torsdag 27. september 2012

5: De siste ordene


Hun hadde oppsøkt ham. Forfatteren. Skitten og uflidd, med gjørme i kåpen og uvaskede hender, hadde hun banket på. Hjertet hennes banket også. Der inne, bak det magre brystet, dundret det som besatt. Men hun hadde ingenting å tape nå. Veien lå foran henne, reisen var startet, hun måtte følge på.
Døren ble åpnet på gløtt, og hun så to øyne blunke der inne.
«Du skriver om sjelen. Om frihet. Om å ta egne valg, om å lytte til hjertet.» Ordene kom lavt og jevnt, som om hun hadde øvd seg på dem. Men hun hadde aldri uttalt dem før.
«Du skriver om å befri seg fra den indre smerte. Om å møte fortiden, for deretter å legge den fra seg og gå videre. Vel, her er jeg. Og nå trenger jeg hjelp.»
Døra gikk opp, mannen der inne trådde bakover og dypere inn i skyggene. Hun tok det siste steget opp trappa og lot mørket sluke seg. 
***************
Hvordan skal man lete når man ikke vet hva man leter etter?
Da hun fant det, var det fordi det manglet.
I rekken av bøker med den verdensberømte forfatteren, manglet det én. Hun hadde aldri lagt merke til det før, for bøkene sto tett også uten den. Hadde det ikke vært for at hun selv hadde lest mye av denne mannen, ville hun ikke visst at noe var feil. Det var forfatterens kanskje viktigste bok som manglet.
Moren ville ikke manglet den boka. Hun måtte ha tatt den med seg. Hvorfor?
Datteren husket moren før hun reiste. De ømme strykene over håret, det vare smilet. Alltid med blikket rettet mot noe annet. Alltid drømmende. Brått kunne hun reise seg og gå til skriverommet, som om et ord hadde kommet seilende til henne gjennom luften. Som om hun bare måtte gå og skrive ned det ordet, før det forsvant igjen.
Den siste dagen før hun ble borte, hadde moren flyttet blikket fra skyene og boret det i henne. Hun husket det, fordi det hadde skremt henne. Det var uvant. Øynene var mørke, med en gyllen, lysere ring rundt.
«Husk at jeg alltid elsker deg. Du er mitt barn.»
Det var rare ord, men sterke ord. Hun hadde sett ned, men moren løftet haken hennes og tvang henne til å møte blikket igjen. Øynene var blanke nå, og så fulle av kjærlighet at det lille barnet snappet etter pusten.
«Jeg kommer aldri til å forlate deg.»

mandag 24. september 2012

Reportasje fra flomherjede Målselv

 
 
I juli ble store deler av Midt-Troms råket av den verste flommen på flere tiår. Norges landbruksminister tok turen for å se på skadene, og jeg fulgte ham på ferden for avisa Nationen. 

Reportasje fra Lofotr

 
I august var jeg på Borg i Lofoten, der man har gravd frem og bygget opp en fantastisk vikingborg. Hvert år arrangeres en vikingfestival her, og jeg skrev reportasje herfra til avisa Nationen.

søndag 23. september 2012

4: Demring

Hele den første natten vandret hun. Det var mørkt rundt henne, mørket passet på henne, ville henne vel.
Hver gang det kom en bil, la hun seg i grøften og ventet.
Da det begynte å demre av dag, gikk det opp for henne at hun aldri hadde opplevd det.
At en ny dag demret, at verden våknet. Aldri hadde hun sett det før. Slik.
Sansene var skjerpet, klare, våkne.
 
Og fuglene sang i fryd opp mot himmelen, som åpnet seg og lot lyset falle mot jorden.
Og disen danset inn over jordene og førte med seg skogens dufter av høstblomster og rå jord.
Hun falt på kne og var ett med jorden, som et frø som endelig våkner og kjenner lysten til å leve, vokse.
 
Da hun reiste seg, visste hun hvor hun måtte gå.
 
************************
 
De neste ukene bladde hun seg gjennom morens bokhylle.
Hun lette etter spor. I linjer, i titler, blant forfattere og diktere. Hvor var morens tanker i alle disse ordene? Hvor var hennes ånd, hennes følelser? Hva var det som hadde fått henne til å dra?
 
