tirsdag 28. januar 2014

Tilbakekomst

(C) Lill-Karin Nyland
 
Januarlandskapet har vært kaldt og ubevegelig til nå.
Klare morgener med rødt i fjellene, dager med kuldebitt i kinnene og kvelder med stjerneglitter.
Vakkert, men også monotont. Vinteren la seg ned over oss, og der ble den liggende.
 
Så kom hun.
Sola.
Stjerna vår.
Alt blir endret fra nå.
Dagene blir lengre, lyset endres, landskapet mykner opp. Lokket tas av.
 
(C) Lill-Karin Nyland
 
Velkommen, Sol!
Vi har ventet på deg!

lørdag 18. januar 2014

Den som aldri blir mett

Vi mennesker er ofte utålmodige av natur. Vi venter på at noe skal skje. Nye opplevelser rundt neste sving, nye venner på facebook, nettverk, forespørsler. Vi ønsker å være ettertraktet, etterspurt. Vi vil bli sett.
Og jo mer vi ønsker å bli sett, jo vanskeligere blir det.
For alle vil bli sett. Og vi kan ikke alle se hverandre.
Informasjonsstrømmen på internett, tv, radio og aviser er som en gapende gjøkunge som aldri blir mett. Uansett hvor mye oppmerksomhet du gir den, vil den alltid ha mer.
Det eneste som nytter, er å forholde seg rolig og ikke gi den mer tid.
Da forstummer de sultne skrikene.
 
Jo, jeg generaliserer. Det er ikke alle som "jager" omkring og ønsker oppmerksomhet. Men det begynner å bli mange av oss, gjør det ikke?
Som selvstendig næringsdrivende er det ekstra viktig å være "på hugget". Man kan ikke drive med noe uten å bli sett, uten å bli synlig for kundene. Dermed kan det fort bli en livsstil å være "der ute" - selv om du ikke lenger er på jobb, kan en potensiell kunde eller en spennende avtale gå i vasken dersom du ikke er oppmerksom også etter klokka 16 på ettermiddagen. Eller i helgene.
 
Det sier seg selv at man blir stresset av å ha det slik. Du kjenner den nok igjen. Rastløsheten og uroen som kryper under huden så snart det har gått en stund utenfor informasjonsstrømmen. Du må bare sjekke om noe har hendt... Er det kanskje noen som har skrevet noe nyttig på facebook, noe du bare må ha med deg?
Tenk om du går glipp av noe?
 
Her om dagen hørte jeg på radioen om en ung mann som hadde bestemt seg for å logge av fb for en måned. Totalt uten sosiale medier, i fire uker.
Det høres ikke så lenge ut. Men han fikk abstinenser etter få dager.
 
Han klarte å stå imot. Jeg vet ikke hvilke erfaringer han gjorde seg til slutt, men han sa noe jeg festet meg ekstra ved: Han la nemlig merke til at selv i samtale med andre mennesker, sto han plutselig med smarttelefonen i hånden og sjekket facebook. Han gjorde det helt ubevisst. Han klarte rett og slett ikke å fordype seg i samtalen med det levende mennesket foran seg, han måtte "multitaske" og sjekke nyheter på nett samtidig.
 
Jeg tenker at det er på tide vi begynner å trene igjen. Ikke i helsestudio, men trene på å være menneske. Trene på å snakke med hverandre, besøke hverandre, gå turer sammen. Le, gråte, VÆRE.
Uten internett.
Uten behov for å være "på", annet enn på for det mennesket du deler tid med.
Tid er blitt det mest verdifulle vi kan gi hverandre.
 
Og som selvstendig næringsdrivende går det faktisk helt fint hvis man ikke sjekker mail, facebook og nyheter hele tiden.
Det går faktisk helt fint å la det stilne for en stund.
Jeg prøvde det, og oppdaget at det ble rom for glede. Inspirasjon.
Når ting roet seg, kom det frem andre ideer og nye innfallsvinkler.
 
Jeg er glad for denne lærdommen.
Og jeg gleder meg til å tilbringe mer tid med mennesker i året som kommer.
Uten internett som en hylende gjøkunge mellom oss.
 

onsdag 8. januar 2014

Reportasje om ei tøff rullestolmamma

I KK nummer 3/2013 hadde jeg reportasje om Anette R. Pedersen, som ble lam etter en fallulykke. Da intervjuet ble skrevet, fortalte hun om sitt liv som mamma i rullestol. Og nå har Anette og mannen to herlige gutter. Jeg tar av meg hatten for tøffe Anette!
Foto er det fotograf Lars Åke Andersen som har æren for.
 
 

Reportasje om forebygging av mobbing

I fagbladet Psykisk helse 5/2012 hadde jeg denne reportasjen på trykk. Den handler om et viktig prosjekt i min hjemkommune, en forestilling av og med ungdom. Men forestillingen er bare sluttmarkeringen, det er veien dit som betyr noe.
 

