Kjære alle sammen

1. januar 2011 startet jeg bloggen du er inne og leser på nå.

Den har vært mitt kreative og frie skriverom i over syv år.

Her har jeg delt tanker og følelser, jeg har skrevet om natur og energi, om å ta valg i livet, om å være sin egen bestevenn, om å ta seg tid til å lytte til seg selv, om å tørre gi slipp.

Jeg har delt skriveoppdrag, noveller og serier. Jeg har sågar skrevet en blogg-føljetong.

Jeg har gitt ord, og jeg har fått.

Det har vært en vakker reise.

En reise som ikke stopper her, men som nå går over i et nytt spor.

Jeg har fått meg ny nettside.

På den er det også rom for å blogge, og det vil jeg fortsette å gjøre.

Håper du har lyst til å stikke innom meg der. 

Døren min er alltid åpen.

Velkommen inn til lillkarinelvestad.no

Her er mitt aller første blogginnlegg:
En port i skogen

Takk for følget, kjære ordilandskap-lesere!
Og takk til det kreative skriverommet.
Som alltid står klart med levende lys, blanke ark og noe godt i koppen.

Å våge livet. I Oktober.

Det er noe med Oktober. Hun er overgangen, broa, veiviseren, bindeleddet. Hun er den som står mellom sommer og vinter. Hun er den som inviterer til ei ny tid, til å gi slipp på det som var, inviterer til nærvær og ro i et kommende vintermørke.

Det er noe med Oktober. Hun sår Drømmefrø som vi mennesker kan finne der vi vandrer, eller er det de som finner oss? Hvordan har det seg at hver og en av oss har den perfekte grobunn for akkurat dette frøet, eller kanskje for flere? Hvordan har det seg at så mange av oss er gode til å overse Drømmefrøet, vi vil ikke gi det plass, vil ikke nære det med kjærlighet og omsorg, vi tør ikke, for kan det virkelig være meningen at ...?

Det er noe med Oktober. Jeg innser det nå, her jeg trasker etter henne på stier jeg har kjent siden jeg var barn. Det er tåke, og jeg ser henne ikke tydelig. Men det kullsorte håret står i kontrast til drakten i metallisk rødt. Hun går med den grønne kurven sin og sprer Drømmefrø, slik jeg visste at hun kom til å gjøre. Jeg ser frøene dale som små stjerneskudd og lande i vissent gras og duggvåte lyngtuer. Vi har hilst, men ikke vekslet et ord. Vi trenger ikke si så mye. Hun vet at jeg vet. 

Hun vet at jeg har forstått så mye mer av mine egne Drømmefrø, nok til at jeg aldri kommer til å la dem dø.

Hun vet at jeg har fått smaken på hvordan det føles å våge livet. Nære frøet, se det spire og gro, se at det vokser. Hun vet at jeg ikke går en annen vei nå, for hvorfor skulle jeg gjøre det? Det er ingen annen vei som er riktigere enn den jeg går på. Ingen frykt kan få meg til å stoppe. Ingen sabotørstemme kan snakke høyt nok til å overbevise meg om å snu. 

Jeg har tatt valget om å lytte til en annen stemme. Stemmen i hjertet. Den som nå kan synge fritt uten å bli dempet eller overdøvet. Det er et aktivt valg som krever mot. Det krever at man slutter å bedøve. At man lever sant. At man spør frykten hva den egentlig vil, og tør høre svaret.

Det er noe med Oktober. Det skulle bli akkurat denne måneden, overgangen mellom sommer og vinter, jeg valgte for mitt aller første skrivekurs her på mitt elskede hjemsted. Skrivekurset kalte jeg «Skriv deg selv». For det var akkurat det vi gjorde. Vi spurte oss selv hva vi frykter, hva vi drømmer om. Hva vi er takknemlige for, hva som får oss til å gløde. Hva vi ville ha sagt til oss selv som barn, hvis vi møtte den lille jenta i dag. 

