onsdag 28. november 2012

 
I november
I mørket
I lyset
 
Er livet
Byr til dans
Her
 
 
(C) Lill-Karin Nyland

tirsdag 20. november 2012

Boka lanseres

 
Søndag 18. november 2012 er en dag jeg aldri vil glemme.
Jeg kom ganske tidlig til lokalet, Malangseidet bygdehus, og trodde jeg hadde god tid på meg før folk kom. Men allerede da jeg ankom, hadde folk begynt å strømme til.
 
Jeg rakk bare å sette på plass det mest nødvendige, koble til pc-en og teste mikrofonen, før jeg måtte sette meg og begynne salget!
Heldigvis hadde de supre folkene i bygdelaget sørget for det meste, jeg hadde fått min egen, fine krok innerst i hjørnet. Der sto bøkene plassert opp bak meg, lys var tent, og fin duk var lagt på bordet.
 
Programmet startet med at en av de eldre i bygda fortalte hvordan det hadde vært å vokse opp etter ulykka. Et fint og vemodig innlegg som ble etterfulgt av innlegget fra han som har hjulpet meg å redigere boka; Kjetil Åkra i Midt-Troms museum.
Så var det min tur.
All nervøsitet var borte.
Jeg tok mikrofonen og snakket meg gjennom prosessen med boka, hvorfor jeg valgte å skrive den, hvordan arbeidet skred frem, og tanker jeg gjorde meg underveis.
Jeg avsluttet med å be de som har bidratt med personlige intervjuer, om å komme frem. Jeg ga dem en blomst og ei bok, og en personlig takk fra meg.
 
Mellom 160-200 mennesker møtte opp denne dagen.
Mi første boklansering ble så verdig og vakker som jeg bare kunne drømme om.
Det hele ble avsluttet med fakkeltog ned til minnebautaen.
 
Nå er jeg forfatter. Og jeg kunne ikke fått bedre mottagelse på mitt første verk.
Tusen takk, alle sammen!
 
 
 


torsdag 15. november 2012

Da var det i gang...

...en ting er lysten til å skrive, gleden over å se sitt eget produkt og ikke minst alle gode tilbakemeldinger.
 
En helt annen ting er å måtte være i den oppmerksomhetsstormen som naturlig følger med. Dette er sikkert noe alle forfattere kjenner på før eller siden. Det er uvant, og ikke så lite rart.
 
Til nå har jeg blitt intervjuet av tre aviser, den ene artikkelen har vært på trykk, de to andre kommer i morgen. Pluss at jeg i morgen tidlig skal være live på radio.
 
Dette er fryktelig spennende, kan jeg love dere!
Min viktigste drivkraft i dette er at jeg er stemmen til alle som omkom den morgenen i 1938. Boka mi gjør at de aldri vil bli glemt...
 
 
 
Mer informasjon kommer når stormen har lagt seg!
(Og fortsatt er det tre dager til lansering!)
 
 
Bildet er tatt av min tidligere kollega i Nye Troms, Leif A. Stensland.
 

mandag 12. november 2012

Om få timer er den her

...slik snøkornene virvler mot vindusglasset, slik virvler det rundt også i mitt liv. Mye skjer, jeg er med, jeg flyter og forsøker å følge strømmen.
 
Noe av det største som skjer, er at boka mi er ferdig trykket. I morgen tidlig starter jeg til trykkeriet for å hente den.
Det er stort. Det er spennende. Magisk. Og vemodig?
 
Takk til alle som følger bloggen. Jeg ser på tallene at det blir flere og flere. Jeg undrer meg over at mine ord blir satt pris på, og jeg undrer meg over hvor glad jeg er blitt i dette pusterommet.
Ordenes rom, til inspirasjon og glede både for meg og andre.
 
Vinternatten der ute er stille. Ventende.
Jeg venter også. Bare timer igjen til jeg holder min første bok i hånden.
 
God natt...
 
 
 
 

fredag 9. november 2012

14: Møtet


Dette er siste kapittel i en føljetong jeg har skrevet. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!
 
*****************************************
Så var alle sidene skrevet ut, og samlet i en perm. Hun nikket og smilte til mannen bak disken i bokhandelen, og takket ham nok en gang for hjelpen. Hun så at smilet hans var ekte, øynene lå dype og strålte en indre fred. Hun hadde sett så mange falske smil på reisen. Nå visste hjertet hva det skulle se etter.
Hele det siste året hadde hun skrevet. Fra den første flyturen, bort fra landet der moren var, hadde ordene presset seg på. I starten fikk hun kladdet dem ned, nærmest viljeløst, etter hvert oppdaget hun at ordene ga henne vinger og holdt henne fast på samme tid. Når de var kommet ut, når hun så dem avtegnet mot det hvite arket, ga de henne fred og nytt håp.

