onsdag 31. desember 2014

Vinterstemt

Vinterstemt
 
Over snøtung furufavn i vinterstemt skog
Heng ei måneskinnslampe
der spor følge spor
 
I sør tennes nordlyset
Først ganske vagt
Mens sjelen finn tonan
I hjerteslagstakt
 
Fjellan syng mollstemt i stillhets-svermeri
Og fjorden kjemme bølgan
For nordlys-speileri
 
Dryss noen stjerne
I nattas brudeslør
Så vi kan tyde stegan
Til dem som gikk før
 

© LKN desember 2014.
 
Godt, nytt år til dere alle!
 
 


tirsdag 23. desember 2014

Lys i Desember


Landskapet er svøpet i en vinterlig kappe. Den er hvit og nesten ikke tråkket på, bare haren har vært her før meg. Føttene synker litt ned for hvert steg, og etter meg kveiler en hale av spor seg over markene. Pusten forlater munnen og blir til grå skyer som føres bort i små vindkast.
 

Hun som går ved siden av meg, lager ingen spor. Desember har mørketidskjole, den er sort med små lyskrystaller som funkler og glitrer når hun beveger seg. Håret flommer hvitt nedover ryggen, som et vinterfrosset vannfall.  

Jeg ser bedende på henne.

«Kan du gi meg ordene, Desember? Jeg har lett etter dem, men finner dem ikke», sier jeg, og et lite sukk materialiserer seg i en lubben dampsky.  

«Skal jeg gi deg de ordene du trenger for å skape?»
Jeg hører på henne at hun er forbauset.
«Jeg vet det høres rart ut. Men ja. Så slipper jeg lete mer?»
 
 

Hun klapper meg lett på armen, uten å stoppe vår vandring, og over leppene glir et tålmodig smil.

«Desember handler nettopp om å lete, lille menneske. Lete etter lyset. I din del av verden især, når dagslyset trekker seg inn i skallet som en skremt snegle. Men det er da du må søke i mørket og se.»

«Hva skal jeg se etter?»

«Det du trenger. I mørket og i stillheten er der alltid lys. Se på nattehimmelen. Ser du ikke stjernene, nordlyset, månen? Se på menneskeboligene. Er det ikke stjerner i hvert vindu, lyspunkter på hvert hjørne? Se i hjertet. Ser du ikke lyset?»

«Jo, jeg ser. Du har gitt oss det vakreste lyset, Desember. Men det er ordene jeg leter etter. Ikke lyset. Jeg vil skape.»

Nå stopper hun opp. Hun ser ikke på meg, men på landskapet som bølger seg i kurver og åser rundt oss. En liten virvelvind snurrer seg bortover markene og kaster glitrende snøkorn rundt seg.
Himmelrommet skifter farge for hvert minutt, fra dypblått til en anelse rødt der sola gjemmer seg.
 
 
«Vel. Når du finner lyset, har du vært i øyeblikket så lenge at tankene ikke bråker mer. Da kommer ordene. Stol på meg. Og du?»
Jeg ser på henne, og hun lar blikket gli sakte ned fra himmellyset til det møter mitt. Stemmen min hvisker:
«Ja?»
Hun strekker ut en arm, og legger den over hjertet mitt.

«Det er ikke jeg som skaper lys og ord. Det er du selv. Du må aldri tro at kilden til livet er noe annet sted enn akkurat her.»

(C) Tekst og foto: LK Nyland
*****************
 
Kjære du som leser. Jeg ønsker deg ei fredfull og fin jul. Takk for at du tar deg tid til mine ord, og takk til alle som gir meg varme tilbakemeldinger her på bloggen, på facebook, på sms, eller ved et tilfeldig møte i butikken. Jeg setter uendelig stor pris på det.
2015 vil bli et godt ord for skriving, det vet jeg. Og du er hjertelig velkommen til å følge meg på vandring inn i eventyret...
 
 

mandag 1. desember 2014

På usikker grunn

November forsvant bak jordens hvelving, men ikke før hun overlot sin dagslyslampe til Desember. Som en stafettpinne i årets mørketidsløp.
Dagslyslampen i Desembers hånd gløder ikke så lenge av gangen.
Men når lampen slukkes, kommer mørketidslyset til syne.
Det vakreste lyset. 
 
Desember rødmer så vidt i horisonten denne første dagen. Med et hemmelighetsfullt smil tar hun noen langsomme dansetrinn mens pusten blir til små tåkeskyer. Hun sukker over Novembers våte regnskyll, som vasket bort det vinterlige teppet.
Det samme gjør jeg.
I skogene, langs veiene og stiene, ligger et tykt lag med is.
Jeg trår forsiktig ut på usikker grunn.
 
 
 
Det samme gjorde jeg høsten for fire år siden. Da sa jeg opp jobben, og startet eget firma. Fra januar 2011 var jeg på usikker grunn. Vaklende og famlende, som på en skogssti full av issvuller, måtte jeg finne fotfeste på egen hånd. 
Jeg visste hvor jeg ville. Til et sted med inspirasjon og glede, selvråderett og ny kunnskap. Til et sted der jeg kunne leve av det jeg ønsket å skrive.
Men grunnen var usikker. Veien uviss og i skjul, som om jeg befant meg i innhyllet i tykk tåke.
 
Slik er det med oss alle når vi står ved veiskiller. Når valg skal tas. Vi vet ikke hvordan den videre veien ser ut. Vi vet bare at vi må ta det første steget, og stole på at føttene finner fotfeste, videre og videre. Og faller vi, må vi stole på at vi kommer oss opp igjen.
 
Disse fire årene har vært spennende, givende og lærerike. Jeg har skapt min egen arbeidsplass med skriverier og journalistiske gjerninger. Jeg fant min glede og inspirasjon. Jeg fant en rytme, et tempo. Noen ganger føles det som at toget går aldeles for fort. Landskapet rundt meg forsvinner, jeg må holde meg fast.
Da er det godt at jeg kan trekke i bremsen, gå av på nærmeste stasjon og finne tilbake til roen og gleden.
Andre ganger ser tiden ut til å ha stoppet. Det blir stille rundt meg, som om noe vender seg bort og ser en annen vei. Den stillheten må man også lære seg å tåle. Disse dagene er faktisk en gave, en åpning i tid og rom som inviterer deg inn til noe annet. Noe du nesten hadde glemt.
 
