På oppfordring fra flere av dere, blogger jeg litt mer om det å skrive ei bok. Jeg har selvfølgelig ingen fasitsvar på hvordan man kan gjøre det, men det aller viktigste hvis man vil skrive, er:
SKRIV!
Du kommer langt med å være glad i bøker og lesing. En god grobunn for en forfatterspire består gjerne av utallige bøker i ulike sjangre. Leseglede!
Men en kan velte seg i aldri så mange bøker og lese aldri så mange forfatterintervjuer; det hele koker ned til at en må sette seg ned og begynne SKRIVINGEN. Før eller senere.
Også tror jeg man må kjenne et BEHOV. For meg, med den boka jeg holder på med nå, begynte det hele med et behov for å ta vare på historien. Jeg følte det ble mitt ansvar da disse menneskene dukket opp. Da deres historier kom til meg fra deres hjerter, var det opp til meg å få de ned på papiret, tilgjengelig for oss alle. Et behov oppstod.
Så er det jo slik at det er mange som er glad i å skrive. Etter hva jeg skjønner, får forlagene inn utrolig mange manus i løpet av et år, og flertallet av dem får avslag. Det er selvfølgelig skuffende, særlig når man har jobbet hardt med et manus man selv føler er viktig.
Jeg tok kontakt med et lite forlag i Tromsø våren 2011. Da hadde jeg jobbet med manuset i halvannet år, deltid selvsagt, og følte selv jeg hadde et godt grunnlag for å få en vurdering.
Mannen i forlaget virket positiv, han sa det var en sterk historie, den kunne kanskje være for lokal, men ei seriøs vurdering skulle jeg få. Etter en tid sa han også at han hadde gitt manuset til en konsulent med peiling på lokalhistorie.
Så gikk tiden, og jeg fikk ikke noe svar på om forlaget ville gi ut boka. Hver gang jeg kontaktet forlagsmannen, var svaret det samme: Jeg skulle straks få svar. I neste måned, i neste uke, ja, sågar over helga...
Jeg har fortsatt ikke fått svar.
Etter hvert dukket en annen sjanse opp, nemlig at boka kunne gis ut i samarbeid med regionmuseet her. (Jeg har skrevet mer om dette under fanen "Skriveprosjekter".)
Prosessen med museet blir naturlig nok litt annerledes enn hvis jeg hadde gitt ut boka på et vanlig forlag. Men jeg har jobbet nært med to personer i museet, som begge har lest manuset og kommet med tilbakemeldinger. I sommer har jeg jobbet med å gjøre de endringene vi ble enige om.
For før eller senere må man ta "babyen" sin ut i verden, om den skal vokse seg stor. Du må forberede deg på å blottlegge kunsten din, teksten du har jobbet med så lenge, og har så forankret i hjertet. Du må være forberedt på at kritikk kommer, konstruktiv forhåpentligvis, men den kommer. Og det skal du være glad for.
Det er til nå fire personer som har lest manuset, og kanskje vil et par til lese det før det går i endelig trykk. Det at så mange ulike personer har gitt meg tilbakemeldinger, gir meg bedre grunnlag for å si at boka blir bra.
Jeg kommer til å være delaktig også når boka skal settes opp, altså hvordan den skal se ut med bilder, overskrifter, kapitler osv. Det er kanskje ikke så vanlig at forfatteren er med på den prosessen i større forlag, men for meg kjennes det veldig rett.
Så. Har du spørsmål? Still dem!