tirsdag 31. juli 2012

Et skogens barn

Skogen hvisker rundt min kropp
høyt i vaiende kroner
stiller spørsmål og krever svar
hvem er du,
som kan skogens toner

Hvem er du
som ser med hjertet
hvem er du
som ler i vind

vi hører din sjel synge
vi ser ditt kjærlige sinn

Jeg retter mitt blikk
mot glitrende stjerner
jeg smiler mot skogens undrende sang
og svarer med mot
og med jorden i hjertet

Jeg er deres eget,
et skogens barn


Lill-Karin Nyland 2012

lørdag 28. juli 2012

Først meg selv, så meg selv?

Denne bloggen har ikke vært brukt så mye til å debattere ting. Det har heller ikke vært meningen, all den tid jeg vil at den skal være et frirom for alt det som "støyer" der ute. Et rom for stillhet og ettertanke, undring og poesi. Et sted hvor både du og jeg kan senke skuldrene.
Men her om dagen kom jeg over et innlegg i Aftenposten kalt "Først meg selv, så meg selv". Kommentaren er skrevet på bakgrunn av boka "Generation Me" av Jean M. Twenge. I all hovedsak handler den om at vi som er født på 70-, 80-, og 90-tallet, er selvsentrerte og flasket opp på ideen om at vi er unike, og fortjener det beste i livet.

Vi har aldri opplevd kriger og nød, få av oss har måttet kjempe for mat og klær. Vi mener vi fortjener en drømmejobb, en drømmepartner, et drømmehus og penger i overflod- og det helst uten å gjøre noe særlig for å oppnå det.
Og, ifølge artikkelforfatteren, blir møtet med virkeligheten brutal:

"Arbeidsmarkedet er presset, og svært få jobber ligner de romantiske forestillingene man hadde om dem på forhånd.
Folk flest må derfor slå seg til ro med en «vanlig» jobb, hva nå enn det er, med en «vanlig» inntekt. De blir ikke berømte. Ikke rike, heller. Kanskje har du problemer med i det hele tatt å komme deg inn på boligmarkedet, og når du endelig gjør det, så sitter du plutselig der, da, litt over middagshøyden, med måne og kulemage, et troll til kjerring, et rekkehus i en grå forstad, i en bulkete fransk syvseter i skytteltrafikk mellom barnas dustete fritidsaktiviteter. "

Jeg må med hånden på hjertet si at jeg ikke kjenner meg igjen i kommentaren. Som kjent skal man ikke skjære alle over en kam, og det skal heller ikke jeg gjøre. Noen av oss er kanskje mest opptatt av fasade, av penger, av konstant lykkefølelse og vellykkethet. Men ingen jeg kjenner er slik. Heller ikke jeg.
Jeg tror derimot at vi som tilhører denne generasjonen, VET at det må jobbes hardt hvis man ønsker å oppnå ting. Nettopp fordi vi har denne friheten, denne muligheten til å utfolde oss de veiene vi ønsker, må hver og en av oss faktisk bruke mer tid på å finne den riktige veien.

Jeg tror også mange, mange av oss forlengst har innsett at livet er mer enn penger og det perfekte hus, eller de perfekte klærne. Det som handler om lykke i livet, handler om å lære seg selv å kjenne. Lytte innover. Finne hjertets sang, og følge den.
Så enkelt, og så vanskelig.

En blogg kan oppfattes selvsentrert, og mange av dere som blogger har garantert fått kommentarer om nettopp det. Men er vi virkelig så selvsentrerte som artikkelforfatteren mener? Kjenner DU deg igjen i innlegget?

tirsdag 24. juli 2012

fredag 20. juli 2012

En reise og et valg

Føttene mine synker ned i myk sand. Jeg lager avtrykk hvorenn jeg står og går. Spor.
Bak meg strekker stranden seg videre, lager en lun bukt mellom havet og den lille bygda.

Jeg retter blikket mot horisonten der ute. Barentshavet, det veldige hav nord på kloden, kommer inn her. Sender sine bølgetopper mot stranden, som en siste ferd mot land glir ryggene inn og flater ut når de brer seg foran føttene mine.