 
 
 
På min vei har jeg møtt sterke inspiratorer. Som trekker til side en grein og viser en annen sti, eller kanskje vandrer sammen med meg en stund. Via bloggen og via livet har jeg blitt kjent med noen av disse stivandrerne. Lene Frandsen, Majbritte Ulrikkeholm, Kristin Flood og Linda Persen er fire av mange som har skapt sin egen måte å leve på, og som underveis deler sine erfaringer.
På godt og vondt.
 
For når man velger å trå ut av det trygge og faste, da blir man også sårbar. Man famler og leter etter svar. Man må lage sine egne rutiner, skape sine egne oppdrag og tåle og være synlig.
Man må også tåle å ikke alltid få et ja.
 
Desember danser foran meg, og jeg går etter innover skogene. Snart ser jeg at der hvor de fleste andre har gått, midt på veien, er det aller glattest og vanskeligst å gå.
Jeg må ut av sporet for å finne fotfeste.
Og det må du også, om du er i ferd med å ta ditt første steg på usikker grunn.  
 
(C) Tekst og bilder: LK Nyland
 
 

søndag 30. november 2014

Reportasje om privatisering


I temahefte nr. 34 til Fagbladet var temaet privatisering. Her finner du min artikkel fra Narvik rådhus.

Reisereportasje fra North Devon


I bladet Pensjonisten nr. 6/2014 hadde jeg en tresiders reisereportasje fra min flotte tur i North Devon, England.

Reportasje om Bibliotekrom i Troms

 
I bladet Bok og bibliotek nr. 4/2014 sto min tresiders reportasje om prosjektet Bibliotekrom i Troms. Reportasjen er laget i Bardu og Tromsø.

fredag 14. november 2014

Undringen kommer fra et annet sted

Hvorfor skal vi undre oss? Og hva er egentlig det å undre seg?
 
Jeg trår langs kjente stier. Snøkrystaller glitrer i snøtepper og på bladløse grener.
Jeg tenker på forrige innlegg, da November sådde noen frø i min sjel.
Frø om undring. De skulle få lov til å vokse og gro.
Og her er jeg.
I undring.
 
Å undre seg er å stoppe opp. Trå til side.
Det er å invitere sjelen med på reise, der man stiller ubevæpnet og uten svar.
Undring er å åpne for et annet bilde enn det du hadde da du startet.
Et annet landskap.
 
 
- Helt rett min venn, sier November, hun trår frem fra de snøtunge greinene og slår følge.
- Og vet du hva? Dere kan alle undre dere. Hvis dere vil. Og tør.
 
Undringen fører oss fremover på vår vei. I skogen, i nuet. Og i livet.
 
- Hvor kommer undringen fra? spør jeg og kjenner hvordan den kalde luften kiler mot huden.
- Jeg har ikke svaret på alt.
November smiler, det glitrer i de perleblå øynene.
- Men jeg vet dette: At undring har en annen kilde enn rastløse tanker. Og svarene du får, er ikke de du kan tenke deg til.
 
 
 
(Tekst og foto: (C) LK Nyland)
 

onsdag 5. november 2014

En annen vei

Undring er svaret.
Ordene kommer til meg i det blikket møter månen. Den gylne skiven henger der, og holder på hemmeligheten om hva som er bak stjernene.
Hva er bak stjernene?
 
*****************************
 
November kom kledt i vinter. Jeg smiler til henne, der hun sitter på en snødekket hagestol og puster frostrøyk. Hver gang hun rører seg, drysser det fine snøkrystaller fra hennes hvite kåpe.
 
Du ser meg, sier hun fornøyd, og munnen trekker seg oppover til et bredt smil.
Ja, jeg ser deg, sier jeg og smiler tilbake.
 
 
 
Jeg står i varmen, innenfor vinduet, med en tekopp i hånden.
Landskapet hviler stille i morgenlyset. Alle bladene har falt av rognebærtreet. Men de sprikende greinene har pyntet seg likevel, med frosne rognebær i lubne klaser.
 
De andre sa du var så travel. At du ikke hadde tid til å lytte. At du var på tur til å bli en som ikke ser.
 
Jeg setter tekoppen på benken i ren forskrekkelse. Noen dråper av den varme vesken lander på tommelen, det stikker i huden.
Jeg vil formulere det ene spørsmålet etter det andre, men ordene stopper før de slipper til. Det blir bare et stille:
Hva mener du?
 
Hun reiser seg fra den gjenglemte hagestolen og kommer helt inntil vinduet. Jeg møter Novembers blikk. Øynene ser ut som perler av vinterhimmel, jeg ser nordlysflammer og dansende måneskygger i et gyllent lys av blått. Så forundret blir jeg over disse øynene, at tiden tar til vingene og blir borte.
 
Jeg sier bare det de andre sa. Men nå ser jeg at jeg tar feil. Du er ikke forandret. Du har ikke glemt. Du har bare skjøvet det vekk.
 
Jeg blunker litt, skifter vekten fra den ene foten til den andre. Ordene hennes treffer noe i hjertet, noe som er ømt og vondt. Hun har rett. Nok en gang kom travelheten og hentet meg, som en bølge som plukket opp en grein ved kanten av havet og førte den med seg. Jeg har vært på det åpne havet lenge, uten mulighet til å komme meg tilbake.
Men så en dag fant jeg en båt.
 
November der ute nikker. At hun kan lese mine tanker, har jeg for lengst godtatt.
Du fant en båt. Og nå er du i stand til å styre skuta med egne hender. Vet du hvor du skal?
 
Jeg rister på hodet.
Godt, sier hun og legger hendene sine på glassruten.
Jeg gjør det samme. Vi lener oss mot hverandre, og igjen fanges jeg inn i dette vinterblikket av lys og mørke.
 
