tirsdag 29. november 2011

Håpet er ikke lysegrønt

Ei annerledes uke har det vært. Med besøk sørfra, og aktiviteter hver en dag. Julegrantenninger, julekonserter, skolekafe og jobb har preget uka. Men vi - min mor og jeg - har også tatt oss tid. Til turer i skog og mark, en kaffekopp ved kjøkkenbenken og kanskje et glass rødvin om kveldene. For det er jo derfor man har besøk, man vil ha tid til den gode samtale. Til latter og minner, til samvær.


En av de tingene vi også gjorde, var å dra på julekonsert. Et av de mest profesjonelle korene her i området er Chorus Borealis - Nordlyskoret. Det består av nærmere 50 sangere og musikere.
Koret opptrådte i Målselv kirke, et av de fineste lydrommene vi har i mils omkrets. Og jeg - hvor var jeg? Jo, jeg satte meg på galleriet. Mutters alene, "bevæpnet" med kamera og ørene på stilk.


Konserten var magi. Den var frihet, den var gode følelser og melankoli. Den var vakkert, trist og forunderlig munter. Stemningene fløy gjennom meg der jeg satt, og jeg lukket øynene og lot sangen fylle hodet.
Hva handler julen om, tenkte jeg. Handler den om alt vi skal gjøre? Handler den om å innfri alle forventninger? Nei. Den handler om samvær. Tid. Være god, både mot seg selv og andre.

Korets dirigent var solist på "O helga natt". Det må være en av de vakreste julesangene vi har.
Hør bare her:

Och hoppets stråle går igenom världen,
och ljuset skimrar över land och hav.


Håpet er ikke lysegrønt. Det er strålende hvitt og gult, lik en flamme på et levende lys. Eller som en tindrende stjerne i ei kald natt. La det fylle deg med varme!


torsdag 17. november 2011

Endelig skjer det noe!

Jeg har tidligere skrevet om bokprosjektet mitt, blant annet her. Til min store frustrasjon har forlaget jeg sendte manuset til, ikke fulgt opp det de lovte. Nemlig å gi meg et SVAR!! Det er en historie jeg ikke orker berette om her, i alle fall ikke nå, men mitt første møte med forlagsbransjen har altså ikke vært positivt. Jeg forventet strengt tatt mer seriøsitet.

Mens jeg gikk der og ventet, og tenkte på boka mi og hvordan den skulle se ut, dukket en person opp. En som var kjempeinteressert i prosjektet, og som kunne tenke seg å hjelpe det frem.

Det var i sommer. Nå er det høst, og manuset er oversendt denne personen og et par til.

Endelig skjer det noe!!!
Jeg er overveldet over å møte så masse positivitet, etter å ha ventet uten svar i mange måneder.
Fortsatt skal noen brikker falle på plass. Endelige kontrakter skal skrives, detaljer diskuteres. Men aldri før har jeg vært så sikker på at boka vil komme ut!
Neste år, på denne tiden, vil den være klar.
Det er viktig for meg at dette skjer. Men enda viktigere er det for de som har bidratt til boka. Og for alle oss i de neste generasjonene fremover. Dette er en historie som aldri må glemmes!

Utover nyåret ser jeg frem til å hente manuset opp fra skuffen igjen. Det skal arbeides videre med, kanskje dukker det opp nye momenter. Jeg er så glad for at det jeg har skrevet, blir lest og vurdert av fagpersoner. Som ser teksten med nye øyne. Som gir innspill, som har tanker og ideer. Resultatet blir veldig, veldig bra. Det vet jeg.

Det jeg også vet, er at det aldri er nyttig å gi opp!

Dagen bor i engene.

torsdag 10. november 2011

Har noen sett rytmen min?

Nei, jeg mener ikke rytmen som i dans. Jeg leter etter hverdagsrytmen! Hvor ble den av?

Det er noe som skjer med meg for tiden, noe som bryter og får meg ut av posisjon. Jeg er ikke venn med ordene, jeg er ikke venn med husarbeid, kontorarbeid og hverdagssysler. Det er knapt så jeg får bakt kaker på kafeen. Til og med natta tuller med meg, lar meg ligge våken så jeg blir helt ør av tretthet.

Jeg vet ikke helt hva det er. Men jeg har en anelse om at det pussige været faktisk roter det til for meg.

 Vi er i november. Lyset skranter for hver dag, og mørket slutter seg mer og mer rundt oss. Det er jo ikke noe nytt, slik har det vært de 31 andre novembrene jeg har opplevd.
Men det er jo så varmt! Og så vått! Og så rått!