Jeg er så langt nord i Norge som jeg aldri har vært før. Storslagen natur danner kulissene for små bygder og byer på min ferd. Vår ferd, for jeg har min mor med. Dette er en reise for oss begge.

Stranden jeg står på, er en perle. Et sted hvor storhavet møter en flik av vår lange kyst, et sted for å drikke av naturens storhet.

Turen var et valg jeg gjorde for mange måneder siden. En planlagt reise, likevel har den blitt så mye bedre enn vi kunne forutse. Bedre, fordi valg ble tatt underveis, valg om å oppsøke mennesker fra et tidligere liv. Mennesker som viste seg å ha ventet på oss. På meg og min mor. Mennesker som tok imot oss med hjertevarme og godhet. Kontakt er opprettet. Noen dører er lukket, andre er åpnet.

Vi har alltid et valg. Hver dag, hvert minutt kan vi velge hva vi skal gjøre. Noen ganger er de valgene vanskelige, andre ganger gjør vi dem uten å tenke oss om.

Jeg valgte turen. Min mor valgte å ta et skritt mot noen hun ikke hadde sett på mange, mange år. Et modig valg. Et livsvalg, fordi det vil ringvirkninger for resten av hennes levetid.
Kanskje du har noen du skulle velge inn i livet ditt?



mandag 16. juli 2012

Reisebrev fra Italia

Siden jeg har fått mange fine kommentarer fra de som har lest reisebrevet jeg hadde i Nye Troms sist torsdag, tenkte jeg at jeg kunne poste det her for de som IKKE har fått det med seg.
Så kan både de som var der og de som ikke var der, få en liten bit av Italia...

**************************************
På høydetrening med tuba og Balsfjordost
VAL DI FASSA: Vi trodde vi kunne alt om høye fjell og dype daler da vi fylte koffertene med nordnorske noter og brunost. Nå har vi lært.
Tekst og foto: Lill-Karin Nyland, klarinettist...