Vi skrev oss selv, og aldri før har jeg hatt sterkere følelse av å gjøre det riktige. Min tro på skriving som et verktøy for å kommunisere med vårt innerste, kombinert med en invitasjon til å dele, være sårbare, gi omsorg og lytte, smeltet sammen til ei helg ingen av oss kommer til å glemme.

Det er noe med Oktober. Det var da, for tre år siden, at jeg skrev teksten «Kom Oktober». Nå er ordene blitt til en duett på ei nylig utkommet plate. Sangen kan du høre her: Oktober

Det er noe med Oktober.

Hun snur seg og ser på meg. Et smil tennes i øynene. Hun vet.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad. Alle bilder tatt av meg.

Mer om Drømmefrø her: Drømmefrø

Når rammene ikke passer

Det er September.

En varm vind stryker ned fra skogene og streifer forbi et hvitt hagebord med to stoler.

På bordet står en kopp te og damper.

Det er sol.

I skogkanten høres løvsanger og gråtrost. Gresset er glinsende grønt. To ganger har en brun og sort sommerfugl seilet forbi.

Til høyre for kvinnen surrer ei tykk humle. Den lander på en gul blomst og stilner.

Det er September.

"Du er her. Men er det virkelig deg?" spør kvinnen ut i luften.

Det kommer ikke noe svar.

"Jeg mener ... Temperaturen. Solen. Sommerfuglene...Det kunne vært en tidlig morgen i juli?"

"Og du er bare på én måte? Som forventet? Som et bilde for alltid fast i en ramme, skapt ut fra det de andre ser, hører og tror?"

Nå viser hun seg. September. Glir ned på den andre stolen. Legger hendene rolig i fanget.

Ser nysgjerrig på kvinnen. Venter.

Vinden leker med noen strå i det tykke, kobberrøde håret. De blå øynene minner om fargen på himmelen, der hvite, lette skyer flyter stille forbi. 

Hun har fregnedryss over nesen. 

Kvinnen skifter stilling i stolen.

"Vel. Kanskje ikke. Men jeg føler vel at det er det som er idealet."

"Idealet?"

"Jo mer man er bare én ting, jo bedre er det. Jo mer du spisser budskapet ditt, jo lettere når du ut."

September hever øyenbrynene og blunker med tette, sorte vipper.

"Det forstår jeg ikke."

Kvinnen sukker. Legger den ene foten over den andre. 

"Det er ikke så enkelt å forklare. Jeg antar at vi mennesker ønsker å fremstå på én måte. Overfor resten av verden. Man setter en merkelapp på seg selv, og slik ønsker man at verden skal oppfatte en. Vi vil definere oss. Med ord og bilder. Plassere oss selv i de riktige sammenhengene."

"Det høres begrensende ut."

Septembers fire ord samler seg og blir en sannhet. 

Kvinnen drikker fra koppen. 

Blir stille.

"Jeg er September. I ditt hode skal jeg være den første høstmåneden. Med krypende kulde, fugler som reiser, insekter som stilner. Men jeg er ikke bare det du tror. Jeg er mye mer."

September reiser seg, går bort til ei bjørk. Blant de dypgrønne bladene finner hun et gult.

Hun plukker det.

"Jeg er ikke et menneske. Vi er ulike, vi to. Men også like."

Hun smiler til kvinnen. Setter seg igjen. Legger det gule bladet på den hvite bordflaten. 

"Vi er varme og kalde, stille og fulle av sang. Vi er grå og fargerike, energifylte eller bare til stede. Vi er."

Kvinnen så på September og på det dypgule bladet. Hun følte behov for å gråte og le samtidig.

"Ja", hvisket hun. "Alle kan være alt. Og når ordene for hva vi er, ikke strekker til...Når rammene ikke passer. Når definisjonen føles kvelende... Da kan vi bare gi slipp.