Reportasje om en jordmor i Malawi

Det gjorde inntrykk å høre jordmor Helena Haagensen fortelle om sitt opphold i Malawi. Reportasjen var på trykk i et bilag til avisa Nordlys i juni 2013.
 
 

torsdag 2. januar 2014

Frykten for å fly


– Hvorfor er du redd for å drømme?

De sto øverst på åsen. Landskapet var et fargekart i grønt, oransje, gult, rødt. Pusten ble til damp, de små skyene forvitret med vinden og forsvant. Han studerte linjene; veien snodde seg grått nedover dalen, elva glitret i sølv langs den eviggrønne granskogen. Fargerike bånd av løvskog rammet inn grønne jorder. Alt bølget og svingte perfekt om hverandre, som om noen hadde tegnet landsbyen på et tegnebrett.  
– Hva mener du med det?
Han snudde seg mot bestefaren. Dette var kanskje den siste turen opp hit, slo det ham. En tristhet fulgte i kjølvannet av tanken. Den gamle mannen hadde klart bakkene denne gangen også, men de hadde brukt hele formiddagen.

– Da du var liten, var ditt største ønske å kunne fly. Jeg glemmer aldri skinnet i øynene dine da du fortalte meg at du i drømmen hadde hoppet ut fra hustaket og fløyet av sted.
Han nikket, jo, det stemte. Han husket suget i magen, følelsen av uovervinnelighet.

– Når drømte du sist at du fløy?
Nå snudde bestefaren seg også. Det hvite håret skinte i høstsolen, og det glitret blått i blikket. Buskete øyenbryn formet seg til måkevinger øverst i panna.

– Det aner jeg ikke. 
– Har du drømt at du fløy de siste ukene? Månedene? Årene?

Den yngre mannen klødde seg i pannen og tenkte seg om. Han hadde ikke drømt at han kunne fly på så lenge han mintes. – Nei, det er nok så lenge siden at jeg ikke kan huske det.
Den gamle mannen strøk hånden over håret, glattet litt og snudde seg mot utsikten igjen. Han sukket og lente seg tungt på gåstavene.

– Det var det jeg trodde.

Det ble stille. Vinden rusket i klærne, og et par kråker skrek i åssiden under dem. Han begynte å tenke at bestefaren hadde glemt hele samtalen, da han plutselig sa:
– Det vi drømmer om natta, kommer som regel av det vi drømmer om dagen. Da du var barn, var du fryktløs. Du hadde frihetstrang, du ville prøve vingene og kaste deg ut i livet. Hvis du fikk vite her og nå at du kunne fly, ville du sluppet deg utfor da?  

Mannen svelget og så det for seg. Hvordan han løftet armene ut fra kroppen, spente fra og lot vinden bære seg. Ville han stole nok på seg selv til å tørre? Enn hvis han falt ned? Eller krasjet med en fugl? Og var det ikke fryktelig kaldt å sveve i den klare luften? Han så for seg at han fikk panikk, og at en hittil uoppdaget høydeskrekk ville melde seg.

– For å være helt ærlig: Nei. Jeg tror nok ikke jeg ville ha fløyet, svarte han.
– Det er for mange ting som kan gå galt, la han til.
Bestefaren så på ham igjen. Et sørgmodig drag kom over ansiktet. Så ranket han seg, trakk pusten.

– Jeg spurte deg om hvorfor du er redd for å drømme. Du tør ikke se for deg å fly, for nå som du er voksen forteller frykten deg alt som kan gå galt. Og du velger å lytte til frykten. Et barn tenker ikke på konsekvensene av sine egne drømmer. Det bare drømmer.

– Men det er nå stor forskjell på å drømme og å faktisk gjøre det man drømmer om. Kaster jeg meg utfor her, dør jeg, sa mannen.
Bestefaren nikket.

– Men slutter du å drømme om å fly, vil det aldri bli virkelighet heller. Du vil leve ditt liv i trygghet, slippe å ta sjanser, i tilfelle det går galt. Tror du det vil gi deg følelsen av å ha levd når du blir så gammel som meg? Tror du det er alle sjansene du lot gå fra deg, som varmer deg når du innerst inne vet at du har tatt den siste turen opp på din barndoms åser?
Den yngre mannen ville si noe, protestere, eller vise medfølelse. Men munnen hadde ingen ord å forme. Han ble nummen av tanken på at bestefaren kanskje skulle dø snart.
– Vi skal alle dø, sa den gamle mannen, som om han leste tanker.

Han hadde noe ømt i blikket, noe som fikk en klump til å sette seg i halsen hos den unge mannen.
– Det er hvordan vi lever, som teller. Ikke la frykten for at en drøm ikke går i oppfyllelse, hindre deg i å drømme. Skjønner du?
De tok omkring hverandre, og ble stående slik mens høstvinden rusket i jakker og hår.