Balsfjord musikkorps har lagt seg til den (u)vanen å reise på tur hvert femte år. Tilfeldigvis er dette hvert jubileumsår, en soleklar unnskyldning for å kunne kalle turen jubileumstur. Sannheten er den at vi ville dratt på tur minst like ofte om vi feiret 32,5 år, eller om vi ikke feiret i det hele tatt. Vi elsker det, nemlig!
Europakorps
Når vi er et slikt reiseglad korps, sammenfaller det unikt sammen med at flere av våre musikanter med jevne mellomrom er mødre for utvekslingsstudenter. Det gjør at korpset knytter bånd over hele Europa, og hovedgrunnen til at turen i år gikk til Nord-Italia, var Ilaria Bertaccos opphold i Balsfjord året 2010-2011. Hun spilte klarinett hos oss, mens hun gikk på Nordkjosbotn videregående skole og ellers knyttet tette vennskapsbånd i Balsfjord. Nå skulle vi endelig få besøke henne, og hvor godt passet det ikke at hennes familie driver et vertshus!
Buss og fly
26.juni, nøyaktig på slaget 0400, rullet vår trofaste sjåfør Harald Kongsli bussen inn på møtestedet i Storsteinnes sentrum. Der sto vi, ventende og spente. Noen av oss hadde trynet på sykkel et par dager i forveien, og måtte møte Italia med fire sting på tvers i panna. Andre hadde begynnende bronkitt eller langtkommende reisefeber, mens atter andre garantert hadde pakket for mye klær eller for få sandaler. Men ingen hadde glemt passet. Og ingen hadde sovet stort.
Første flytur gikk fra Tromsø til Oslo, der vi plukket opp både tidligere og nåværende korpsmedlemmer. Neste fly Oslo - Berlin, der rakk vi ikke annet enn å spurte gjennom terminalene. Vi var de siste om bord, men det gikk. Så kort var vår visitt i Tyskland at vi knapt rakk å si «Auf Wiedersehen!» (Noe vi jo heller ikke trengte.)
Fly og buss
En flytur senere landet vi, allerede verdensvante, på Italiensk jord. Verona! Varmen slo mot oss der vi famlet oss frem til bussene som ventet trofast ved flyets fot. Et halvt minutts busstur senere (det er sikkert livsfarlig å gå fra flyet og inn i terminalen) kunne vi plukke opp instrumenter og kofferter, og møte en rørt og glad Ilaria. Nå var vi her, endelig!
Etter gjensynsklemmer og store munnfuller Italiensk pizza (det skulle ikke bli de siste), hilste vi på vår bussjåfør (ikke Kongsli denne gang) og startet ferden nordover. Fortsatt var det mange som ikke hadde hatt blund på øynene de siste par døgn, så nivået på humoren sank i takt med at desibelnivået økte. Allsanger ble sunget (ikke av alle, noen satt med propper i ørene og stirret sammenbitt foran seg), øl ble drukket (eller brus, alt etter som), livshistorier delt og sikkert glemt i neste sekund.
Dolomittene
Nå begynte vi å klatre i landskapet. Fronten på bussen hevet seg, og Nattmålstinden fremsto som ei tue på ei multemyr sammenlignet med de spisse, taggete og vakre tanngardene som nå omringet oss.
På ettermiddagen, over 12 timer etter at vi hutret under skodda der i nord, var vi fremme ved målet. Altså landsbyen Pozza di Fassa (1320 m.o.h), i dalen Val di Fassa, ved foten av Dolomittene, eller de Italienske alper. Her følte vi oss også hjemme umiddelbart, godt hjulpet av Ilarias familie, vertskapet som skulle komme til å bety så mye for oss. Og om noen av oss har vært usikre på betydninga av begrepet «å vaske reisestøvet av seg»…
Høydetrening
De neste dagene opplevde vi så mange banebrytende ting at vi skulle få problemer med å fordøye alt. (Det var jo også noen som fikk feriemage etter hvert.) Første dagen, for eksempel: Taubane fra landsbyen og opp til 2020 m.o.h. (Til sammenligning er det høyeste fjellet i Troms 1833 m.o.h.) Der oppe vandret pensjonister omkring, og en barnehage var på tur, de satt i gresset og studerte fjellfloraen. Som var bemerkelsesverdig lik den nordnorske flora, bare mange hundre meter høyere opp!
Vi hadde våre første øvinger, tross alt var det 12 av 23 musikanter som var «innleide» for anledninga. Etter andre øving var vår dirigent Roy sine skuldre såpass senket at vi turte tenke «dette låter ganske bra», og repertoaret kunne settes.
Språkutveksling
Etter nok en taubane, til svimlende 2950 meter, der landskapet lignet mer på månens overflate enn et jordisk fjell, var det tid for øving med Ilarias korps. Kvelden skulle bli kulturutveksling på høyt nivå (pling), ikke bare har korpset tre ganger så mange medlemmer som vårt, de avslutter hver øving med øl, vin, ost og kjøtt. Noe til etterfølgelse, undret nok noen av oss, mens vi rystet kunne konstatere at det hørtes ut som vi alltid hadde spilt sammen. Jublende skjønte vi at musikk ikke trenger oversettelse, det er et språk i seg selv!
Lørdag reiste vi tidlig avgårde med vår italienske Kongsli, og målet denne dagen var Italias største innsjø. Gardasjøen var vakker den, men vi forstår hvorfor de norske fjorder er et populært reisemål. Populær er også Gardasjøen, her var turistbussene talløse og køende uendelige.
Varmen
I Verona fikk vi denne gang sett mer av selve byen, men en overveldende hete gjorde at flere av oss hadde problemer med å skimte noe gjennom svetten som rant ned foran øynene. 38 grader i skyggen, tallet var ufattelig, var det virkelig sant? Jo, svettekjertlene som nylig hadde oppstått på tidligere ukjente kroppslige steder, kunne bekrefte det.
