søndag 29. januar 2012

Skjer dette virkelig meg?

En ny dag kommer sigende over fjellene. Den er godt i gang, for jeg har sovet lenge. Det ble sent i går. Vi var hos venner, hadde det sosialt og trivelig til langt på natt.
Da kan man godt unne seg litt ekstra søvn.

Om ikke lenge vil sola skinne inn i stua her. Forgylle alle detaljer, bringe glede og lys.

Jeg nevnte i sist innlegg at jeg fikk vite noe fantastisk sist mandag. Jeg må bare fortelle dere det.

Det har seg jo slik at jeg i fjor høst solgte min første novelle til et norsk ukeblad, nærmere bestemt Hjemmet. (Novellen har ikke vært på trykk ennå.) Mandag fikk jeg en mail fra ei dame i DANSK Egmont, altså den danske utgaven av Hjemmet.
Hun lurte på om hun kunne kjøpe novellen av meg, som hennes norske kollega hadde vært så søt å sende henne?

Jeg leste om igjen og om igjen. MIN novelle - på trykk i Danmark?? Selvfølgelig ville jeg det! Jeg kunne ikke fatte at det var mulig!
Et par dager senere, når det første sjokket så vidt hadde lagt seg, fikk jeg en ny mail. Denne gangen fra en hyggelig kvinne i SVENSK Hjemmet. Om også hun kunne få kjøpe novellen?

Det stopper ikke der. Dagen etter den svenske henvendelsen (som jeg selvfølgelig også ble jublende, hoppende glad for), fikk jeg mail fra fictionansvarlig i norske Hjemmet igjen. Hun ville gjerne kjøpe den novellen jeg sendte til dem tidligere i januar. Og - kunne hun sende også den til sine kolleger i Danmark og Sverige?

Det skjer noe magisk for tida. Jeg kjenner skaperkraften sitte i fingertuppene, jeg kjenner det bruse og boble og sitre i hele kroppen. Mine ord er ikke bare bra nok, de inspirerer på en slik måte at de også kan bli oversatt og trykket i andre land.
Jeg vil juble høyt ved tanken, men i bunn og grunn er jeg bare stum.

Gjett hvem som er inspirert til å skrive flere noveller??

Jeg ønsker deg en dag i skapende, jublende glede!

onsdag 25. januar 2012

Januarsola skinner på fødselsminner

I dag er det 25 januar. Det vil for alltid være en spesiell dag for meg, for det er min sønns bursdag. Min førstefødte begynner å bli stor gutt, og senere i dag fylles huset med klassevenner og familie. Det skal feires behørig, med godteri, skattejakt, gavedryss og kaker.


Sola skinner på kontorveggen...

Denne 25.januar ble også dagen jeg så sola ordentlig for første gang i år. Jeg husker som det var i går, da jeg som nybakt førstegangsmamma trillet rundt på sykehuset med gutten min. Plutselig kom jeg til en gang med masse vinduer, og møtte strålene fra januarsola der ute. Jeg utbrøt: "Er det virkelig en verden der ute?!"

Den litt fortapte og fortumlede følelsen man har etter en fødsel, skal vise seg å vare ved. Kanskje forsvinner den aldri når man har egne barn. Man vil alltid være fortapt i dem. Man vil alltid være sårbar på deres vegne, med et sterkt ønske om å beskytte dem fra det som er vondt i livet. Man slutter aldri å være mamma eller pappa.

Tatt ute i hagen i dag. Endelig er hun her igjen!


Sønnen min var stor da han kom til verden, og nå er han lang og hengslete. Gjennom hele svangerskapet visste jeg helt sikkert at det var en gutt, selv om vi ikke hadde sett det på ultralyd. Det var en guttemage jeg hadde, dermed basta.
På en slik dag kan man mimre, tenke tilbake på babytiden og kanskje bli litt rørt. Misforstå meg rett, jeg ønsker overhodet ikke flere babyer. Men det er en tid som er over for alltid, og det er litt vemodig uansett hvordan man ser på det.

Nå skal hus vaskes og kaker bakes. Ha en strålende dag, alle!

