fredag 24. februar 2012

Så var jeg på det toget igjen...

For ganske nøyaktig et år siden skrev jeg følgende på bloggen:

"Dagene forsvinner forbi utfor vinduet! Og ukene? Ja, de ruller avgårde de også, i litt for høyt tempo. Livet kjemper seg fremover, dag for dag, som et bråkete damplokomotiv. En må liksom bare holde fast på sin plass i kupeen.
Søndag er eneste dagen toget stanser ved en stasjon. Etter et hvinende jammer mot togskinnene, og et dampende utpust, blir det stille. Endelig. Det er tid for å stige av og bare nyte.
Søndag er for meg blitt enda mer betydningsfull enn før. Hva gjorde jeg før vi startet kafé, og før jeg startet diverse andre krevende prosjekter? Jeg må jo ha hatt utallige stopper på en rekke holdeplasser!"

I de siste par ukene har jeg vært på det toget igjen. Brått og uten forvarsel ble jeg dyttet inn i kupeen, noen blåste i en fløyte og så bar det avsted. Jeg har klamret meg fast til setet, mens farten har vært for høy og landskapet der ute rast for fort forbi.

Men å, hvor jeg kjenner tegnene nå. Jeg kjenner meg selv så mye bedre i dag enn for et år siden, og ikke minst for enda flere år siden. Kroppen blir stiv og hard, protesterer med "vondter" både her og der. Hodet fungerer dårligere for hver dag, humøret legger seg på et jevnt lavt nivå. Og inspirasjonen? Vel, den dukker opp i korte glimt der utenfor vinduet, som et solstreif gjennom det støvete kuperommet, som en gyllen åpning i et ellers tåkete landskap. Men øyeblikkene blir færre og færre etter hvert som den vanvittige togturen fortsetter.

I går kom jeg meg av toget. Jeg dro i nødbremsen, overså de sinte blikkene fra den strenge, mørke konduktøren og snublet ned på perrongen. Jeg snudde meg ikke et eneste øyeblikk, hørte bare maskineriet starte opp igjen og forlate meg.
Neste gang skal jeg klare å se at toget er på vei for å hente meg. Så skal jeg trekke pusten dypt, si "nei takk" til turen og heller spasere innover den lett skjulte stien som starter ved togstasjonen. Hvem vet hvor den kan ende?

Det ER hektisk å drive kafe, være frilansjournalist, småbarnsmor, ektemake, huseier og alt mulig annet. Men det kan ikke bli så hektisk at jeg ikke ser konturene av landskapet rundt meg. Da er det fare på ferde.
Ha en god helg, alle!

(PS: Onsdag dukket det en journalist fra avisa Nordlys opp hos oss. Dagen etterpå (altså torsdag denne uka) var det derfor reportasje med oss to fra kafeen. For de som måtte være interessert!)

15 kommentarer:

  1. Det var meget smukt skrevet! Pa på dig selv og husk at bruge nødbremsen, når du må have en pause. Det er nemlig hårdt at drive kafe, være freelancejournalist, småbørnsmor og meget mere på én gang.
    Kan man mon se artiklen fra Nordlys på nettet?
    Ha' en rigtig god weekend, klem!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Madame! Ja, man lærer seg selv bedre å kjenne etter hvert. Heldigvis finner man til slutt nødbremsen.
      Artikkelen ligger ikke på nett, men det er sikkert mulig å kjøpe en pdf-utgave av avisen. Du kan sjekke det på www.nordlys.no.

      Slett
  2. Jeg tror det er viktig at nødbremsen brukes...Eller kanskje det er bedre å ikke bli så sliten at man må dra?
    Nydelig skrevet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Bente. Du har rett i at det er bedre å ikke la det gå så langt. Det beste er at man ikke går på det toget i det hele tatt... Jeg vil ikke om bord flere ganger, for det er ikke et trivelig sted!

