Det var tidlig søndag formiddag. Jeg var tung i kroppen, liksom litt stiv og nattekald. Hadde kanskje sovet dårlig. Regnskyene lå tungt nedover fjellsidene, de bare ventet på rette anledning til å vaske landskapet under seg.
Så sier min datter meget bestemt at hun vil dra på stranda. "Når skal vi dra på stranda, mamma?" Ikke OM vi skal dra, men NÅR.
Jeg hadde ikke lovt henne det. Jeg hadde ikke engang snakket om å dra på stranda, men hun hadde altså våknet denne søndagen med et strandønske. Og når man er tre år, da har man fortsatt den forunderlige, deilige egenskapen i seg at det man har lyst til å gjøre, det gjør man. Uten forbehold. Uten "tenk om" eller "hvis" eller "kanskje".
Så vi dro på stranda. I tykke fleece-jakker, med støvler på beina og spaden i bøtta.
Det var en herlig tur. Duskregnet dekket oss med fine, små regndråper. Vinden rusket oss i pannelugger og bet oss litt i kinnene, men det tenkte vi ikke på.
Vi plukket stein og skjell. Vi fant skatter! En liten bit av et porselensfat, med blå, fine blomster. En død krabbe. To store, flotte fuglefjær. Alt ned i bøtta.
Vi snakket. Om hvorfor krabben døde, om hvorfor fugler mister fjær. Og kan en fjær fly? Og hva bor inni et skjell? Og hvorfor er skjellet tomt nå? Hvorfor kan vi ikke gå barbeint i dag?
Etterpå var det godt å varme seg i bilen. Vi var litt slitne, begge to. Og lykkelige.
Jeg plukket en stein med meg fra stranda. En marmorgul, glatt stein som ligger så fint i hånden. Når jeg studerer den nøye, ser jeg at det glitrer som i gull der inne. Steinen har også noen lysere, grå felt.
Jeg lover meg selv å ha steinen i lomma. Hver gang jeg kjenner den i hånden, kommer jeg på den fine strandturen vår. Jeg minner meg selv på hvem jeg er. Jeg minner meg selv på å takke for det enkle, men likevel viktige, i livet.
Jeg lukker hånden rundt steinen og tar grep om meg selv. Om livet.