Første september.
De to ordene utgjør den første tanken, den er der før jeg åpner øynene.
Så: Kanskje vil hun være her?
Sitte utenfor vinduet, på verandagelenderet? Vifte med beina, smile, vinke?
Jeg husker hennes ertende replikker og kvikke væremåte fra i fjor.
Er hun den samme?
Jeg slår opp øynene.
Den første dagen i september er gyllengul. Sollyset utenfor går rett i hjertet, og dagen løftes opp og legges i mine hender. Hva vil jeg gjøre med den?
Men september, hun er ikke her.
Verandaen er tom.
Ingen rusler i hagen min nedenfor, ingen nynner og sprer høstfarger i duggvått gress.
Hvor er hun?
Det er ikke før etterpå, når huset har falt til ro etter morgentravelheten, at jeg hører hennes stemme.
Nynningen, den jeg husker så godt fra i fjor, når ørene som en svak dur.
Jeg reiser meg fra arbeidsbordet og lener meg mot vinduet. Langt der borte, på andre siden av åkeren over veien, går hun. Langs skogkanten, mens det fargerike skjørtet blafrer i vinden.
Jeg springer ned i gangen, hiver en jakke over skuldrene og går ut.
- Hei September. Jeg håpet å treffe deg.
- Hei igjen. Så du husket på meg?
- Selvsagt. Du var det første jeg tenkte på i morges.
Hun stopper opp, og ser på meg med et strengt blikk.
- Det ville jeg ikke trodd. Jeg ville mer trodd at du hadde glemt oss.
Hun rister på hodet og går videre. Under armen har hun noen lange, brede pensler. Er det for å sette farge på skogene og markene i dagene som kommer?
- Hva mener du med glemt?
- Du skrev ikke et eneste ord om August. Da hun var hos deg, så du henne ikke. Hvorfor skulle jeg forvente at du ser meg?
Jeg blir gående ordløs en stund i Septembers spor, mens en smerte stikker i hjertet. Gresset bøyer seg under mine steg, men rører seg ikke for henne. Hun er sporløs, men like fullt til stede.
- Det er sant. Jeg skammer meg litt for det.
- Skammer du deg over oss? Månedene, skriveriene, kreativiteten?
Hun har stoppet opp, og ser på meg. Jeg rister så kraftig på hodet at jeg blir helt ør.
- Nei! Så klart ikke! Jeg mener...det har bare vært så travelt... Jeg rakk ikke å hilse på August før hun var dratt, skjønner du! Det er jeg lei meg for.
Jeg synker litt sammen, og September kommer et steg nærmere.
- Du lille menneske. Når du lurer på om du skal fortsette dine kreative skriverier... Når du lurer på om du skal skrive om oss, om meg. Når du lurer på om dine lesere bryr seg om å lese det DU vil skrive, eller om de helst vil lese noe annet... Da er det bare ETT spørsmål du trenger å svare på.
Jeg kikker opp. Hun står med armene i kors, munnen har et bestemt drag. Hun ønsker å være belærende i dag, jeg tar den. Sakte nikker jeg, venter på mer.
- Du må spørre deg selv om DU elsker dine skriverier. Gjør du det?
Jeg tenker på alle de små tekster, alle historier, vers, noveller og ordblomster jeg har skapt gjennom årene. Jeg elsker dem, alle som en. Jeg vil beskytte dem, verne om dem, aldri kaste dem. Fordi de er resultat av en skapelse, en kreativ prosess, av glede og undring.
Alle er de fragmenter av meg, av min sjel, for de representerer meg som den jeg var da jeg skrev det.
- Jeg elsker dere alle, sier jeg og kjenner øynene blir fylt med tårer.
- Godt.
September blir mildere i ansiktet. Armene løsner fra det stramme grepet, og hun tar omkring meg. Mens jeg står der og lar meg varme av en septemberklem, hvisker hun:
- For det eneste som betyr noe for oss, er at vår skaper elsker oss. Og vår skaper, det er du.
(Tekst og foto: (C) Lill-Karin Nyland)