Hun lette etter ord om en mur. Ord som fikk en kvinnes hjerte til å banke, en fanget kvinnes hjerte. For det var hun sikker på; muren hadde noe med morens forsvinning å gjøre.
Hadde hun følt seg innesperret i sitt eget liv?
 
De hadde sagt at hun trolig ikke levde mer. At det var nesten umulig å forsvinne så totalt, hvis man ikke var død.
 
Hun visste at moren levde.
Hun hadde tross alt fått et tegn.
 
Hun smilte da hun trakk kortet opp fra baklommen. Hun bar det alltid på seg, hver dag siden i fjor sommer, da det plutselig lå i bunnen av postkassen.
Ingen avsender, ingen stempel.
Bare bilde av en strand, solnedgang, himmel som møtte hav.
Ingen mur, ingen stengsel. Åpent landskap.
Hun visste kortet var fra moren.
 
Og med ett visste hun at hun hadde sett dette landskapet før.
Hun snudde seg mot bokhyllen og begynte å lete.

lørdag 22. september 2012

Meg i lokalavisa

Slik så den ut, reportasjen som var om meg i lokalavisa Nye Troms for ei tid siden. Det var en regntung dag med mye vind, så her var det både rufsete hår og tykk jakke...Men teksten var veldig godt skrevet, og det er jeg selvfølgelig glad for. Uvant å være den som blir intervjuet, gitt!
 
 
Nå er trykkeri valgt, og i uka som kommer blir det full jobb med setting av boka. Og innsamling av de aller siste detaljer...
 
Ps: Jeg lover å skrive videre på "Muren"...
 
 

fredag 21. september 2012

3: Muren

Første kvelden i frihet.
Hun hadde klatret over muren med bare hendene. De var oppskrapede, neglene brukket og fulle av jord. De virket fremmede, men hun kjente kraften i dem på en ny måte.  
Hun hadde kjent at de bar henne, hun strakte armene oppover, fant sprekker i muren, lot fingrene finne feste, løftet seg. Tanken på himmelen der oppe ga musklene kraft.
 
På toppen av kanten lå hun en stund og pustet. Bak seg visste hun at lyset fra skriverommet hvilte som en gylden firkant på den høstgrå plenen.
Hun lukket øynene en stund, før hun slapp seg ned i mørket på andre siden.
 
*************************
 
Det første hun gjorde, var å gå inn på skriverommet igjen. Hun hadde vært her utallige ganger. Aldri før, men etterpå. Før fikk hun ikke lov. Etterpå var det ingen som stanset henne.
 
Hun studerte skrivebordet med den oppslåtte dagboka. Bordet sto rett under vinduet, lyset derfra flimret mykt på bordets overflate.
Foran bordet sto en stol. I vinduskarmen sto en madonnafigur med hodet bøyd i ydmyk takk.
Hadde moren noen gang lagt merke til den?
 
På begge veggene strakte bokhyller seg fra gulv til tak. Hun hadde lest seg gjennom en del av bøkene. Det var klassikere, diktsamlinger og noen historiebøker.
Hun lukket øynene og tenkte frem scenene fra det siste øyeblikket.
Moren som sitter foran skrivebordet. Ser ut vinduet. Bestemmer seg. Reiser seg. Går ut.
 
Hva var det siste hun så før hun gikk?
 
Hun stilte seg med ryggen mot skrivebordet og vinduet.
Trakk pusten, lot blikket gli over rommet.
 
Hun hadde aldri lagt merke til det før.
Over døra, nesten helt oppe ved taket, hang et bilde.
Et avlangt, matt bilde som nesten gikk i ett med veggen bak.
 
Bildet viste en hage. Gresset var matt grått, glinsende, som om det nettopp hadde blitt skylt av regn.
I horisonten åpnet en sprekk seg i himmelen, og sendte en gylden stråle ned mot jorden.
 
I midten av bildet strakte en mur seg over hele bildets lengde.


søndag 16. september 2012

2: Kvinnens datter

Hun var datteren. Barnet som ble forlatt. Jenta som mistet sin mor. Hun var frihetens pris.
 
Alltid hadde hun fått høre at det var synd i henne.
Alltid var det noen som strøk henne, ga henne klemmer, godbiter og medfølende blikk.
 