Hvor blir det av frosten, snøen, rimet? Kong Vinter har ikke kastet så mye som et nedlatende blikk på Nord-Norge hittil i høst. Borte. Uteblitt. Avlyst.

Hallo, Kong Vinter, jeg trenger deg for å finne hverdagsrytmen!

Det våte, svarte og rå der ute plager meg. I så stor grad at jeg ikke får skrevet. Og DET, mine venner, er plagsomt! Det blir som når en fiolinist ikke får frem en eneste tone! Eller som en baker som må kaste alle deigene fordi han ikke finner den siste ingrediensen!

Jeg må bare vente, hører jeg noen hviske. Det blir vinter. Ordene kommer. Bare vent.

Javel. Så venter jeg da. Med en kopp te og favorittpleddet mitt.
Men jeg sturer, bare så det er sagt!


Kong Vinter er savnet i nord!

tirsdag 8. november 2011

Fjellkraft og hverdagspause

Både jeg og natta har vært av det urolige slaget. Jeg lå mye våken og ventet på søvnen, mens regn og vind holdte leven utenfor vinduet. Hver gang jeg var våken, hørte jeg tromlinga på taket.
Morgenen ser derimot ut til å være av et annet temperement. Hun har tent et skjørt lys i sør, og velver en kommende dag inn i et mykt, regnfritt slør.
Det er ny uke igjen, faktisk allerede tirsdag. Noen dager har gått siden jeg skrev det forrige innlegget – om plikten til å skape seg et godt liv. Et innlegg som engasjerte mange av dere, og som kanskje er et av de viktigste jeg har skrevet. Til meg selv. For det ligger mye selverkjennelse bak ordene. Jeg har ingen fasit, jeg er overhodet ikke noe super-guru som har oppskriften på det perfekte liv. (En slik fasit finnes vel knapt?) Men jeg har erkjent at denne livsplikten er noe vi alle har.
Livet – en gave og en oppgave, er det flere av dere som nevner. Jeg kjenner at ordene gir mening.
Av og til må man ha pauser fra hverdagen. Det er også en del av det å ta ansvar for seg selv. Derfor dro jeg til fjells lørdag. Ikke på tindebestigning, men til et sted i en dal omgitt av høye topper. Dette er mitt barndoms paradis, og tindene er kjære og kjente. Jeg har vært oppe på de fleste av dem. De er gamle venner av meg.
Dalen er som en fredet oase på jord. Her er ingen trafikk, ingen høyspentkabler, ikke innlagt vann eller strøm. Knapt noe annet enn ren, skjær natur. På et slikt sted kommer man så nært seg selv, og så nært det rene, enkle liv.
November i dalen.

Søndag vandret jeg innover dalen. Omgitt av mektige fjell på 1200-1400 m.o.h, vil noen og enhver føle seg liten. Det er da man blir slått av sin egen ubetydelighet i den store sammenheng. Men det ga meg en god følelse, en slags trøst. Fjellene vil være her, for alltid, uansett hva som skjer i mitt liv. Som trygge kjemper ligger de og bevarer hemmeligheter de har sett gjennom tusener av år.
Jeg sugde kraften fra fjellene til meg, og lovte at jeg aldri skal glemme den følelsen av ren energi som strømmet ned fra dem og inn i hjertet mitt.
Husk å ta pauser du også. Gjerne sammen med et mektig fjell!

torsdag 3. november 2011

En rett til livet. Og en plikt til å leve.

Det føles som at jeg har tatt et valg. Det rare er at jeg ikke helt hva valget sto mellom. Men jeg vet at jeg har falt til ro. I meg selv. Høres det rart ut?

Jeg har lært så mye om meg selv det siste året. Da jeg startet bloggen i januar i år, begynte jeg å sette ord på noe av det jeg har lært. Og siden den gang - har lærdommen virkelig eksplodert!
Det kommer dels av dere der ute, som jeg henter inspirasjon fra, og som gir meg tankevekkere hver dag. Som flere av dere har skrevet om, det å blogge og å lese andres blogger kan endre en dag i positiv retning.

Og dels kommer det av at jeg har utfordret meg selv dette året. Jeg har både følt en indre trang til å utvikle meg, og presset meg til å gå inn på stier som kanskje føltes litt skumle først.

Det er der valget ligger. Denne høsten føles annerledes. Det er som at jeg for første gang faktisk lever - på godt og vondt. Som jeg har våknet fra en slags dale, og ser meg selv for første gang.
Jeg har valgt å leve.