Hun la permen med ordene ned i en tøyveske og forlot bokhandelen. Da den smale, rødmalte døra gled igjen bak henne, fikk hun en forunderlig følelse av at det ikke var siste gang hun besøkte butikken. Hun smilte, for hun hadde for lengst lært at disse synene, disse tankene som bare plutselig kom, de var en beskjed fra sjelen om noe som kunne skje i fremtiden. Også det hadde hun godtatt og gjort til sitt.
Da hun igjen sto på klippene og så stien ned mot det hvite huset, banket hjertet i en stille glede. Uten å nøle tok hun det første steget.

 

Kvinnen sto i vinduet og så en yngre kvinne komme nedover mot huset.
Hun hadde lyst, langt hår, som nå og da ble kastet bakover av vindkastene. Den høyreiste kroppen var kledd i duse sommerklær, og stegene var jevne og målbevisste. Under armen holdt hun en veske.

Så var det altså sant, det tegnene hadde vist henne denne morgenen. Måken som hadde landet på rekkverket og betraktet henne med sitt grå blikk og muntre bevegelser. Vindretningen som endret seg, og sendte vinden ovenfra og ned mot bølgene og huset. Lukten av sødme fra havet.
 

Forfatteren var ute med båten denne dagen. Han hørte en måke skrike fra klippene, og vendte hodet opp.
Der fikk han se et syn han visste han aldri ville glemme.

To kvinner gikk sakte mot hverandre. Den ene lys, den andre mørk. De stoppet opp, vendt mot hverandre, og slik sto de lenge. Han kunne ikke se om noen av dem sa noe, men i hjertet kjente han fryd. Da begge kvinnene, på slaget samtidig, rakte hendene frem mot hverandre, fant en tåre sin vei nedover mot haken.

 
«Du etterlot deg dagboken din. Husker du?»
Moren nikket, ute av stand til å finne ord.

«Du skrev om en mur. Du kjente en mur som holdt deg fast, ikke sant? En mur du måtte klatre over, et stengsel du måtte fri fra. Det stengselet fantes inni deg selv.»
Moren nikket igjen, og undret seg over datterens klokskap.

«Jeg måtte også reise. For å fri meg fra mitt stengsel. For jeg kunne ikke møte denne dagen uten å vite at jeg hadde tilgitt deg.»

Nå kom den mørke kvinnen et steg nærmere den lyse, som for å omfavne henne. Men datteren holdt fortsatt avstand.
«Jeg brukte mange år på å lese og forstå din historie. Først med dagboken, siden med andre spor, og til slutt med boka du ga meg for et år siden.»

Datteren rakte kvinnen tøyvesken med permen.
«Du ville jeg skulle lese dine historier. Nå må du lese min.»

Kvinnen tok imot vesken, mens hun hele tiden behersket seg for ikke å skremme datteren. Mest av alt ville hun klemme henne inntil seg, stryke håret hennes, kysse hennes panne, la henne forstå hvor voldsomt savnet hadde vært.

Her, bare meteren fra henne, sto barnet hun hadde forlatt for så mange år siden. Jenta hadde forandret seg, naturlig nok, hun var på en måte en fremmed, likevel så kvinnen noe av seg selv der. Hun fornemmet også at barnets sjel var den samme. Det fylte henne med håp. Da hadde ikke verden klart å formørke henne. Da hadde ikke hennes svik ødelagt alt.

«Jeg lover å lese hvert et ord. Min kjære, elskede datter», sa kvinnen lavt og lot fortsatt tårene flomme uhindret.
"Jeg kommer til å forlate deg nå. Men bare for en stund."
Kvinnen nikket. Nå var det hun som måtte tåle å bli forlatt.
"Du kommer når jeg har lest ordene?"
Datteren nikket, og et smil fant veien om munnen og øynene så morens hjerte svulmet av glede.
Nå og da kom et vindkast og rufset i kvinnenes hår. Ellers hadde en forunderlig stillhet lagt seg over klippelandskapet.
Kvinnen slapp vesken ned på marken. De to kvinnene så inn i hverandres øyne, og der fant de forståelse og respekt, og i et glimt av evighet, også generasjoner som ville komme.

De strakte armene ut mot hverandre, og mens svermer av sommerfugler lettet fra åssiden og farget klippelandskapet i dyprøde, hvite og lyse blå toner, fant de to kvinnenes hjerter veien hjem.

tirsdag 6. november 2012

13: Aksept


Dette er kapittel 13 i en føljetong. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!