Hvordan visste du at jeg fortsatt var en som så?
Med ett er vindusruten borte, hun er rett foran meg, tar mitt ansikt i sine hender og studerer meg.
 
Fordi du er i stand til å se mitt indre landskap. Husk dette, menneskebarn: Undring er svaret. Undring gir deg nøkkelen til en annen vei.
 
 
(C) Tekst og foto: LK Nyland


onsdag 29. oktober 2014

Snart november

Arket er hvitt.
Uten tegn, uten symboler.
Ordene hviler.
 
 
Skogene er stille.
Oktober har reist.
Jorden ligger naken.
 
 
Dagene er blanke.
De har navn, men ikke innhold.
Penselen hviler.
 
 
Målet er nå.
Puste i dagen.
Velkommen, November.
Jeg går deg i møte.
 
 
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland
 

lørdag 11. oktober 2014

Kom Oktober

 
Kom til meg, Oktober
Med blanke dråper i hvert strå
Alle frø har falt til jorden
Røde spor blir langsomt grå
 
Led meg du, Oktober
Til de modne drømmers land
Jeg vil så gjerne tilbake
Til dit hvor alt går an
 
Hvisk en sang for meg, Oktober
Så jeg hører hvor du går
Mine steg følger dine
Nattens mykhet lukker sår
 
Vent på meg, Oktober
Ved enden av høstens sti
Der alt er åpent og alt er fritt
Og jeg endelig kan bli vi
 
 
 
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland


lørdag 27. september 2014

Jenta og blåklokken

Høsten har gått videre. Fra å hvile i skyggene av sommeren, som en kjølig vind mot fjeset en augustkveld, har den nå reist seg og begynt sin vandring. September dypper sin pensel i høstfargespannet og former verden slik hun ønsker den. Hun vet nøyaktig hva hun vil. Hun vet nøyaktig hva hennes oppgave er, hennes livsoppgave. Hun nøler ikke, og vet også at alt har sin tid. Hun har sin tid.
Ei lita jente vandrer ved Septembers side.
De snakker ikke.
Jenta tumler med egne tanker, og hopper bortover stien på lette bein.
September lar henne gå, hun vet at menneskebarnet er på reise både i egen sjel og i skogens sjel.
I neste sekund begynner det å regne. Store, tunge dråper smeller ned på skogbunnen med små plask. Jenta går ut av stien og søker ly under skogtaket. Hun finner en trestamme og setter seg. Øynene glir igjen. Luktene og lydene blander seg til . Hun liker , for det får huden til å nuppe seg og hjertet til å banke så levende.
Hun trekker pusten dypt og åpner øynene. Ved siden av treet står en enslig blåklokke og nikker med hodet. Jenta smiler. Den er så vakker, som en prinsesse i blå, glitrende kjole.
– Hei lille venn, sier jenta og stryker blåklokkehodet med en finger.
– Hei, menneskebarn, svarer den, og jenta lar seg forundre bare et lite øyeblikk.
For hun vet jo at naturen kan snakke. Det er likevel så fortryllende hver gang det skjer, at hjertet fylles med fryd. Hun skakker på hodet og studerer blåklokken. En regndråpe lander rett på den, og den svaier hit og dit en stund.
– Er du ikke lei deg, lille blomst? For at høsten er her, og at du snart blir dekket av frost og snø?
– Jeg er ikke lei meg. Jeg har levd og blomstret siden lyset tentes i meg, og snart skal det slukkes for at nytt liv skal oppstå. Det er livets rytme, og den er jeg en del av, akkurat som du, svarer blomsten og rister av seg enda flere dråper.
Jenta lener seg tilbake til stammen og sukker.
– Dere blomster er så vakre. Med det samme våren kommer, våkner dere, og strekker dere og folder dere ut, så vi som går forbi kan se hvor nydelige dere er. Og slik står dere hele sommeren, mens vindene stryker og solen skinner, dere lever og er akkurat .
Blåklokken duver forsiktig i vinden, og er stille en lang stund. Så sier den:
– Men lille jente, mener du at dere mennesker ikke gjør det samme? At dere ikke våkner i livets vår og strekker dere etter lyset? At dere ikke blomstrer i all deres fullkommenhet, slik at alle kan se deres skjønnhet?
Dette grubler jenta lenge på, hun tenker på menneskenes travle liv og alt man måtte gjøre. Hun tenker på hva de voksne sier, som de mener er viktig, og på hvor ofte de klager på at tiden går for fort. Hun tenker på hvor ofte menneskene ikke er glade, men heller slitne og triste, og kan ikke se at noen av dem ligner en blomst.
– Jeg tror ikke menneskene lever livet til fulle som du, sier hun endelig, og lener seg tilbake til blåklokken og snuser på den.
– Lov meg likevel at du vil gjøre det, menneskebarn. For det finnes ingen annen måte å leve på – enn å leve livet til fulle, sier blåklokken og vet at den er den siste av sitt slag i skogene denne høsten.
Og nå visste den hvorfor den hadde fått leve så lenge.
 
 
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland
 

fredag 26. september 2014

Novellen Tid for tilgivelse

Novellen Tid for tilgivelse skrev jeg for lenge siden, og trodde først den ville ende sitt liv i skrivebordsskuffen. Men slik skulle det ikke gå, da ukebladet Familien ønsket å kjøpe den. Så i nr. 20/2014 kom den sannelig på trykk. Illustratør Marianne Vinge i Danmark har gjort en fin-fin jobb.
 

torsdag 25. september 2014

Reportasje om et unikt bibliotek

Biblioteket TioTretton i Stockholm har fått internasjonal oppmerksomhet for sin originale løsning: Det er nemlig åpent kun for de mellom 10 og 13 år. Voksne har altså ingen adgang. Jeg besøkte biblioteket sist sommer, og reportasjen kan du lese i fagbladet Bok og bibliotek nr. 4/2014.

mandag 22. september 2014

Reportasje om en fødselshjelper

I Psykisk helse nr. 4/2014 har jeg på trykk en reportasje om Trine Løftingsmo, som etter en dramatisk førstegangsfødsel bestemte seg for å bli en doula (fødselshjelper).
 