Være. Puste. Lytte."

September nikket og smilte.

"Bare være. Uten rammer eller ord. Uten forventning."

De reiste seg samtidig. 

Skogene ventet.

En varm vind tok tak i det enslige, gule bladet som lå igjen på det hvite bordet.

Det siste de hørte, var vindens hviskende løfte om å vise det en verden det aldri før hadde sett.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Tilliten til livet

Jeg har skrevet om det før.

Om tilliten til livet. Om det å våge. Om å tørre la det bli stille. Helt stille.

Jeg har delt tanker om frykten for det ukjente, og hva den frykten kan hindre en i å gjøre.

Leve, for eksempel.

Ikke leve som i å eksistere, utføre de daglige plikter og gjøremål, være en brikke i samfunnet. 

Leve som i å legge merke til pusten og sine egne hjerteslag. 

Som i å unne seg selv å drømme stort. Tørre elske. Tørre ta valg selv om man ikke vet utfallet. 

Tørre leve med å ikke vite.

For hva vet vi, egentlig?

Likevel er det som om temaet kaller på meg. Igjen og igjen. Som om noen der ute trenger ordene. Selv om de er sagt og skrevet før. I ulike former. Av meg, og av mange andre. Som har erfart det samme.
Nemlig at det gjør noe med en å tørre trosse frykten for det ukjente.

Noe godt.

Vi har alle en indre sabotør. Jeg lærte mer om både min egen og andres, da jeg var på skrivekurs med Kristin Flood i Bergen for ikke lenge siden. Hos noen er den sabotøren, den indre, negative stemmen, så sterk at den griper inn og hindrer livsutfoldelse og kreativitet. Sakte, men med stor overbevisning, knekker den selvfølelsen og skaper stadig trangere rammer i ens eget liv. 

"Jeg begynte å legge merke til denne autoriteten som plutselig brøt seg inn i sinnet", fortalte Kristin Flood. "Sabotøren var ikke min venn. Den ville meg ikke vel. Den stilte spørsmål, kritiserte og argumenterte på en måte som gjorde meg mindre."

Sabotørens stemme kan høres ut som din verste fiende, hvis mål er å få deg til å føle deg liten og skamfull. 

"Du er ikke god nok. Se på de andre, hva de får til!" 

"Hva har du egentlig brukt livet ditt til?" 

"Du fortjener ikke mer enn dette, det her er det du får." 

Men den kan også høres fornuftig og stødig ut. Som en eldre, vis person som henvender seg til et sted i deg som stadig søker kontroll og trygghet. 

"Dette hørtes gøy ut, men det blir for komplisert. Tenk på alle de usikre faktorene!"

"Det er nok tryggest at du ikke sier ja til det prosjektet. Det kan jo gå galt, og da dummer du deg ut." 

"Dette kan du ikke si ja til før du har fått alle detaljer på bordet."

Vi øvde oss på å snakke frem vår indre sabotør. Vi satte oss sammen, to og to, ansikt mot ansikt. Byttet på å snakke og lytte. 

Hva er din indre sabotør?

Øvelsen ble en sterk opplevelse. 

De er skjøre, disse knoppene. De åpner seg mot verden, folder seg ut, strekker seg, møter sol og regn og vind og luft. 

Og de gjentar den samme dansen hver vår. Uavhengig av hva som venter dem når de er foldet ut i all sin vakre fullkommenhet og sårbarhet.

De har tillit til livet. 

Og nå har jeg skrevet om det. Igjen.

Kanskje var det du som trengte ordene?

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Jeg rydder

Jeg rydder i ting.

Tar gjenstander ut av esker.

Ser på dem. Tenker. Minnes.

Noen får bli.

Andre blir pakket ned.

Fraktet bort.

De føles ikke relevante.

I livet.

Nå.

Jeg rydder i tid.

Øver på å si nei.

Avslutter og setter punktum.