Så kunne vi se frem til å oppleve opera. Arenaen, hjertet av Verona, i stadig bruk 2000 år etter den ble bygd, tok imot oss som en ventende bakerovn. Til nå hadde vi bare vært kokt, etter «Carmen» kunne vi også kalle oss stekt. Sågar på ekte italiensk vis; i steinovn. «Carmen» var selvfølgelig nok en skjellsettende opplevelse, med sine kjente melodier, sin tragiske handling og sine levende dyr på scenen. Selv om vi hadde mest lyst til å omdøpe operaen til «Varmen», var det med smil om munn vi forlot Verona.
Konsert i nye høyder
Til nå hadde vi opplevd og gjort ting vi ikke hadde opplevd og gjort før, sånn som å drikke øl etter øving, spille i et korps med 60 medlemmer, kommunisere med en dirigent via fingerspråk og jamme med korpsinstrumenter midt på natta. Søndag skulle vi gjøre nok en slik ting, nå holdte vi nemlig konsert i 2100 meters høyde. Etter å ha klart oss fint også her (til tross for at barytonisten glemte barytonen i landsbyen, og trommeslageren glemte trommestikkene i bussen), kunne dirigent Roy skrive sin første autograf og vi fikk tatt våre første (og siste) gruppebilder.
Mandag gikk turen til Venezia, for de av oss som trodde vi kunne overleve heten. Også her var det utrolige 38 grader, og i våre svettekanaler fløt det like heftig som i kanalene på den underlige hav-byen. Venezia kan ikke beskrives, tenkte jeg på tur hjem, under heftig air condition-bris og med sekken full av muranoglass og kule gaver til de der hjemme.
Marsjeringstid
Tirsdag, ei uke etter at vi kom, var det klart for konsert. Ilarias band har fantastiske drakter (vi ble oppfordret til å ta bunader med, og nå skjønte vi hvorfor), og vi skulle få delta på deres faste tradisjon med å marsjere fra landsbykirka til konsertlokalet. Allerede da vi stilte opp i marsjformasjon, begynte nysgjerrige og forventningsfulle landsbyboere å strømme til. Nedover hovedgata marsjerte vi i takt med våre vertsmusikanter, som spilte to marsjer. Flere og flere folk kom til, og nå føltes det nesten som 17.mai, bare at det norske flagg var byttet ut med det svenske (en svensk turistbuss hadde ankommet dagen før). Så var det vår tur, og aldri før har vel «Gammel jegermarsj» blitt spilt så høyt, i ordets alle mulige betydninger! Vi hadde jo litt å bevise, her kommer det lille korpset fra det lille landet, jaggu skulle de få høre oss!
Ut av kroppen
Da vi glade og fornøyde nådde konsertlokalet, så vi at toget ikke sluttet bak oss. Nei, her var halve landsbyen kommet til, og de strømmet forbi oss og inn. Skulle alle disse virkelig høre på oss?
Det skulle de. Etter at vårt vertskorps hadde gjort ferdig sin del av konserten, entret vi scenen i våre gule, blå, røde og grønne t-skjorter. I salen satt og sto over 600 publikummere, vi ante ikke hva vi gikk til, vi hadde aldri spilt her før, og i konsert-målestokk knapt nok øvd. Vi fylte ut en brøkdel av det andre korpset sine plasser, løftet instrumentene til munnen og ventet på dirigentens signal.
Konserten skulle bli like uforglemmelig som alt annet ved denne turen. Aldri har vi spilt bedre, sa noen. Aldri for så mange, aldri med et slikt trøkk. Dirigent Roy kalte det både en bragd og en ut-av-kroppen-opplevelse.
Månemann
Aldri hadde det vært så mange publikummere på en korpskonsert her, fikk vi vite senere. Aldri har vi vært så «høye» etter at siste tone klang ut. Vi svettet, vi smilte og vi struttet av stolthet fordi et lite korps fra Balsfjord kunne fylle en konsertarena i Nord-Italia til randen med god musikk. Og når hele salen mumlet «aahh…» etter siste ord i vår nordnorske versjon av «Which Witch», oversatt til italiensk for anledninga (takk til Siri Skaalvik!), skjønte vi at også den satt. 
Dagen før hjemreise var vi fortsatt høye, om enn litt matte, men på en lykkelig måte. Kvelden før ble selvfølgelig avsluttet med øl, vin og mat, og fullmånen blinket lurt mellom taggete tinder før vi tok natt.
Lærdom
Hva har vi lært av Italia, snakket noen av oss om, på verandaen i en myk bris og med en kaffekopp å holde rundt. Vi har lært at folket her kaller seg Ladinere, de er «border-people», grensefolk. De prater et annet språk enn italiensk, har eget flagg, egen kultur. Får vi assosiasjoner, tro? Vi har videre lært at et klokkeslett ikke betyr annet enn en forsiktig antydning til oppmøtetid, alt innen halvtimen-timen etterpå er også like greit. Kanskje skal vi adoptere skikken med å glemme instrumenter, noter og andre nødvendigheter til øvingene? Kanskje ikke, vi vil jo gjerne beholde vår kjære dirigent!
Vi har lært at det ikke bare er i Norge (Nord-Norge) vi har slående vakker natur og rent vann. Vi har også lært oss å nyte god mat, drikke vinen langsomt og lytte til gresshoppenes evige surring. For egentlig er det ingenting som haster.
Minner
Det hastet ikke med å forlate Val di Fassa, heller. Hjemreisen gikk smertefritt rent koordinasjonsmessig, men til tross for at vi landet tre ganger, er det fortsatt enkelte av oss som ikke har landet. Heldigvis har vi hodene (og kameraene) fulle av gode minner, og det antydes sterkt at høstens sesong må starte med en egen Italia-mimrekveld.