Og jeg mener ALLE har en rett til livet sitt. Det gjelder ikke bare at vi har livets rett, men også PLIKT. Det er kanskje et negativt ladet ord, men jeg mener faktisk at alle og enhver har ansvar for eget liv. For å utvikle seg, for å gjøre noe med sin situasjon dersom den er vanskelig. Ansvar for å gripe dagen.

Det følger ansvar med å leve. Tar du det ansvaret? Tør du si høyt at du har ansvar for deg selv, og at det betyr å sette av tid til seg selv? Tid til selvinnsikt, tid til utvikling, tid til undring. Til å kjenne etter. Til å lytte. Gir du deg selv den tiden?

Jeg har valgt å gjøre det. Og aldri har jeg benyttet tiden på noe så givende!

onsdag 2. november 2011

Myke toner i et fargeløst venteværelse

Det er halvmørkt her jeg sitter. Dagen har definitivt startet der ute, men dagslyset klarer bare såvidt å trenge ned hit.

Den siste tiden har gråvær og regn lagt seg mellom oss nordboere og himmelbuen.
Høsten har satt oss på et fargeløst venterom.

- Sitt her, sier den bestemt.
- Dere blir hentet når høststormene har lagt seg, når alle blader har falt til jorden og lufta er ren. Først da vil vinteren være klar.

Denne uka er en annerledes uke. Den er et avbrudd, en tidslomme jeg vil bruke all min evne på å nyte. Fri fra det travle, tid alene og med ordene. Jeg skriver, jeg går turer og jeg lytter. Jeg synes jeg kan høre myke toner et sted, toner som vil meg vel og som fyller meg med undring. Er det inspirasjon jeg hører?

Jeg er i november sitt venterom. Og selv om det er litt fargeløst, er det fredelig. Noen ganger trenger man fargeløse omgivelser for å oppdage nye fargetoner.
Slik er det i dag. For meg.

Hvordan er november for deg? Akkurat nå? Jeg blir glad for å høre fra deg.

tirsdag 1. november 2011

Reportasje om en kvinnes erfaring med brystkreft

Kreft. Bare ordet får oss til å skjelve. Den forhatte sykdommen som kommer snikende, som rammer blindt og som kaster et liv ut på usikker grunn. I denne reportasjen forteller en kvinne om sin erfaring med kreft fra den dagen hun fant en kul i brystet.
Det var et sterkt møte med en tøff kvinne. Takk, Anne K!



Novembersang en regntung morgen

November. Smaker på ordet, finner det litt tungt, litt mørkt og vemodig. November er slik. Det er nå det går opp for oss at mørketida starter, det er nå vi begynner å lengte etter snø. For det er slett ikke kuldegrader ute, tvert imot så regner det i bøtter og spann. Og trår man ut på stien der ute, får man en varm vind mot kinnet og synet av svartsprikende trær som lurer på hvor frosten blir av.

Men fatt mot! Denne november blir fin, det kjenner jeg på meg! Ny måned, ny start og nye sjanser. Hver dag er faktisk en gave, uansett hva den inneholder når du har fått gavepapiret av.

Odd Nordstoga er en visekunstner jeg holder av, og han har en laget en sang til november. Her får du både visa og teksten. Start november med et smil! 



Det er eit troll på loftet, og draugen er på dass I kjellaren bråkar ein skummel ein
Og ute er eit skrømt frå den tid slike fanst
Han dansar utpå marka ein skummel dans


Og veden vil ’kje brenne, og livet det er stutt

(så alle dei ringer og gjer det slutt)
Og koppane dei skranglar når toget fér forbi
Det skingrar gjennom byen, men det er ingen i


Ååå, d'er noko som fer

Ååå, d'er noko som skjer
Åååå, d'er noko som hender
og d'er ein som eg kjenner:
Det er November

Og katten er så rar av det vonde han ser

på sin blodige tur der ute
iblant halvetne fuglar og livredde mus
som nok aldri kjem heim til sitt musehus


Ååå, d'er noko som fer

Ååå, d'er noko som skjer
Åååå, d'er noko som hender
og d'er ein som eg kjenner:
Det er November


Det er eit troll på loftet og draugen er på dass

I kjellaren bråkar ein skummel ein
Og eg er ikkje heime, så alt det eg fortel
ja, det høyrde eg i lufta av ei daud og plaga sjel


Ååå, d'er noko som fer

Ååå, d'er noko som skjer
Åååå, d'er noko som hender
og d'er ein som eg kjenner:
Det er November