Gir verv og oppgaver videre.

Følger magefølelsen og vet.

At det er rett.

Jeg gir meg selv lov.

Til å finne en annen rytme.

Til å lande.

Jeg går langsomme turer i mitt barndoms landskap.

Jeg lytter til trekkfuglene som nå har vendt hjem.

Jeg lytter til elva som gir gården navn.

Jeg trekker inn lukta fra havet, båret opp til meg av nordavinden.

Og når stresset langsomt slipper taket, er det noe annet som kommer frem.

Hverdagsgleden.

En mer langsom og dypere glede enn jeg har kjent på lenge.

En glede som gir meg visshet om at jeg er på rett sted.

Akkurat her, akkurat nå.

Det tok tid, lengre tid enn jeg på forhånd hadde trodd.

Man forventer kanskje at alt skal slå ut i blomst med det samme man har turt å ta valget.

Slik er det ikke.

For man må rydde plass.

Gi livet rom til å folde seg ut.

Skape øyeblikk der nye tanker og kreativitet kan møtes.

Og nå har jeg fått ekstra mye tid.

I påsken skadet jeg høyre hånd.

Jeg kan kun skrive med fingrene på venstre hånd, og det er både krevende og belastende.

Det vil ta uker før jeg er tilbake ved skrivebordet igjen.

Tempoet må skrus ned ytterligere.

Og plutselig ble det ryddet enda mer rom.

Til å lytte, se, lukte.

Tenke og undres.

Vandre og være.

I våren.

I livet.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Om det å våge. Om nye begynnelser. Om April.

Jeg velger meg april

I den det gamle faller,

i den det nye får feste;

det volder litt rabalder,

-dog fred er ei det beste,

men at man noe vil.

Jeg velger meg april,

fordi den stormer, feier,

fordi den smiler, smelter,

fordi den evner eier,

fordi den krefter velter,

-i den blir somren til!

Bjørnstjerne Bjørnson, 1869.

Det er noe med nye begynnelser. Med følelsen av å gi seg selv – og andre – sjansen til å starte på nytt. Ingen er den samme hele livet. Vi er alle i endring. 

Fra år til år. Fra dag til dag. 

Fra øyeblikk til øyeblikk.

Jeg velger meg april, skrev Bjørnstjerne Bjørnson for 148 år siden. Og han skrev mer enn det. Han omtalte april som den tida da sommeren blir til. 

April er endring! Det gamle faller, det nye får feste!

Vi mennesker har ofte tungt for å ta valg som endrer. Frykten for det ukjente holder oss fast i det vi har, eller tror vi har, her og nå. 

For skal vi trå bort fra den vante stien, vet vi jo ikke hva som venter der fremme. 

Faller vi og slår oss i ukjent terreng? 

Får vi, og kanskje andre rundt oss, vondt? 

Enn om vi går skikkelig på trynet, og verden ler av oss?

Følelsen av å stå fast samtidig som man innerst inne vil løs, kan til slutt bli så utmattende at man ikke ser meningen i noe.

Jeg har kjent på denne frykten for endring mange ganger. Likevel har jeg trosset den.

Og for hver gang jeg har trosset den, og funnet nye veier, har det vist seg å være riktig.

Også de gangene jeg har feilet!

Hadde jeg ikke turt å ta valg, hadde jeg ikke turt å si ja når motet banket på døren og ville ha meg med, ville jeg gått glipp av det som i dag har formet seg til å bli livet mitt. 

Jeg ville ikke levd av min egen bedrift og det jeg skaper som journalist og forfatter. 

Jeg ville ikke følt den dype gleden i å kunne bestemme egen hverdag.

Jeg ville ikke ha vært flyttet hjem, til et lite sted utenfor allfarvei. 

Jeg ville ikke vært prosjektleder i et nettverk for kreative næringer i hjemkommunen. 

Jeg ville ikke ha holdt skrivekurs. Eller foredrag.