PS: Mandag denne uka fikk jeg en fantastisk nyhet. Fortsettelse følger!

torsdag 19. januar 2012

Reportasje om en småbarnsfamilie innerst i en dal

Denne reportasjen hadde jeg på trykk i avisa Nationen 16.januar i år. Den handler om Torgeir og Bente, småbarnsforeldrene som bor ved foten av Dividal nasjonalpark i indre Troms. Her har de og de tre guttene det som plommen i egget, med mye frihet og et hav lekemuligheter. At det er over tre mil til skole, barnehage og butikk, kan være upraktisk av og til. Men det er her de vil leve.


søndag 15. januar 2012

Blir du med og fanger lyset?

Jeg satt en formiddag og skrev, oppe på kontoret. Blikket mitt løftet seg og gled ut vinduet, der det ble fylt med dagens blårosa lys mot kritthvite tinder.
- Ta nå med deg den lysfangeren, og gå deg ut en tur. Du trenger en pause fra den der reportasjeskrivinga.
Stemmen tilhørte frosken, som stadig sitter i sin avslappede meditasjonsstilling. Med fotbladene stikkende opp, og hendene hvilende oppå der igjen. Han smiler svakt til meg. Det er lenge siden han har sagt noe nå, men jeg vet at han stort sett har rett i det han sier. Han er en slags spion med kikkhull rett inn til hjertet mitt, der han til en hver tid kan se hva jeg egentlig vil. Trolig har han bedre peiling på akkurat det enn meg, så jeg reiser meg lydig fra stolen og tar kameraet over skulderen.

 - Jeg tok den. "Lysfangeren", det er kameraet, ikke sant?
Han nikker svakt.
- God tur. Og husk det du selv skriver så mye om, nemlig de vakre, små detaljer, sier han.
Og jaggu blunker han også!
Jeg rister på hodet til den merkelige frosken som ble med meg hjem fra en interiørbutikk i Piteå for så mange måneder siden.
Så går jeg ut i lyset.
Du er hjertelig velkommen med.








tirsdag 10. januar 2012

Månekraft og de gode detaljer

Månen er sprekkferdig for tida. Kulerund, varmgul eller hvit, alt etter hvor høyt den er på himmelen. Jeg går tur om kveldene og sukker henført. Ikke fordi det er så romantisk å rusle alene i sprengkulda, men fordi lyset er trolsk og mystisk. Blekt flimrer det mellom trærne, og snøen glitrer i tusen krystaller oppover åsene.

Jeg har ei fast løype jeg går i, og under føttene knitrer det i kald snø. Hver gang jeg stopper opp, er det rungende stillhet. Over meg er hele universet som en åpen bok, der stjernene forteller en historie om hvordan de hadde det for noen lysår siden.

Jeg er alene. Men langt fra ensom. Tvert imot, disse turene vil jeg gjerne ha for meg selv. Det er min meditasjon, mitt rom for egne tanker og funderinger.
Helt alene er jeg jo ikke. Månen følger hvert skritt jeg tar. Den henger der på himmelen, på sin faste plass, og kikker ned på meg. Lyser opp skogen for meg, så jeg ser hvor jeg kan gå.

Jeg lukker øynene og lar kun suset fra det store rommet der oppe fylle sansene. Jeg skal aldri mer glemme hvor vakker vinteren kan være. Hvor fylt av energi den kan være, til tross for at alt ligger i dvale.
Hvor full av lys den kan være, selv midt i mørketida.

Klarer du å se lyset i det mørke? Klarer du å kjenne energien fra månen, fra det endeløse universet som vi er små brikker i? Jeg håper det. For den egenskapen fører deg videre når du står fast og føler alt vil trekke deg ned.
Det er bare å løfte blikket, så ser du verden i en ny drakt. En hvitskimrende, glitrende vinterdrakt.


fredag 6. januar 2012

Bøker, bøker, bøker

Liker du å lese? Sannsynligvis, siden du allerede er en blogg-leser. Men kanskje du ikke liker bøker? Jeg har møtt mange mennesker som aldri har lest en hel bok. Noen fordi de strever med bokstavene, andre fordi de ikke er interessert. For enkelte er det mer riktig å se en film. Alle er vi forskjellige, men det er rart for meg å forestille meg en hverdag uten bøker. Jeg leser "alltid" bøker, gjerne flere samtidig.