De stoppet med det da hun som 16-åring laget en scene. Etter at hun hadde skjelt ut sine besteforeldre og velmenende naboer, som hadde stelt i stand en minneseremoni på 10-årsdagen etter forsvinningen, hørte hun onkelens stemme i et beklagende toneleie.
 
"Hun er tenåring nå. Hormonene raser."
 
De andre stemmene strømmet til, forståelselsfulle.
 
"Det er nå hun virkelig hadde trengt moren sin."
"For en skam, at hun bare forsvant slik."
"Tenk å forlate den lille jenta."
 
 
Dette var lenge siden. Den gangen hadde hun forstått at hun aldri kunne få dem til å tenke annerledes. Det var bare hun selv som kunne klare det.
 
Hun sto på morens kontor, skriverommet. Det var urørt. Politiet hadde saumfart det for spor flere ganger, men alltid satt ting tilbake på plass etterpå. Ingen spor. Ingen tegn.
Bortsett fra dagboken.
 
Hadde moren hennes vært gal?
Dagboken var ikke en dagbok. Det var en samling tekster. Noen korte, noen lange. Noen bare samme ord, gjentatt over en hel side.
Og alle handlet om en mur. En mur rundt en hage, en høy mur man ikke kunne se over.
 
Hun var datteren.
Denne dagen bestemte hun seg også for å bli kvinnen som fant igjen moren sin.

tirsdag 11. september 2012

1: Frihet

Kvinnen løftet hodet opp fra dagboken, der hun hadde satt punktum etter det siste ordet.
Hun lot blikket følge toppen av muren. Den gikk rundt hagen og var et stengsel og en trygghet.
Enkelte steder hadde eføy og humle vokst inn i hverandre og over muren. Hva var på andre siden?
 
Hun kjente hver murstein, hver ujevnhet, hver rytme i veggen. Den hadde vært der så lenge hun kunne huske. Fingertuppene hennes visste hvordan den kjentes ut. Nå, i september, ville den føles ekstra fuktig og rå.
Ved murens fot dampet det av jorden.
Over muren gled skyene. Øynene fant en blå flekk. Den var formet som vinger.
 
Hva ville være på andre siden?
 
Kvinnen så ned på ordet hun hadde skrevet.
Bokstavene lente seg mot høyre, som om de ville ut av boken.
 
Hun visste hva som var på andre siden. Det samme som det siste ordet hun hadde skrevet.
 
 
Kvinnen reiste seg brått fra skrivebordet. Hun slapp pennen ned, så den traff treverket med en skarp lyd og trillet ned på gulvet.
Uten å se seg tilbake, uten å kaste så mye som et blikk på værelset med skrivebordet, bøkene, bildene av Madonnaen, lampen i det ene hjørnet, uten tanke for annet enn å komme seg ut, tok kvinnen kåpen over skuldrene og lot føttene bære seg over terskelen.
 
 
De fant henne aldri.
Men dagboken lå oppslått på skrivebordet hennes, som en siste hilsen, som et tegn.
De som leste den, forsto ikke mye av innholdet. Det meste var beskrivelser av en mur, som hentet ut fra en beretning fra gamle, engelske hager.
 
Dagboken var skrevet helt ut, bokstavene sto tett, som om de klynget seg til hverandre.
Det siste ordet, derimot, på den siste siden, hadde luft rundt seg. Ett ord. Et punktum.
 
Frihet. 

søndag 9. september 2012

Orda dine

Orda dine sei så mykje
meir enn du forstår
dei stryk meg
som gylne perler fra morgondis
 
som streif av raudt ein grå kveld
da eg sa orda
åpna det seg ukjende kjelder
og eg hugsa
kem eg va
 
 
 
 
Lill-Karin Nyland
September 2012

fredag 7. september 2012

Hvordan få tid til å skrive ei bok?

Det ryker av kaffen i den hvite koppen. Jeg liker den koppen, selv om den bare er enkel og hvit. Eller kanskje nettopp derfor?
 
Den står ved siden av frosken, som fortsatt sitter i sin meditasjonsstilling, tålmodig, smilende, vitende. Jeg må bare le av han. "Du har hatt rett hele tiden, du", sier jeg og nipper til krydderduftende, livgivende kaffe.
Han svarer ikke, men smilet endrer seg en smule. Fra mildt til lurt. "Du visste hele tiden at jeg kom til å klare det. Det var bare å gå. Ett steg av gangen", sier jeg og ser ut vinduet.
 