  

fredag 19. september 2014

Huset i England: Ny serie

Høsten 2010 besøkte jeg første gang den lille kystbyen Lynmouth, i North Devon, England. Jeg falt hodestups for stedet. Og nokså umiddelbart kom en historie svevende gjennom luften, og liksom landet i hjertet mitt. Her var det noe jeg skulle skape...
Våren 2014 var jeg så heldig å få en Englandsreise i gave. Turen gikk til Lynmouth igjen. Jeg måtte tilbake. Jeg var spent  - ville historien være her? Ville den vise seg for meg igjen, og la seg fange?
Det gjorde den.
Og resultatet finner du i Hjemmet nr. 38-2014, og syv numre fremover.
Illustratør er dyktige Erlend Tønnesen.
God lesning!
 
 
 
 

mandag 15. september 2014

Reportasje om en viktig forfatter og kvinnestemme

Jeg har skrevet om henne før, skuespillerinnen, legefruen og forfatteren Ågot Gjems Selmer. Men det var ekstra moro at en artikkel om henne også ble ønsket velkommen i ukebladet Familien. Mitt ønske er at Ågot Gjems Selmer ikke skal glemmes. Artikkelen var på trykk i nr. 19/2014.
 
 

mandag 1. september 2014

Skaperen og September

Første september.
De to ordene utgjør den første tanken, den er der før jeg åpner øynene.
Så: Kanskje vil hun være her?
Sitte utenfor vinduet, på verandagelenderet? Vifte med beina, smile, vinke?
Jeg husker hennes ertende replikker og kvikke væremåte fra i fjor.
Er hun den samme?
 
Jeg slår opp øynene.
Den første dagen i september er gyllengul. Sollyset utenfor går rett i hjertet, og dagen løftes opp og legges i mine hender. Hva vil jeg gjøre med den?
Men september, hun er ikke her.
Verandaen er tom.
Ingen rusler i hagen min nedenfor, ingen nynner og sprer høstfarger i duggvått gress.
 
Hvor er hun?
 
 
Det er ikke før etterpå, når huset har falt til ro etter morgentravelheten, at jeg hører hennes stemme.
Nynningen, den jeg husker så godt fra i fjor, når ørene som en svak dur.
 
Jeg reiser meg fra arbeidsbordet og lener meg mot vinduet. Langt der borte, på andre siden av åkeren over veien, går hun. Langs skogkanten, mens det fargerike skjørtet blafrer i vinden.
 
Jeg springer ned i gangen, hiver en jakke over skuldrene og går ut.
- Hei September. Jeg håpet å treffe deg.
- Hei igjen. Så du husket på meg?
- Selvsagt. Du var det første jeg tenkte på i morges.
 
Hun stopper opp, og ser på meg med et strengt blikk.
- Det ville jeg ikke trodd. Jeg ville mer trodd at du hadde glemt oss.
 
Hun rister på hodet og går videre. Under armen har hun noen lange, brede pensler. Er det for å sette farge på skogene og markene i dagene som kommer?
 
- Hva mener du med glemt?
- Du skrev ikke et eneste ord om August. Da hun var hos deg, så du henne ikke. Hvorfor skulle jeg forvente at du ser meg?
 
Jeg blir gående ordløs en stund i Septembers spor, mens en smerte stikker i hjertet. Gresset bøyer seg under mine steg, men rører seg ikke for henne. Hun er sporløs, men like fullt til stede.
 
- Det er sant. Jeg skammer meg litt for det.
- Skammer du deg over oss? Månedene, skriveriene, kreativiteten?
 
 
Hun har stoppet opp, og ser på meg. Jeg rister så kraftig på hodet at jeg blir helt ør.
- Nei! Så klart ikke! Jeg mener...det har bare vært så travelt... Jeg rakk ikke å hilse på August før hun var dratt, skjønner du! Det er jeg lei meg for.
 
Jeg synker litt sammen, og September kommer et steg nærmere.
- Du lille menneske. Når du lurer på om du skal fortsette dine kreative skriverier... Når du lurer på om du skal skrive om oss, om meg. Når du lurer på om dine lesere bryr seg om å lese det DU vil skrive, eller om de helst vil lese noe annet... Da er det bare ETT spørsmål du trenger å svare på.
 
Jeg kikker opp. Hun står med armene i kors, munnen har et bestemt drag. Hun ønsker å være belærende i dag, jeg tar den. Sakte nikker jeg, venter på mer.
 
- Du må spørre deg selv om DU elsker dine skriverier. Gjør du det?
 
Jeg tenker på alle de små tekster, alle historier, vers, noveller og ordblomster jeg har skapt gjennom årene. Jeg elsker dem, alle som en. Jeg vil beskytte dem, verne om dem, aldri kaste dem. Fordi de er resultat av en skapelse, en kreativ prosess, av glede og undring.
Alle er de fragmenter av meg, av min sjel, for de representerer meg som den jeg var da jeg skrev det.
 
- Jeg elsker dere alle, sier jeg og kjenner øynene blir fylt med tårer.
- Godt.
 
September blir mildere i ansiktet. Armene løsner fra det stramme grepet, og hun tar omkring meg. Mens jeg står der og lar meg varme av en septemberklem, hvisker hun:
 
- For det eneste som betyr noe for oss, er at vår skaper elsker oss. Og vår skaper, det er du.
 
 
(Tekst og foto: (C) Lill-Karin Nyland)
 


onsdag 27. august 2014

Novellen Setersommer

Novellen Setersommer ligner i omgivelser på Tid for tilgivelse. Men de er skrevet med nesten to års mellomrom. Artig var det uansett, å se den på trykk i Familien nr. 18/2014. Illustratør Marianne Vinge.
 
 

søndag 10. august 2014

Kveldsforestilling

Det er en av disse første kveldene i begynnelsen av en høst.
 
