Frykten for å fly

– Hvorfor er du redd for å drømme?

De sto øverst på åsen. Landskapet var et fargekart i grønt, oransje, gult, rødt. Pusten ble til damp, de små skyene forvitret med vinden og forsvant. Han studerte linjene; veien snodde seg grått nedover dalen, elva glitret i sølv langs den eviggrønne granskogen. Fargerike bånd av løvskog rammet inn grønne jorder. Alt bølget og svingte perfekt om hverandre, som om noen hadde tegnet landsbyen på et tegnebrett.  

– Hva mener du med det?
Han snudde seg mot bestefaren. Dette var kanskje den siste turen opp hit, slo det ham. En tristhet fulgte i kjølvannet av tanken. Den gamle mannen hadde klart bakkene denne gangen også, men de hadde brukt hele formiddagen.

– Da du var liten, var ditt største ønske å kunne fly. Jeg glemmer aldri skinnet i øynene dine da du fortalte meg at du i drømmen hadde hoppet ut fra hustaket og fløyet av sted.

Han nikket, jo, det stemte. Han husket suget i magen, følelsen av uovervinnelighet.

– Når drømte du sist at du fløy?

Nå snudde bestefaren seg også. Det hvite håret skinte i høstsolen, og det glitret blått i blikket. Buskete øyenbryn formet seg til måkevinger øverst i panna.

– Det aner jeg ikke. 

– Har du drømt at du fløy de siste ukene? Månedene? Årene?

Den yngre mannen klødde seg i pannen og tenkte seg om. Han hadde ikke drømt at han kunne fly på så lenge han mintes. – Nei, det er nok så lenge siden at jeg ikke kan huske det.

Den gamle mannen strøk hånden over håret, glattet litt og snudde seg mot utsikten igjen. Han sukket og lente seg tungt på gåstavene.

– Det var det jeg trodde.

Det ble stille. Vinden rusket i klærne, og et par kråker skrek i åssiden under dem. Han begynte å tenke at bestefaren hadde glemt hele samtalen, da han plutselig sa:

– Det vi drømmer om natta, kommer som regel av det vi drømmer om dagen. Da du var barn, var du fryktløs. Du hadde frihetstrang, du ville prøve vingene og kaste deg ut i livet. Hvis du fikk vite her og nå at du kunne fly, ville du sluppet deg utfor da?  

Mannen svelget og så det for seg. Hvordan han løftet armene ut fra kroppen, spente fra og lot vinden bære seg. Ville han stole nok på seg selv til å tørre? Enn hvis han falt ned? Eller krasjet med en fugl? Og var det ikke fryktelig kaldt å sveve i den klare luften? Han så for seg at han fikk panikk, og at en hittil uoppdaget høydeskrekk ville melde seg.

– For å være helt ærlig: Nei. Jeg tror nok ikke jeg ville ha fløyet, svarte han.

– Det er for mange ting som kan gå galt, la han til.

Bestefaren så på ham igjen. Et sørgmodig drag kom over ansiktet. Så ranket han seg, trakk pusten.

– Jeg spurte deg om hvorfor du er redd for å drømme. Du tør ikke se for deg å fly, for nå som du er voksen forteller frykten deg alt som kan gå galt. Og du velger å lytte til frykten. Et barn tenker ikke på konsekvensene av sine egne drømmer. Det bare drømmer.

– Men det er nå stor forskjell på å drømme og å faktisk gjøre det man drømmer om. Kaster jeg meg utfor her, dør jeg, sa mannen.

Bestefaren nikket.

– Men slutter du å drømme om å fly, vil det aldri bli virkelighet heller. Du vil leve ditt liv i trygghet, slippe å ta sjanser, i tilfelle det går galt. Tror du det vil gi deg følelsen av å ha levd når du blir så gammel som meg? Tror du det er alle sjansene du lot gå fra deg, som varmer deg når du innerst inne vet at du har tatt den siste turen opp på din barndoms åser?

Den yngre mannen ville si noe, protestere, eller vise medfølelse. Men munnen hadde ingen ord å forme. Han ble nummen av tanken på at bestefaren kanskje skulle dø snart.
– Vi skal alle dø, sa den gamle mannen, som om han leste tanker.

Han hadde noe ømt i blikket, noe som fikk en klump til å sette seg i halsen hos den unge mannen.

– Det er hvordan vi lever, som teller. Ikke la frykten for at en drøm ikke går i oppfyllelse, hindre deg i å drømme. Skjønner du?

De tok omkring hverandre, og ble stående slik mens høstvinden rusket i jakker og hår.