Jeg slår øynene opp. Det er tidlig søndag morgen, og mobilalarmen har vekket meg.
Søvnig trykker jeg på en av tastene for å få lyden til å stoppe. Jeg vet jeg ikke kan slumre videre. Jeg skal på jobb. Noen venter på meg, og jeg har to timers kjøretur før jeg kommer frem.
Jeg går i dusjen, lar det varme vannet mjuke opp en trøtt kropp. I radioen spilles julesanger, og jeg kjenner munnen smile. Jo, det er jul. Veldig snart. Hodet har bare ikke skjønt det ennå, men jula smyger seg rundt her allerede. I blikket til barna hver morgen foran julekalenderen. I radioens toner, som synger om hvit jul og ei hellig natt. I gløden av røde julegardiner og juleduker. I duften av klementiner, de fyller fruktkurven med dypgul glede fra et annet land.
Jeg smører meg matpakke og setter kaffemaskinen i gang. Pakker kamera, skriveblokk, kamerastativ. Sjekker hvilke penner jeg har med. Ekstra batterier er også viktig.
Huset sover fortsatt idet jeg starter bilen. Det er gnistrende kaldt.
På veiene er det stille, men det ryker fra noen piper. I alle hus har folk pyntet med adventsstaker og julestjerner.
Omkring meg våkner lyset.
Jeg blir sittende foroverlent i bilsetet, med en munn som smiler bredere enn før. Himmelen er blå, i blåfargens mange nyanser. Dyp og mørk rett der oppe, lysere og lysere ned mot fjellene. Glansen i fjellsidene er også blå. Snøen er hvit-blå.
I samme retning som jeg skal, rett over fjellene, henger en stor, tindrende stjerne.
Jeg legger milene bak meg mens jeg spiser matpakken og stadig lar blikket møte det blå lyset. Takknemlighet er følelsen som fyller meg mer og mer. Takknemlighet for at jeg måtte opp en tidlig søndag morgen. Takknemlighet for å bo her - i mørketidslandet, der vi får lov til å beundre verdens vakreste lys. Blå-lyset. Nord-lyset. Ispedd en kledelig rødme, den henger over fjellene som en vag hilsen fra en sol som har reist.
Landskapet blir villere og vakrere jo lenger jeg kjører. Og når jeg utpå formiddagen endelig er fremme, har dagen fått taket på morgenen. Himmelen er nå helt lys, og det glitrer skarpt i snøkrystaller og isdekte veier.
Jeg tar utstyret ut av bilen, går veien opp til huset og åpner døra.
Innenfor venter to mennesker, med varme smil og varm kaffe.
Jo, jeg er takknemlig, tenker jeg, og lar lystiden svøpe seg rundt oss der vi deler et øyeblikk av evigheten.
Et lysende øyeblikk, en søndag i desember.
(C) Lill-Karin Nyland, desember 2013.