Det er fortsatt sommeren som puster varme i vindene der oppe i åsen.
Det er sommeren som bærer humlene gjennom luften, bærer dem til blomstene og nektaren for å vise oss at ingenting er for sent.
Det er sommeren som dreier solens stråler mot fjesene og nakkene, som damper jorden tørr og fester dugg-gardiner til vaiende strå.
 
Men den første kveldsforestillingen er klar.
Et florlett sceneteppe trekkes fra, ingen merket at det var der, men nå da det er borte, er det som om vi ser.
Luften endres fra mild og tung og søt. Til luft. Den har kommet på hva den er og skal være, i sin rene, opprinnelige form, og nå glir den umerkelig over alle hav og alle vann.
På markene er det satt ut nye strå, i gult, brunt, oransje.
På trærne er det festet blader som glitrer.
I farger som øynene trekkes mot, når lyset langsomt klatrer tilbake til stedet bak fjellet.
Dagen er sommer.
Kvelden er høst.
 
Jeg trekkes mot endringene, mot naturens rytme, som for å lytte til dens toner. 
Jeg ser døende humler, i den kjølige kvelden tar de siste rest av sommer med seg og synker sakte ned i skogbunnen. Jeg ser sommerfugler som klatrer mot solstrålenes siste flimring på bjørkestammene.
Jeg ser jorden by på sin grøde; sine bær, sine vekster. 
 
Og jeg åpner hjertet og lytter med det innerste av meg, det som også har sin egen rytme, sine egne toner. Og i stillheten hører jeg at tonene finner hverandre og skaper nye klanger; min rytme og skogbunnen og sommerfuglen og himmelens rytme er den samme, det var bare så glemt og så borte.
 
I stillheten klinger tonene. I skogene dras teppet fra.
 
 
 
 
 

tirsdag 5. august 2014

Novellen Brevet



Novellen Brevet sto på trykk i Hjemmet nr. 18/2014. Illustratør er Ida S. Skjelbakken.

Novellen Livs Hemmelighet



Novellen Livs Hemmelighet var på trykk i Hjemmet nr. 19/2014. Den er også kjøpt inn av svenske Hemmet, men publiseringsdato vet jeg ikke. Illustratør: Erlend Tønnesen.

mandag 21. juli 2014

Det jeg ikke fant

I en rød solstol av tøy, under en blå parasoll, sitter en kvinne og skriver.
Under føttene har hun gyllengul sand.
Ved havets kant samler menneskene seg. De ser sine fotspor oppstå og forsvinne. Kanskje leter de etter svar i havets toner.
Eller kanskje trår de ut i vannet og er sorgløst til stede, i et øyeblikk fylt av vann, lek og liv.
 
 
 
Stedet er Thailands østkyst.
Turen kom til meg, av familiære grunner. Thailand har ikke lokket før, men nå fikk jeg altså en fin anledning til å reise.
Jeg bestemte meg for å stille meg åpen for inntrykk.
Og ble fullstendig overkjørt.
 
 
Kaoset i Bangkoks gater var som en levende vulkan, glødende het, alltid i bevegelse. 
Bangkok er et sted uten ro.
Det er som om menneskene i menneskehavet røres sammen til en masse.
Enkeltindividet har aldri tenkt tanken på å gå sin egen vei.
For hvor skulle man gå?
Hvor er enkeltmenneskets sjel i denne gryten av sjeler?
Har de noensinne, i løpet av hele sitt liv, fra det første skriket, opplevd et øyeblikk i total stillhet?
 
 
Kanskje er jeg urettferdig. Eller u-opplyst.
Kanskje ble mitt første møte med Thailand farget av den åpenbare fattigdommen, skitten, søppelet.
Gatehundene med betennelser og sår.
Barna som sov bak foreldrenes vogner, der de voksne solgte frityrstekte kjøttbiter, eller vasket opp i skitne baljer. Mens bilene drønnet forbi få centimeter fra beina deres.
Kanskje var det summen av støyen og skitten som til slutt ble til små dyr som kravlet over kroppen, som fikk meg til å ligge våken om nettene og stille spørsmål.
Om menneskeheten og den tapte stillhet, om menneskeskapt fattigdom og forurensning.
 
Så dro vi fra Bangkok og sørover.
Til min brors svigerfamilie.
Også her var det støv og bråk og hunder med tre bein.
Men havet er her.
 
 
 
Havet, som byr på naturkraft og ekthet. Jeg har gått i vannkanten og latt det salte vannet skylle over føttene, igjen og igjen.
Jeg har funnet skjell i alle farger og varianter. De skal med meg hjem.
Jeg har kjent solens sløvende hete, og de milde vindene som kommer i brå kast og rusker i parasoller og hår.
 
Jeg har lært av det jeg har savnet.
Jeg har også lært av min brors nye familie. Som ikke er rike i materiell forstand, men så rike i hjertene sine at de flommer over av kjærlighet og varme.
Jeg ser nå, hvorfor jeg skulle hit.
Jeg fant ingen stillhet, ingen ro. Men jeg fant puslespillbrikker som hører med til min sjels videre reise.
Og i kofferten ligger et skjell og suser med havets evige kraft.
 
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland
 
 
 


tirsdag 15. juli 2014

Bangkok

Bangkok
 
I den gylne bukt ved Thailands kyst
Ligger en drage og sover
I hans gater er det aldri tyst
Der er alltid et barn som gråter
 
I dagslysets sløvende varme
 
Kveiler dragen seg sammen i ro
Slumrende hviler dens harme
Mens mennesket drikker dens blod
 
I skumringen våkner hans hjerte
Natten er dragens venn
Når håpet slukner i smerte
Tennes gatenes lys igjen
 
Og mennesket samler sin uro
Under lyset, i de levendes elv
De vet at i glitterets skygge
Leter dragen etter sin sjel
 
 
 
(C) Tekst: Lill-Karin Nyland
(C) Foto: Morten Skoglund
 
Bangkok er uvirkelig i sin intensitet og voldsomhet.
Jeg er her.
I menneskehavet.


fredag 4. juli 2014

August feirer sommeren

- Du har glemt å feire.
Det er Juli som snakker, hun er ved min side i brosteinsgaten.
Jeg traver av sted, har noe jeg må rekke, stedet er rett rundt hjørnet, kanskje stenger det snart.
- Jeg vet det, men jeg har ikke tid akkurat nå, mumler jeg, men så må jeg stoppe.
 
