alt, fra de små duggdråpene på et blad til de mektige fjell som ruver i horisonten.

Det er denne skjønnheten som stråler energi. Jeg føler jeg kan bade i den, drikke av den og la den fylle meg. Det er en god energi, en uendelig kilde som alle mennesker kan benytte seg av.

Jeg liker hagen min. Den er ikke all verden til hage å se på ved første øyekast. Men den er full av vakre detaljer.

Og neste vår skal den fylles med flere smaksopplevelser også. En liten kjøkkenhage skal få vokse frem, med gulrøtter, tomater og kanskje noen urter. Jeg gleder meg allerede.

I hagen lar jeg naturen være til stede. Jeg forsøker ikke å temme den overalt, men lar den dukke opp i kriker og kroker. Utemmet, naturlig og vakker. Det er nemlig en slik hage jeg vil ha; full av dufter og villblomster, blandet med det jeg selv har plantet og stelt. Slik vil hagen by på overraskelser gjennom hele året.

Jeg slutter aldri å være ydmyk og forbauset over livskraften i naturen.

Jeg lar livskraften fra hagen min, den bittelille firkanten på den enorme, vakre planeten vår, følge meg resten av dagen.

Også sender jeg deg et ønske om en god dag.