EROBRET ITALIA: Balsfjord musikkorps var på reise i Nord-Italia tidligere i sommer. Her er vi avbildet i 2100 meters høyde, hvor vi spilte konsert. Den høyeste toppen som vises i bakgrunnen, var vi også oppe på. (Alle foto:privat)


UT AV KROPPEN: Korpset hadde mange herlig opplevelser, blant annet da vi spilte konsert sammen med det mye større, lokale korpset. 600 publikummere klappet frem ekstranummer etter konserten.

HØYDETRENING: På 3000 meters høyde ga det ekstra kick å kikke utfor kanten…

 ARENA: Arenaen i Verona er over 2000 år gammel, her så vi operaen Carmen.

LUFTIG: Taubaner var det mange av i Val di Fassa. Her er vi på tur over landsbyen Pozza di Fassa.

torsdag 12. juli 2012

Muranoglass og ord som viser vei

Jeg blir ikke ferdig med Italia på en stund, kjenner jeg og lar blikket gli over det grønne rommet utenfor glasset. Mygg surrer forbi, det er lummert. Sommermorgen. Med klam luft og tretopper som nikker i svak bris.

Jeg tenker på boken jeg leste en stund før jeg dro til Italia, og Venezia. Glassblåseren fra Murano tegnet bilder i hodet mitt, med bred pensel og lyse, sterke farger. Bildene var med meg da jeg satte foten i Venezias havn, ikke dominerende, men som et bakgrunnslør, en lav tone, en dyp klang.

Slik kan bøker vise vei.
Jeg kunne, takket være akkurat den boken, smile litt ekstra da jeg fant meg et smykke av Muranoglass. Jeg kjente historien bak glasset, og tyngden av smykket rundt halsen føltes god.
Mens jeg vandret i Venezia, gikk det opp for meg at jeg skulle få med meg noe herfra. Ikke bare smykker og andre gaver, noe dypere. Ord?

Samme kveld, etter at vi hadde kommet oss tilbake til landsbyen vi bodde i, og pusten gikk lettere i kjøligere fjelluft, satte jeg meg ned foran pcen. Etter få tastetrykk hadde jeg funnet det jeg lette etter: En kvinne, en bok. Ord.
Nå er boka mi. Jeg gleder meg til å lese den.




onsdag 11. juli 2012

Reportasje om maritimt avfall

I siste nummer av fagbladet Natur & Miljø hadde jeg en reportasje om maritimt avfall, og fylkesmannen i Troms sitt skrotnisseprosjekt.
Bildet ble virkelig effektfullt!



Reportasje om en kvinne med tid...

I Familien nummer 12/2012 hadde jeg intervju med forfatter Eva Huseby. En kvinne jeg traff på et forfatterseminar høsten før, og som innbød til samtaler om dypere verdier, og hva vi bruker tiden vår til.
Fotograf er Marianne Otterdahl-Jensen.