Skogen er stille i dag. På fjelltindene ligger ny, ren snø. Den kom i løpet av natten, som en budbringer fra Vinteren.
 
 
For det er slik man må gjøre det om man skal nå et mål.
Det starter når man bestemmer seg for å gå.
Så tar man det første, vaklende steget.
På veien risikerer man både å snuble, og å måtte snu. Gå to steg tilbake. Tenke seg om. Kanskje finne en annen vei, en vei man ikke så med det første. Bak de greinene der, du bøyer dem til side, der åpenbarer det seg en ny, lysende sti.
 
  
Jeg er ferdig med boka i dag.
 
I dag skal jeg levere alt råstoff fra meg. Tekst og bilder.
Jeg ble intervjuet av lokalavisen tirsdag. Intervjuet kommer på lørdag, og et av spørsmålene journalisten stilte, var hvordan har du hatt tid til dette prosjektet?
 
Med barn, mann, hus, full jobb, fritidsaktiviteter, husarbeid, styremøter...Hvordan få tid?
 
Svaret er prioritering.
Tenk deg at du er på jobb. Du henter unger i barnehage eller på skolen, dere spiser middag, så er det lek, lekser og husarbeid frem til kveldsmat og legging.
Fra klokka 21 om kvelden, til du legger deg, er det minst to timer. Kanskje to og en halv.
 
2,5 timer hver uke mandag til fredag blir 50 timer bare på EN måned.
På 50 timer får man gjort ganske mye. Så kommer helger og ferier i tillegg. Jeg har hatt god tid de siste månedene, egentlig. Det var verre før, da vi i tillegg til alt også hadde kafedriften.
 
Alle kan skrive ei bok.
Hvis det er det man virkelig vil, får man det til.
Har du en drøm?
Hvorfor gjør du ikke noe med den drømmen?
For du har tid. Hvis du vil.
 

 
Nå skal jeg lese gjennom manus en siste gang, før jeg leverer det fra meg.
Om et par-tre uker går boka i trykken.
 
Jeg nikker til frosken. "Takk for at du trodde på meg de gangene jeg mistet troa selv", sier jeg ut i luften mens et blad løsner fra sin modergren og sakte faller ned mot jorden.
 
 
 

tirsdag 4. september 2012

Ny novelle denne uka

 
For de som måtte være interesserte, denne uka har jeg novellen "Den grønne sofaen" på trykk i Hjemmet. Jeg likte illustrasjonen ekstra godt denne gang, den er utført av norske Liv Vatle.
 
"Den grønne sofaen" er en historie om nettopp det; en grønn sofa. Men også om kvinnelist og nostalgi...
 
Klem fra Lill-Karin.
 
 

søndag 2. september 2012

Et spørsmål. Et svar.

Hva hvis man er så redd for å falle, at man ikke tør ta det første steget?
 
Ordene formes, tanken tenkes og slippes deretter avgårde.
Jeg ser den løftes opp, virvler hit og dit, som løv i vinden, før den sendes mot skyene og blir borte.
 
Mye av teknikken bak "mindfulness" er å akseptere de tankene og følelsene man har i øyeblikket, for deretter å la de være. Aksept, tenker jeg og smaker på ordet. Det gir fred.
 
Jeg nikker, reiser meg fra stolen og setter kaffekoppen til kaffemaskinen. Kjører den i gang.
Der ute vaier tretoppene i takt. De ytterste bladene har endret seg den siste tiden; fra dypgrønne til orange, røde og gule. Høst.
 
Jeg smaker på kaffens rykende varme. Høyt opp mot himmelens blåtoner svever en fugl.
 
Svaret kommer idet jeg trår ut i hagen og kjenner at vinden som sliter i toppene, er varm. Som om den kommer fra sydligere strøk, kanskje Italia? Kanskje har den sveipet i Venezias gater før den nådde hit, til meg, en tidlig morgen i september?
 
Hvis man er så redd for å falle, at man ikke tør ta det første steget, vil man aldri komme seg noe sted.
 
Jeg går ut i høsten og lar den fylle mitt sinn.
 
 
En av mange. Likevel unik.