En dag kom jeg på en tanke: Tenk om jeg hadde ført en liste over alle bøkene jeg har lest! Fra de første barnebøkene, via Bokklubbens Barn-seriene og frem til nå! Det hadde vært kjempeartig å se den listen.
Enkelte bøker gir slikt inntrykk at man leser dem flere ganger. En slik bok fra barndommen er "Landet der tiden var borte" av Klaus Hagerup. Mange år senere husker jeg fortsatt alle detaljer om jenta som ønsket tiden skulle stoppe. Her om dagen kjøpte jeg boka. Jeg vil ha den i boksamlingen, og jeg vil lese den til barna mine.

(Bildet er lånt fra hjemmesiden til Bodø bibliotek.)

"Ringenes Herre" og "Hobbiten" er også store klassikere. Selvfølgelig. Krim har jeg lest mye av, faktisk så mye at jeg nå i en lang periode holder meg unna sjangeren. Jeg ble mett, i alle fall for en tid. En annen stor bok fra barndommen er "Anne fra Bjørkely", eller "Anne of Green Gables", som den heter originalt. Jeg glemmer aldri lille Annes vennskap med en gigantisk stor gårdshest!

I dag leser jeg gjerne historiske romaner, romaner fra viktoriatiden i England, eller bare bøker som byr på et ekte mysterier, en spennende historie. Jeg gleder meg alltid til å begynne på en ny bok. Det kribler av forventning når permene åpnes og de første linjene ligger der, klar til å bli plukket opp!

Hva leser du?

mandag 2. januar 2012

Et år som blogger, et år på reise...

Hurra for 2012, og hurra for et år som blogger! 1.januar 2011 hadde jeg mitt første innlegg her i bloggland. Det var - og er - et spennende forum. Jeg har ikke angret, tvert imot har bloggen ført til at jeg har fått nye bekjentskaper og masse inspirasjon. Jeg har også blitt flinkere til å formulere meg, vil jeg påstå. Øvelse gjør mester...

I mai så lille-bedet i hagen slik ut. Vi hadde en fantastisk vår og sommer i Nord-Norge!


2011 var året jeg gikk fra den trygge tilværelsen som fast ansatt journalist, til å bli frilanser og kafe-eier. Et veldig annerledes år, og derfor passet det så godt å starte bloggen. Som fristed, et rom bare for tanker og ord. Et venteværelse, om du vil. Samtidig et sted for å samle tankene, samle ordene og kanskje vise frem noe av det jeg holder på med.

Et annet blomsterbed, senere på sommeren...Gode minner!


Ord i landskap. Det er nettopp det denne bloggen er - ord i et interaktivt landskap. Men også i et indre landskap. Det jeg har innsett i 2011, er at ordene er viktigere for meg enn jeg har trodd. Jeg er rett og slett avhengig av å skrive for å ha det bra.

2011 har også vært et arbeidssomt år, fordi det kreves mye når man etablerer seg. Da tenker jeg ikke på frilans-virksomheten, for der har dører åpnet seg for meg på en fantastisk måte. Jeg tenker på det å drive kafe. Alle som har drevet for seg selv, eller gjør det i dag, vet hva jeg snakker om. Mye arbeid, men også mye glede.

Jeg vil for alltid huske 2011 som et år da reisen startet. Hvilken reise, tenker du kanskje? Jo, den indre reisen. Når man kaster loss og fjerner de trygge lenkene som betyr fast inntekt på en fast dato hver måned, da starter en reise. Både praktisk og mentalt. En reise der man må finne ut hva man selv står for, hva man vil og hvilke evner man egentlig har. Ingen trygghetslenker, bare deg selv.
Også høsten ble lang og varm her nord. Et fantastisk år for skogturer!

Selv om det har gått et år, er reisen bare akkurat begynt. Jeg har bare så vidt begynt å forstå hva jeg kan klare, hvilke muligheter som finnes og hva jeg må gjøre for å nå dit jeg vil.
Derfor vil både reisen - og bloggen - fortsette!

Håper du vil følge med, også i 2012. Takk for at du leste!