En kvinne kommer ut i veien, hun har rød sommerkjole og gul sykkel.
Med kurv på.
I kurven ligger fire-fem store, solmodne appelsiner, en mørkebrun sjokolade og en flaske med gyllent innhold.
Kvinnen snur seg mot meg, hun smiler, det lyse håret vifter mykt.
- Juli har rett. Det er viktig å feire sommeren. Og seg selv, sier hun før hun snur seg og triller vekk.
 
Jeg rister forvirret på hodet.
Hvordan kunne kvinnen vite...?
Jeg mener, ser hun?
Vet hun?
Jeg hører Juli fnise, hun er rett ved min side igjen.
- Henne kjenner jeg. Hun nyter hvert sekund av sommeren. Hun feirer livet. Det burde du også gjøre.
Jeg snur meg mot Juli.
- Hva mener du med at du kjenner henne? Er det virkelig flere som snakker med dere slik jeg gjør?
- Det finnes noen få. Men den kvinnen, hun er ikke en slik en, sier Juli.
Solen steker, selv her nede mellom de smale bygningene.
 
 
- En slik en?
- Ja, som du. Hun er ikke et menneske.
- Nå tuller du, sier jeg og setter meg rett ned på fortauet.
Jeg kan like godt gi opp planene. På et blunk har dagen endret seg.
Juli setter seg ned ved min side. Hun legger hodet bakover, og lukket øynene.
Hun får visst aldri nok av sol.
 
Så ser hun på meg.
- Skjønner du ikke? Vi møtte August!
- Var det August? Med sommerkjole og appelsiner?
- Ja, hva hadde du trodd? At hun ikke fantes så lenge det ikke var hennes tid?
Jeg rister på hodet. Vet ikke hva jeg hadde trodd.
 
- Du skaper ditt eget liv. Du skaper din egen vei. Hvorfor skulle du ikke nyte det? Du har fortsatt mange overraskelser i vente. Mange historier å fortelle. Derfor må du stoppe opp og feire en gang i blant.
Jeg trekker pusten. Det lukter sol og by.
- Nyte sommeren, slik August gjør?
Jeg smiler forsiktig til Juli.
Hun reiser seg, børster kjolen  og retter på sommerhatten.
Den er av strå, og full av sommerfugler som letter og lander i et eventyrlig fargespill.
- Jepp. August venter ikke på tiden. Hun griper den nå, selv om det er sommer og egentlig min tid. Og nå må jeg gå.
- Hvor skal du? Jeg reiser meg også.
- Fortelle noen andre at de også må huske å feire, vel. Og i mellomtiden må du gjøre det du kan best.
 
 
(C) Tekst og foto: LK Nyland
 
 


søndag 22. juni 2014

Drømmeskapelse

Det var årets lyseste natt.
Slik var det i alle fall planlagt, fra jordas første dans.
Men grå tepper hang nedover fjellsidene, og dekket himmelen.
 
Himmelen, der sola fortsatt vandret, var skjult.
Likevel satt de der, med skinnende lys foran seg.
En bit av stjernen mellom hendene, hver sin glødende krystall.
De løftet lysene frem, og i ansiktene kunne man se undring.
 
Over lysene møttes blikkene, og i dem var det kjærlighet og glede.
 
Den første av dem snakket, snart var alle med, og av ordene ble drømmer født.
Drømmene var sommerfugler, de kretset rundt lysene med myke vinger, og de var røde som hjerter, gyllengule som solas møter med horisonten, dypblå som verdenshavene, grønne som jordas dypeste skoger.
 
Kvinnene så hverandres drømmer, de beundret dem og nikket.
Alt var riktig.
Hver drøm passet til hver lysbærer.
 
Så falt blikket på deres egen drøm.
Og det var den vakreste sommerfuglen av dem alle.
 
Det var årets lyseste natt.
En natt da drømmer ble skapt.
 

Vennskap er når vi kan løfte frem hverandres mot.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland
 


mandag 9. juni 2014

En katt og en regn-natt

Da juni kom, foldet hun sommeren ut som en blomst under solen.
Verden var ny. Fargene veltet frem fra hennes nyåpnede fargeskrin
Landskapet endret seg over natten, fra hvitt og grått til grønt, blått, brunt, gyllent, gult, oransje, rødt.
Det var selve livet som våknet.
 
I dag er verden ny igjen.
Etter dager med sol og varme, kom regnet i natt.
Jorden damper, alt grønt glinser i sølv.
En svak bris fører sterk lukt av skog og jord med seg hit hvor jeg sitter.
Under tak, på verandaen.
Ut gjennom ytterdøren kommer en grå, liten tass.
Den nye kattungen vår.
 
For ham er verden fullstendig ny.
Han har aldri opplevd regn før.
Nå ser han seg rundt, setter forsiktig labbene ned, snuser, lytter.
Hva er dette våte?
 
Han slikker på regndråpene på trappa, og rister labben som ble så rar etter møtet med vann.
Så setter han seg ned, snuser i luften og kikker på meg.
Ja, lille venn.
Verden er ny.
 
Jeg kjenner en glede sildre gjennom hjertet.
Den lille katten fikk meg til å erkjenne at verden våkner ny og ren, hver dag.
Vi har våre blanke ark foran oss.
Vi kan skape hva vi ønsker.
 
Det er dette naturen forsøker å lære oss:
Livet er ikke en fastlåst konstruksjon.
Årstider følger årstider, regn følger sol.
En evig rytme, en evig bevegelse som vi kan velge å danse med.
Og hver morgen er verden ny.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland


mandag 2. juni 2014

Reisereportasje fra Dolomittene

Jeg var så heldig å få reise til Nord-Italia, ved foten av Dolomittene, for en tid siden. Det manifesterte seg i en reisereportasje i bladet Pensjonisten, siste nummer.
 
