4: Demring

Hele den første natten vandret hun. Det var mørkt rundt henne, mørket passet på henne, ville henne vel.

Hver gang det kom en bil, la hun seg i grøften og ventet.

Da det begynte å demre av dag, gikk det opp for henne at hun aldri hadde opplevd det.

At en ny dag demret, at verden våknet. Aldri hadde hun sett det før. Slik.

Sansene var skjerpet, klare, våkne.

 

Og fuglene sang i fryd opp mot himmelen, som åpnet seg og lot lyset falle mot jorden.

Og disen danset inn over jordene og førte med seg skogens dufter av høstblomster og rå jord.

Hun falt på kne og var ett med jorden, som et frø som endelig våkner og kjenner lysten til å leve, vokse.

 

Da hun reiste seg, visste hun hvor hun måtte gå.

 

************************

 

De neste ukene bladde hun seg gjennom morens bokhylle.

Hun lette etter spor. I linjer, i titler, blant forfattere og diktere. Hvor var morens tanker i alle disse ordene? Hvor var hennes ånd, hennes følelser? Hva var det som hadde fått henne til å dra?

 

Hun lette etter ord om en mur. Ord som fikk en kvinnes hjerte til å banke, en fanget kvinnes hjerte. For det var hun sikker på; muren hadde noe med morens forsvinning å gjøre.

Hadde hun følt seg innesperret i sitt eget liv?

 

De hadde sagt at hun trolig ikke levde mer. At det var nesten umulig å forsvinne så totalt, hvis man ikke var død.

 

Hun visste at moren levde.

Hun hadde tross alt fått et tegn.

 

Hun smilte da hun trakk kortet opp fra baklommen. Hun bar det alltid på seg, hver dag siden i fjor sommer, da det plutselig lå i bunnen av postkassen.

Ingen avsender, ingen stempel.

Bare bilde av en strand, solnedgang, himmel som møtte hav.

Ingen mur, ingen stengsel. Åpent landskap.

Hun visste kortet var fra moren.

 

Og med ett visste hun at hun hadde sett dette landskapet før.

Hun snudde seg mot bokhyllen og begynte å lete.