Vi mennesker er ofte utålmodige av natur. Vi venter på at noe skal skje. Nye opplevelser rundt neste sving, nye venner på facebook, nettverk, forespørsler. Vi ønsker å være ettertraktet, etterspurt. Vi vil bli sett.
Og jo mer vi ønsker å bli sett, jo vanskeligere blir det.
For alle vil bli sett. Og vi kan ikke alle se hverandre.
Informasjonsstrømmen på internett, tv, radio og aviser er som en gapende gjøkunge som aldri blir mett. Uansett hvor mye oppmerksomhet du gir den, vil den alltid ha mer.
Det eneste som nytter, er å forholde seg rolig og ikke gi den mer tid.
Da forstummer de sultne skrikene.
Jo, jeg generaliserer. Det er ikke alle som "jager" omkring og ønsker oppmerksomhet. Men det begynner å bli mange av oss, gjør det ikke?
Som selvstendig næringsdrivende er det ekstra viktig å være "på hugget". Man kan ikke drive med noe uten å bli sett, uten å bli synlig for kundene. Dermed kan det fort bli en livsstil å være "der ute" - selv om du ikke lenger er på jobb, kan en potensiell kunde eller en spennende avtale gå i vasken dersom du ikke er oppmerksom også etter klokka 16 på ettermiddagen. Eller i helgene.
Det sier seg selv at man blir stresset av å ha det slik. Du kjenner den nok igjen. Rastløsheten og uroen som kryper under huden så snart det har gått en stund utenfor informasjonsstrømmen. Du må bare sjekke om noe har hendt... Er det kanskje noen som har skrevet noe nyttig på facebook, noe du bare må ha med deg?
Tenk om du går glipp av noe?
Her om dagen hørte jeg på radioen om en ung mann som hadde bestemt seg for å logge av fb for en måned. Totalt uten sosiale medier, i fire uker.
Det høres ikke så lenge ut. Men han fikk abstinenser etter få dager.
Han klarte å stå imot. Jeg vet ikke hvilke erfaringer han gjorde seg til slutt, men han sa noe jeg festet meg ekstra ved: Han la nemlig merke til at selv i samtale med andre mennesker, sto han plutselig med smarttelefonen i hånden og sjekket facebook. Han gjorde det helt ubevisst. Han klarte rett og slett ikke å fordype seg i samtalen med det levende mennesket foran seg, han måtte "multitaske" og sjekke nyheter på nett samtidig.
Jeg tenker at det er på tide vi begynner å trene igjen. Ikke i helsestudio, men trene på å være menneske. Trene på å snakke med hverandre, besøke hverandre, gå turer sammen. Le, gråte, VÆRE.
Uten internett.
Uten behov for å være "på", annet enn på for det mennesket du deler tid med.
Tid er blitt det mest verdifulle vi kan gi hverandre.
Og som selvstendig næringsdrivende går det faktisk helt fint hvis man ikke sjekker mail, facebook og nyheter hele tiden.
Det går faktisk helt fint å la det stilne for en stund.
Jeg prøvde det, og oppdaget at det ble rom for glede. Inspirasjon.
Når ting roet seg, kom det frem andre ideer og nye innfallsvinkler.
Jeg er glad for denne lærdommen.
Og jeg gleder meg til å tilbringe mer tid med mennesker i året som kommer.
Uten internett som en hylende gjøkunge mellom oss.