Portrett av en balansekunstner

I siste nummer av fagbladet Revisjon og regnskap har jeg et portrettintervju av Marius Nilsen, til daglig ansatt i Ernst&Young, på fritida lidenskapelig opptatt av melodiøs progressiv metal. 
En herlig kombinasjon som bare MÅTTE skrives om!


tirsdag 10. juli 2012

En forståelse i Venezias skygger

"Tenk at jeg er i Venezia", flagrer det gjennom hodet mitt mens turister passerer i en endeløs flom.

Jeg vandrer motstrøms, føler meg som en krabbe på bunnen av en av de 180 kanalene i denne merkelig havbyen. Kjemper mot strømmen, krafser meg videre mens heten skyller over oss alle i nådeløse bølger.

På Markusplassen legger jeg hånden på panna og gløtter opp; Dogepalasset ruver som et fjell på min høyre side. Ved fjellets fot står en pent dandert rekke med turister, de venter på å få slippe til i palassets kjølige innside. Jeg rister lett på hodet, har ikke tenkt å bli stående der og vente halve dagen.


Trange gater lokker med livgivende skygge. 38 hete grader blir til å leve med etter en vask med kjølig flaskevann. Her kan jeg rusle, la fingrene stryke over ufattelig gamle bygninger og øynene hvile på den grønnblå strømmen av vann mellom husene. Kanalene flettes sammen av over 400 små og store bruer, men heller ikke disse er blivende hvilesteder. Solen glinser så sterkt mot alt som ikke er skygge, at kun de trangeste smugene gir levekår for solsvake nordboere.



Jeg kikker på menneskene som passerer; hører dansk, engelsk, polsk og amerikansk flagre forbi ørene. Venezia er et trekkplaster, og det slår meg at jeg forstår hvorfor. En by bygget på øyer, nærmest flytende i en lagune, hvor merkelig er ikke det?

Jeg tenker på dette mens jeg ser på havet rett ved føttene mine. Hvert år blir byen oversvømt, når havnivået stiger må det legges ut forhøyede veier slik at befolkningen kommer seg frem.

Jeg føler meg underlig hjemme her, som om jeg har vært her før. Noe jeg aldri har, likevel er det som gatene hilser meg velkommen igjen. Stemmer hvisker meg i øret, det er noe jeg skal åpne meg for, lytte til.
På veien tilbake blir følelsen sterkere og sterkere, "åpne deg", "noe vil komme din vei".
Samme kveld oppdager jeg hva det er. En forfatter, en bok. En norsk kvinne som har bosatt seg i Venezia. Hun er forfatter og journalist. Bøkene hennes vil gi meg noe, forstår jeg.
Jeg smiler og takker. Skjønner at jeg en dag skal tilbake til byen på havet.

mandag 9. juli 2012

En nordboers bekjennelser

Vel, da er jeg tilbake i Nord-Norge igjen. Og - på bloggen. Hei!

Jeg har som nevnt vært på en reise. 10 dagers tur, ni netter tilbrakt til lyden av klaprende gresshoppeføtter, elvesus og vaiende trær.
Landskapet rundt meg tok nesten pusten fra meg, og luften var tynn fra før...

Jeg har vært i Italia! Nærmere bestemt i Nord-Italia, om lag 19 mil nord for Venezia (som jeg også besøkte). I en fjelldal kalt Val di Fassa ble vi tatt hjertelig imot, jeg og resten av reisefølget.

Dette bildet er tatt på toppen av en skiheis, som det var mange av!

Reisefølget bestod av 22 andre musikanter, det var nemlig korpset mitt som var på tur. Vi gjør det hvert femte år, men aldri har det vel vært så vellykket som i år. Høydepunktet var da vi spilte sammen med det lokale korpset, som var nesten tre ganger større enn oss...

Vi ligger faktisk på youtube, om du vil se. Her spiller begge korpsene "Månemannen" sammen:

Jeg vil fortelle mer fra turen senere. Nå er jeg mett av inntrykk etter å ha vært i et land jeg gjerne vil bli mer kjent med!
Håper du har det bra der du er, i sommerjuli!