 

Reportasje om folkebibliotekene

I siste nummer av bladet Bok og bibliotek hadde jeg en tresiders dybdereportasje om folkebibliotektilbudet i Troms. Saka handler om at tilbudet slår svært ulikt ut i kommunene, og at man ofte er prisgitt de lokale politikernes satsningsvilje når det kommer til bibliotek og kultur.
 
 

lørdag 31. mai 2014

Hvem er du til neste år?

Mai er en annen nå, enn da hun kom.
Nå har hun drysset trekkfugler i skogene, tegnet sorte smelterender langs fjellsidene og lokket grønne blader frem fra nakne greiner.
Hun danser fornøyd foran meg på stien. Vi trenger ikke snakke sammen, for hun vet hva jeg tenker på.
Mai er alt.
Hun rommer kulde og snø, varme og lys.
I alle fall i år.
Kanskje er hun en annen neste år?
 
Hvordan kan en måned være som en hel årstid, undrer jeg mens lyden av den flodville elva når ørene mine.
Hvordan kan du bære med deg vintersnø, kalde netter, varm, duftende sommervind og livgivende vårregn på samme tid?
Jeg vet ikke om jeg sa ordene høyt, men hun snur seg plutselig mot meg og ler.
Slik er jo dere mennesker også, kjære deg. Er du akkurat den samme i år som i fjor? Er du akkurat den samme i dag som for 20 dager siden? Og har ikke du både høst og vår i ditt hjerte?
Jeg biter meg i leppen og grubler.
 
Jeg føler meg ikke så veldig annerledes, sier jeg usikkert.
Du er det. Du er en annen i dag enn da jeg kom. Det ser jeg på deg. Og hvis du ikke ser det selv, så vil du forstå. Om en stund. Kanskje når juni kommer, sier Mai og ler igjen.
En sommerfugl flagrer forbi.
Den første i år.
 
Hvem er jeg til neste år? Ordene ramler ut av meg før jeg får tenkt meg om. Jeg skjønner jo at Mai ikke kan vite det. Hun rister på hodet og tar hånden min.
Søte, lille menneske. Skjønner du ikke at svaret på det spørsmålet er et nytt spørsmål?
Jeg ser på henne, rynker brynene.
Svaret og spørsmålet er: Hvem vil du være?
 
**************************
 
På tide å gi slipp.
 
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland

onsdag 21. mai 2014

Samtalen

Jeg vil jo bare skrive.
Så hvorfor skriver du ikke?
Det har vært så mange andre ting i det siste. Jobb, aktiviteter...
Men du kan ikke leve uten å skrive?
Nei.
Hvordan vet du det?
Fordi det føles som at sjelen min forsvinner når jeg ikke skriver og skaper.
Og mer?
Jeg er en historieforteller. Jeg forløser historier, fester ordene til papiret, sender dem videre.
Det finnes jo så mange andre forfattere og historieforløsere?
Ja, men det finnes da enda flere historier?
Som den du ønsker å fortelle, mellom to permer?
Ja, den. Og mange flere. De venter på meg, historiene.
Så hvorfor går du ikke i gang?
Jeg er jo i gang, men...
?
Ja, jeg må jo jobbe også. Skrive andre ting. Det er mye som kreves.
Du skyver vekk historiene til fordel for alt annet.
Det kan virke slik.
Hvor ble det av gleden?
Ja, du spør godt. Jeg vet ikke.
Ser du ikke at jo mindre du skriver, jo mindre blir gleden?
Men jeg tenker jo mye på skrivingen?
For mye. Jo mer du tenker, jo mindre skriver du. Skriv. Ikke tenk.
Lettere sagt enn gjort.
Du skriver jo ned denne samtalen, ikke sant?
Jo, det virker slik.
Hvordan føles det?
Bra. Jeg ser ting klarere.
Ja, nettopp. Stol på historien. Den vil folde seg ut bare du gir den sjansen.
Bare jeg gir meg selv tid?
Ja, for svingende. Det er vel forfatter du er, det er vel det du ønsker å gjøre? Skrive?
Ja.
Så skriv.
Jeg er i gang.

fredag 16. mai 2014

De kom den natten

De kom den natten
Landet i greinene
Foldet sine vinger
Ventet
Lyttet


Så traff lyset
Glitret i sorte blikk
Kjælte i myke fjær
Pupiller smalnet
Hjerter åpnet seg
 

De kom hjem
Med sangen
Fylte skogene
Fylte livet
Vekket et folk
I nord

 
 
"Mamma, tror du på engler?"
Hun så ned på datteren. I morgenlyset lignet den lille jentas øyne to blå kloder i et endeløst univers.
Blikket rommet evighetens søte kyss.
Jenta pustet og ventet.
Moren kjente den vesle hånden, den streifet over hennes kinn, som en bekreftelse.
"Ja, lille venn. Engler finnes."
 
 

(C) Tekst og foto Lill-Karin Nyland 
16.mai 2014


tirsdag 13. mai 2014

Reportasje om et skoleinternat


I siste Nordnorsk magasin, nummer 2-2014, har jeg reportasje fra skoleinternatet i Aursfjord.
Bygget på 1920-tallet, okkupert under krigen, ubrukt i mange år, og nå kunstgalleri og konsertlokale!

torsdag 1. mai 2014

Den som ikke liker båser

"Dere mennesker er så underlige."
Tidlig morgen, jeg våkner av stemmen hennes, den når meg gjennom det halvåpne vinduet.
Mai er her.
Jeg åpner øynene, blunker litt, stryker søvnen vekk fra fjeset.
Hun sitter på verandarekkverket, med føttene utenfor kanten. 
Nå kikker hun bakover, mot meg, kaster litt på håret og smiler.
 "Dere skal absolutt sette alt i bås."
Hun vipper føttene opp på rekkverket, og blir sittende sidelengs på den smale planken.
Jeg blir svimmel bare av å se på.
"Hva mener du", sier jeg, stemmen er tynn og nyvåknet.