Jeg ville heller ikke ha kjent på den tunge følelsen av å ha gjort feil, mislyktes, gått på trynet.

Men tro meg, den følelsen hører med når man først begir seg ut på ukjente veier.

Det å takle nederlag og tunge tider er en del av det å leve med hjertet i hånden!

Jeg ville aldri turt å by på meg selv, heller ikke her og nå, til deg, på bloggen, hvis jeg ikke hadde både de gode og de dårlige erfaringene med meg.

Jeg hadde ikke hatt noen erfaringer å by på – fordi jeg ikke hadde erfart.

Den følelsen av mestring man får når man tør være modig, tør velge, tør stå i sine valg...

Den er selve livet.

Det er når man tør gå på trynet, når man gir seg selv sjansen til å kjenne på både suksess og fiasko, at man får troa på at man er i stand til å ta egne valg.

Erfaringen ved å våge gjør at jeg blir stadig mindre redd for endring.

Jeg er ikke redd for å drømme. Eller for å sette mine drømmer ut i livet. For jeg drømmer stadig. Om å skape noe eget her, på småbruket som ble til takket være mine besteforeldres møysommelige slit og strev. 

Jeg drømmer om å ta vare på historien og gi den videre. 

Jeg drømmer om å kunne dele noe av naturen, stillheten, kreativiteten og gleden jeg selv har funnet.

Jeg velger meg April – og jeg har nettopp valgt å bruke de neste månedene på å fullføre et manus. Med stipend fra Norsk faglitterær forfatterforening, med skriveplass i mitt nyrenoverte hus og utsikt utover fjell og fjord, sier jeg atter gang ja til livet. 

Jeg velger å våge.

Og du: Det var faktisk et modig valg å skrive her på bloggen igjen. 

Etter lang tid uten lyst, mot og evne til å gjøre det, velger jeg nå å vende tilbake til mitt kreative skriverom. 

Som jo bloggen er. 

Med tid og stunder skal jeg lage meg ny nettside, men bloggen vil bestå. 

Som et frirom. For kreative tanker, kreative tekster. 

Et skapende, åpent landskap som gir meg noe. 

Og som kanskje gir deg noe også. 

Det er i alle fall mitt håp og ønske.

Jeg velger meg April - fordi den stormer, feier, fordi den smiler, smelter, fordi den evner eier,

fordi den krefter velter, -i den blir somren til!

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Reportasje til Museumsnytt

I Museumsnytt nr. 5/2016 hadde jeg hovedreportasjen "Flukten Norge glemte".

Den handler om tvangsevakueringa, nedbrenninga og den lange gjenoppbyggingsperioden i Finnmark og Nord-Troms etter andre verdenskrig. 

Den handler også om Gjenreisningsmuseet i Hammerfest sin nye utstilling "Til lykke med freden - perspektiver på den første gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms", som presenterer ny kunnskap basert på forskning gjort over flere år på museet. 

Ved friluftsmuseet på Norsk Folkemuseum har man planer om å gjenreise et gjenreisninghus og et fjøs fra Finnmark. Det blir første gang museet viser bygninger fra Nord-Norge, og formidler denne delen av vårt lands krigs- og etterkrigshistorie. 

For å kjøpe bladet, kan du gå til magasinets nettside her:

www.museumsnytt.no/

Reportasje om et bibliotek som flyttet

I Bok og bibliotek nr. 2/2015 har jeg reportasje om folkebiblioteket i Målselv, som for 10 år siden ble flyttet ut av kommunesenteret. Det ga noen overraskende resultater.

Reportasje om en skatt

Våren 2015 besøkte jeg vakre Chatsworth House i England. Det resulterte blant annet i en reportasje i Bok og bibliotek, om den unike bokskatten som finnes der.

Reportasjen kan du lese i sin helhet på nettet:

Bok og bibliotek 5-2016