      Slett
  3. Så utrolig flott skrevet! Og jeg kjenner meg så igjen i dette! Noen ganger, faktisk ganske ofte, har jeg lyst til å hive meg på nødbremsen og hoppe av - bare for å ta ting i et litt roligere tempo. Takk for en viktig påminnelse og takk for at du skriver og formidler. Ønsker deg en nydelig helg. klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for kommentaren fra deg, Spirea! (Du har forresten en vakker blogg.)
      Hvis man kjenner lysten til å dra i nødbremsen ofte, tror jeg man har for høyt tempo. Det passer kanskje noen mennesker å sitte på det toget hele livet, men for meg er det for voldsomt, for hurtig og for bråkete. Jeg trives bedre på den slitte benken på perrongen, der jeg kan høre fuglene...

      Slett
    2. SÅ sant det du sier. Jeg hadde for høyt tempo i lange tider - og nå er jeg tatt til side...Det gikk ikke i det lange løp, og vips, så får man seg en smell, dessverre. Men jeg gleder meg til det er litt fart igjen, ikke full fart, men litt fart ;) Ønsker deg en nydelig lørdag kjære du - og takk for koselige ord om bloggen. Ditto! :)

      Slett
  4. SÅ bra, Lill Karin - at du evner å dra i nødbremsen. Og sette grenser for deg selv. For jeg regner med at det er det dette handler om.
    Så lett å si. Og tenke. Ofte så vanskelig å få til fordi man skal bare.. vil så gjerne...

    Flott skrevet om viktige ting.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Elisabeth! Ja, det er veldig mye enklere å SI hva man vil, enn å faktisk gjøre det!
      Denne gangen var det imidlertid helt nødvendig, for jeg kjente at jeg ikke klarte å være om bord mer. Når kroppen fysisk begynner å streike, er det et kraftig faresignal.
      Nå skal lørdagen nytes, med sen frokost og masse kos!
      God helg.

      Slett
  5. Ja, det ER hektisk med alle de forskellige gøremål, og man skal lige huske at trække vejret dybt og holde en fridag ind i mellem. For selv om det er sjovt alt sammen, så kan det godt blive for meget.

    Hvor er det GODT med journalistbesøg - kan man se artiklen i Nordlys et sted?

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er akkurat det; Det kan bli "for mye av en god ting", som vi sier i Norge.
      Jeg tror dessverre ikke artikkelen ligger på nett, men om du kjøper en pdf-avis, får du den. ;) Du kan jo sjekke på www.nordlys.no.

      Slett
  6. Ville bare gi et ord om at jeg akkurat har oppdaget bloggen din - tilfeldigvis gjennom googling etter navnet på en bok ;)
    Du skriver så godt - og så gjenkjennbart !
    Nå har jeg laget meg kaffe og skal lese meg nedover, innover, bakover.... eller hva det heter....
    Tusen Takk:)

    Mette ( mettesfotofortellinger.blogspot.com)

    SvarSlett
    Svar
    1. Oi, så artig at du fant meg! Jeg må selvfølgelig ta en nærmere kikk på din blogg, som ved første øyekast ser kjempespennende ut.
      Håper du finner noe interessant når du leser deg nedover lagene...eller innover, alt etter som. ;)

      Du er hjertelig velkommen tilbake!
      Klem fra LK

      Slett
  7. Meget smukt skrevet. Jeg var ombord på det tog. Og i øvrigt har jeg vist netop været ombord på et lignende tog. Nogle gange glemmer vi, at vi har et valg og kan trække i nødbremsen og så kører vi for langt. Så får vi stå af toget og begynde at gå lidt tilbage. Det vil sige, vi tror vi går tilbage, men i virkeligheden er det måske vejen frem? Det håber jeg! ;)

    God lørdag til dig kære. Klem.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg så det, Lene, at du også har hatt en litt tøff periode. Merkelig, hvor det kan sammenfalle med oss innimellom. Du var strandet på en øy, jeg var om bord på et bråkete og dampende tog. Forskjellige omgivelser, men likevel en følelse av å miste grepet om verden rundt seg.

      Takk for dine gode ord. God klem og god helg.

      Slett