Rå energi rett i sansene

Huset har inntatt kveldsposisjon. Det pakker mørket rundt seg som ei tykk vinterdyne, men lar så vidt det varme innelyset flimre svakt ut gjennom sine ruter.

Ungene er lagt. Den minste sover allerede, myke pustelyder visler forsiktig fra rommet hennes og ned i stua der jeg sitter.

Jeg leser en bok.

Med ett når en slags irriterende rastløshet frem til meg. Den dukker opp mellom ordene, snor seg rundt setningene jeg prøver å lese. Det går opp for meg at de siste minuttene har gått med til å lese det samme om og om igjen, uten at jeg har fått med meg det som står.

Noe lokker.

Rastløsheten slipper nå til for fullt, det prikker i musklene og en varme sprer seg fra magen. Kroppen vil ha meg opp, den gleder seg allerede!

Jeg legger boka fra meg og kikker ut i mørket. Lytter innover. Når øynene har vendt seg til det svake lyset, fester blikket seg på en funklende stjerne der ute. En enslig stjerne, langt nede på horisonten slik at jeg får øye på den fra lesestedet i stua.

"Det er flere av oss her ute. Bare kom og se."

Nå kan jeg ikke komme fort nok i vinterklærne. Kroppen synger, endelig fikk den vekket meg! Jeg pakker meg inn i bobleklær, skjerf og lue. Votter, selvfølgelig. Snørte vintersko.

Så er jeg endelig der. Ute, under den veldige stjernehimmelen. Jeg snur ryggen til huset, som forskrekket trekker seg enda mer inn i kveldsdyna si.

Rå energi rett i sansene. Månelyset er så sterkt at jeg må blunke. Nordlys flammer over hodet mitt, jeg smiler til det og kjenner dets kraft slik mennesker har gjort før meg.

Natur er energi. Natur gir energi. Også vinternaturen, tenker jeg mens jeg går innover skogen i knasekald snø. Veien snor seg foran meg, og jeg skal følge den. Helt til topps, helt til den øverste bakken. Der skal jeg snu meg og møte vinterlyset.

Der skal jeg la meg fylle av den evige, pulserende energien som omgir meg. Selv i den kaldeste vinterkveld. 

(Bildet er fra en annen tur, en annen dag, i et annet lys...)