Hun hopper ned fra rekkverket, og peker opp mot himmelen.
Da ser jeg det.
Lurvete filler daler gjennom landskapet.
"Snø nå igjen? Skal ikke du komme med vår og varme? Kom Mai du skjønne milde, har du hørt den?"
Jeg hører at min egen stemme er irritert. Den passer til hvordan jeg føler meg.

Jeg pakker dynen rundt kroppen, aker meg ut av senga og setter føttene i gulvet. Luften som strømmer inn fra utsiden, er iskald. Jeg åpner verandadøren og kikker opp. Snøkornene kommer fra en utømmelig kilde, et tomrom i grått og hvitt.
"Men det er akkurat dette jeg mener", sier Mai og ser på meg.
Snøkorn lander i håret hennes, og smelter til blanke dråper.
"At vi mennesker er underlige fordi vi ønsker oss vår etter en lang vinter?"
Jeg ser utfordrende på henne, men hun ler og rister på hodet.
"Nei. At dere absolutt skal sette alt i bås."

Nå hopper hun opp på rekkverket igjen, denne gang med ryggen mot kanten.
Hun dingler med beina, og jeg legger merke til kjolen. Den er lysegrønn, med noe som ser ut som løse tråder liggende utenpå det tykke stoffet. Ut fra trådene strekker små, dypgrønne blader seg. Når hun spretter frem og tilbake med føttene, minner kjolen mest av alt om et frodig tre som danser i vinden.
Jeg sukker og biter meg i leppen. Snøen laver nådeløst ned, og jeg trekker teppet bedre rundt meg.
"Jeg lytter."
"Du hadde satt meg i bås allerede før jeg kom, ikke sant? Du ventet meg, og tenkte øyeblikkelig på at jeg var mild og vennlig, full av løfter om våren. Litt ukomplisert, kanskje?"

Jo, det var vel for så vidt sant. Det var slik Mai skulle være. I mitt hode.
"Men jeg er ikke alltid slik. I år er jeg en annen."
Hun slår ut med armen mot det snødekkede landskapet.
"Mener du at du kom med snø, bare for å knuse min forventning om deg som vårens bud?"
Nå ler hun høyt. Er det virkelig så morsomt å se et menneske som lengter etter farger?

"Nei, lille menneske. Jeg kom med snø for å få deg til å forstå at jeg ikke kan settes i bås. Like lite som du kan det."

Jeg nikker langsomt. 
Jeg liker ikke båser.
Mai er mai.
Hun får vel være seg selv.
Det får jeg også.
For vi kan ikke være noen andre.

Jeg tråkker frem noen steg og lener hodet bakover.
Tre snøkyss får jeg, før jeg snur meg og går inn igjen.
Når jeg våkner neste gang, er Mai borte.
Det har sluttet å snø.
 


mandag 21. april 2014

Den gamle kvinnen og havet

Den eldre kvinnen så på de siste setningene hun hadde skrevet. Ordene lente seg mot hverandre, stablet opp mellom hvite felt. Noen var korte, noen lange. De så uryddige ut, som steiner kastet av en barnehånd utover en strand.
De ga like lite mening også.
Hun la ned skjermen og lot ordene forsvinne ut i ingenting.
 
De siste ukene, eller var det måneder, hun husket ikke, hadde ordene sluttet å forme seg slik hun ønsket. De var bare tegn, tomme og sorte, som biter av nattehimmel uten stjerner.
Om dagene satt hun og stirret på dem, til øynene ble tørre og fingrene stivnet til klør over tastaturet.
 
Historiene fortsatte å strømme på, men ordene, som skulle forløse historiene og bringe dem videre, til nye lesere og nye øyne, de var smakløse, tomme, uten verdi.
Hun stablet og stablet, til setningene vaklet, raste sammen og forvitret.
Hva gjorde hun galt?
Var hun blitt for gammel? Hadde hun skrevet for mye?
Kanskje var hennes tid som forfatter over.
Hva ville i så fall verden si, om det ikke kom flere bøker?
Det var jo så mange som ventet der ute. Det fikk hun vite hver dag, at leserne ventet.
Hun hadde også ventet. På at ordene skulle finne sin rytme igjen, at musikken skulle starte, at de sorte bokstavene og det hvite arket skulle smelte sammen til en langsom melodi. Slik tangentene på et piano kunne sette stemningen og fylle rommet, slik skulle hennes sorte og hvite ordlek fylle hvert hjerte og få leserne til å danse.  
 
Hun sukket og reiste seg fra stolen.
Så på hendene sine. De lengtet etter noe handfast; solvarm jord å synke ned i, kalde steiner ved kanten av havet, de ville bygge et bål, kubbe for kubbe, og ripe av fyrstikken som skulle tenne det hele.
Armene lengtet etter å være slitne på den gode måten, etter å ha båret noe, eller kanskje etter en svømmetur. Skuldrene husket det faste trykket av en tursekk, tyngden av de eneste eiendelene hun trengte.
Føttene?
De lengtet etter å synke ned i myk sandbunn, eller kanskje å bli dyppet i iskaldt havvann. De ville klatre på steiner, være hennes stødige søyler i ujevnt terreng.
 
Kvinnen pakket sekken sakte.
Hun dvelte ved hver ting, kjente vekten av den, la den akkurat der den ville ligge best.
Hun kledde seg i varme, lette klær.
Håret, som en gang var fyldig og langt, samlet hun raskt i en hestehale.
Hun stakk føttene ned i brune tursko med hard såle.
Sekken vaglet seg til, fant formene hennes, skled på plass på ryggtavlen og la seg tillitsfullt over skuldrene.
Hun trakk glidelåsen helt opp til haken, mens hun fylte lungene med luft til det stakk i dem.
 
Nå var hun klar.
Hun åpnet døren, steg ut på trappen og låste bak seg.
Nøkkelen tok hun ikke med.
Hun hadde så mange andre nøkler.
 
Nå måtte hun finne dørene de passet i.


(Tekst og foto: (C) Lill-Karin Nyland)