*******************************
 
 Datteren sjekket ut av hotellet og tok første fly.
Ikke hjem. Bort.

Nå sto hun på toppen av et klippelandskap og kjente vinden rive i håret. Nedenfor sendte sjøen sine fossende armer innover sanden, igjen og igjen. Hun følte ro.
 
I et år hadde hun reist.

Først for å komme vekk fra tankene, men så innså hun at dem hadde hun med seg, hele tiden.
De kom frem under stjernene i India, der hun lå på en hard stråmatte og festet blikket på stjernen hun akkurat så gjennom åpningen i veggen.
De kom mens hun satt på toget fra Berlin, mellom de andre reisendes skingrende stemmer og togets jevne skinnesang.
På stranden i Nord-Irland kom de mens hun betraktet to hvite svaner som fløt mellom steinene og vugget mot hverandre.
Da hun endelig godtok tankene, da hun lot tårene renne fordi hun for første gang aksepterte seg selv og at hun var redd, banket hjertet heftig.

Aksept, hvisket vinden.

Gi deg selv tid. Bare slik kan du møte fortiden med blanke ark. Bare slik kan du tilgi, sa ordene som kom seilende innover den grå overflaten.
Hun hadde reist seg fra benken ved havet, smilt til de to svanene og følt seg klar. Klar til å lytte.
Så hadde en annen reise begynt. En der hun hadde tankene med seg, en der hun lyttet til hjertet hver eneste dag. Og det hadde ikke sviktet.
 

Nå sto hun her. Nede til høyre for seg så hun et hvitkalket hus som liksom lente seg inn mot klippene. Det gikk en sti nedover mot huset, og hun visste at hun snart kom til å ta et steg på den stien.

Men først var det noe hun måtte gjøre.

 ************************

Kvinnen hadde sett tegnene. Måkene som lettet og fløy bort. Hundrevis av sommerfugler som plutselig samlet seg i åssiden ned mot havet. Vingene deres var dypt røde, farget av solnedgangens rødme. Forandring. Avskjed, til og med før gjensynet.
Hun hadde skjønt at datteren ikke ville komme.

Siden hadde hun fulgt henne. På avstand. Ikke skygget henne, men ved hjelp av forfatteren, som reiste ofte rundt i verden og hadde så mange kontakter, visste hun nå og da hvor datteren var.

«Hun måtte på sin egen reise først», tenkte kvinnen.
Etter at den tunge, grå sorgen la seg, kjente hun glede.
Hennes datter måtte finne seg selv før hun fant fortiden.

fredag 2. november 2012

12: Hvorfor?



Dette er kapittel 12 i en føljetong. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!
 
**********************
«Hvis jeg ble til mot min mors vilje, skammer hun seg kanskje fortsatt over meg?»

Tankene kvernet, slik de hadde gjort siden hun leste boken. Hvorfor hadde moren ønsket at hun skulle lese den? Var det for at datteren skulle forstå hvorfor hun hadde forlatt sitt barn? Var det for å fortelle sin egen, brutale historie?

Var det for at datteren skulle innse at hvis moren ikke rømte, ville hun også bli gal, slik som moren i boken?
«Men jeg forsvant ikke. Jeg døde ikke. Jeg var her, mor. Hvorfor forlot du meg?»

Hun sank ned på sengen i hotellrommet hun fortsatt leide. Hun følte seg tom, kald og mørk innvendig.
Hun visste ikke lengre om hun hadde et mål for reisen.

 ***************************

«Noe har skjedd. Hun kommer ikke.»

Kvinnen travet frem og tilbake over gulvet. De bare føttene laget nesten ikke lyd, og kjolen flommet rundt henne for hver gang hun snudde og endret retning i rommet.

«Har boken virket mot sin hensikt? Har hun lest den og trukket feil konklusjon?»

Forfatteren var ikke der for å svare henne på sin rolige, dyptfølte måte. Stillheten hadde ingen svar.

Kvinnen satte seg ned og la hodet i hendene.

Hun ville at datteren skulle forstå hennes sorg, hennes hemmelighet. Hun håpet at datteren skulle trekke ut av boken de skjulte ordene. De om at hun elsket sin datter tross alt som hadde skjedd. Om at hun måtte forlate henne for å bevare seg selv. Bare slik kunne hun bli en mor – senere.
Men kanskje følte datteren nå bare forakt?
 
Hjertet føltes som et åpent sår i kvinnens bryst, da hun kledde seg for å gå til klippene.