Det er noe med Oktober. Hun er overgangen, broa, veiviseren,
bindeleddet. Hun er den som står mellom sommer og vinter. Hun er den som
inviterer til ei ny tid, til å gi slipp på det som var, inviterer til
nærvær og ro i et kommende vintermørke.
Det er noe med Oktober. Hun sår Drømmefrø som vi mennesker
kan finne der vi vandrer, eller er det de som finner oss? Hvordan har det seg
at hver og en av oss har den perfekte grobunn for akkurat dette frøet, eller
kanskje for flere? Hvordan har det seg at så mange av oss er gode til å overse
Drømmefrøet, vi vil ikke gi det plass, vil ikke nære det med kjærlighet og
omsorg, vi tør ikke, for kan det virkelig være meningen at ...?
Det er noe med Oktober. Jeg innser det nå, her jeg trasker
etter henne på stier jeg har kjent siden jeg var barn. Det er tåke, og jeg ser
henne ikke tydelig. Men det kullsorte håret står i kontrast til drakten i
metallisk rødt. Hun går med den grønne kurven sin og sprer Drømmefrø, slik jeg
visste at hun kom til å gjøre. Jeg ser frøene dale som små stjerneskudd og lande
i vissent gras og duggvåte lyngtuer. Vi har hilst, men ikke vekslet et ord. Vi trenger
ikke si så mye. Hun vet at jeg vet.
Hun vet at jeg har forstått så mye mer av mine
egne Drømmefrø, nok til at jeg aldri kommer til å la dem dø.
Hun vet at jeg har fått smaken på hvordan det føles å våge
livet. Nære frøet, se det spire og gro, se at det vokser. Hun vet at jeg ikke går
en annen vei nå, for hvorfor skulle jeg gjøre det? Det er ingen annen vei som
er riktigere enn den jeg går på. Ingen frykt kan få meg til å stoppe. Ingen sabotørstemme
kan snakke høyt nok til å overbevise meg om å snu.
Jeg har tatt valget om å
lytte til en annen stemme. Stemmen i hjertet. Den som nå kan synge fritt
uten å bli dempet eller overdøvet. Det er et aktivt valg som krever mot. Det
krever at man slutter å bedøve. At man lever sant. At man spør frykten hva den
egentlig vil, og tør høre svaret.
Det er noe med Oktober. Det skulle bli akkurat denne måneden,
overgangen mellom sommer og vinter, jeg valgte for mitt aller første skrivekurs
her på mitt elskede hjemsted. Skrivekurset kalte jeg «Skriv deg selv». For det
var akkurat det vi gjorde. Vi spurte oss selv hva vi frykter, hva vi drømmer
om. Hva vi er takknemlige for, hva som får oss til å gløde. Hva vi ville ha
sagt til oss selv som barn, hvis vi møtte den lille jenta i dag.
Vi skrev oss
selv, og aldri før har jeg hatt sterkere følelse av å gjøre det riktige. Min tro
på skriving som et verktøy for å kommunisere med vårt innerste, kombinert med
en invitasjon til å dele, være sårbare, gi omsorg og lytte, smeltet sammen til
ei helg ingen av oss kommer til å glemme.
Det er noe med Oktober. Det var da, for tre år siden, at jeg
skrev teksten «Kom Oktober». Nå er ordene blitt til en duett på ei nylig utkommet plate. Sangen kan du høre
her: Oktober
Det er noe med Oktober.
Hun snur seg og ser på meg. Et smil
tennes i øynene. Hun vet.
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad. Alle bilder tatt av meg.
Mer om Drømmefrø her: Drømmefrø