søndag 26. juni 2011

De ordene vi ikke sier

Når familier samles, blir det automatisk mye lyd! Slik er det i alle fall i vår familie, det vil si særlig den barnerike delen av den. Med mine to brødre, svigerinner og alle barn til stede, virrer ordene frem og tilbake som forvirrede fjær i vinden.

Vi ler, diskuterer, deler minner og historier.
Men det er uendelig mange ting vi IKKE sier.



De dype, gode ordene om kjærlighet. Om ting vi er såre for, ting som opptar oss, men som vi kanskje synes er vanskelig å dele. Minner som kanskje ikke er fullt så hyggelige. Følelser vi sitter med, men som vi ikke setter ord på.
Vi mennesker er litt rare, slik. Vi er kanskje åpne og taleføre i utgangspunktet, men vi holder oss helst på overflata. Vi tør ikke så ofte å stikke ned under den skjøre hinna og hente frem de sterke følelsene.



Vi tør kanskje ikke snakke om døden. Om de dårlige valgene vi har gjort i livene våre. Vi klarer kanskje ikke innrømme våre nederlag, i frykt for hvilke ord som kommer tilbake.

Ord er fascinerende. En følelse blir på en måte virkelig idet du lar den passere munnen, idet den flyr på noen ord ut i rommet og blir fanget opp av de som hører på.


Jeg skulle gjerne turt å si mer. Være mer åpen, dele sorger og gleder på en annerledes måte. Være mer raus. Trøste den som trenger det, være en inspirasjon og en oppmuntring. Søke råd hos de som står meg nær, og som har kjent meg lengre enn jeg har kjent meg selv.

Første steg på veien er kanskje å faktisk reflektere over de ordene vi ikke sier?

La oss dele flere ord, mens sommeren slår ut i full blomst og fyller alle sanser!

PS: Bildene er lånt fra denne siden om frodige, engelske hager.

onsdag 22. juni 2011

Å være journalist - del 4.

Vurderer du å bli journalist? Da kan jo min utflukt sist søndag kanskje inspirere deg... Det var nemlig Villblomstenes dag. En dag som ble markert første gang i Danmark så tidlig som i 1988, mens Norge kom med fra 2002.

Blålyng - Phyllodoce caerulea

I området jeg sogner til, ble dagen markert med utflukt til en av Norges vakreste daler, nemlig Iselvdalen. Turen innover ble arrangert av Nord-Norsk botanisk forening, i samarbeid med Midt-Troms fugleforening og Hagelaget i Målselv.

Og vi fant så utrolig mye!

Vi finner det store i det små...

På blokka mi denne dagen noterte jeg over 80 plantenavn. Og så vakre navn! Reinrose, Fjellsmelle, Skogstjerne, Myrfiol, Brudespore, Kongsspir... Vakre navn på vakre villblomster.
Å være journalist på en slik tur er jo bare fantastisk. Man kan kombinere sine egne interesser med en flott og annerledes naturopplevelse, og ikke minst suge til seg kunnskap! Nå tror jeg at jeg skal kunne navngi nokså mange av urtene og vekstene i skogbunnen...


Iselvdalen, Målselv. En frodig plett mellom høye fjell.

Resultatet av skrivinga kan du lese i avisa Nye Troms i morgen.
Ha en vakker dag!

torsdag 16. juni 2011

Ventetid er også tid

Egentlig er jeg sprekkferdig for tida. Jeg venter, venter og venter. Biter negler (noe jeg jo hadde sluttet med), tvinner fingrer og lunter en ekstra tur til postkassa. Kikker drømmende opp på skyene og lurer på om svaret kommer til å falle ned snart.

Soloppgang i Sør-England, september 2010.



Jeg overdriver litt nå. Jeg går ikke rundt og bare venter, men innimellom alle gjøremål så venter jeg. Når jeg har pause fra arbeidet på kafeen, når jeg suller rundt i hagen på kveldstid eller når jeg leser for ungene på senga. Da venter jeg.

Og hva venter jeg på? Jo, svar fra forlaget. Som noen av dere kanskje husker, leverte jeg et bokmanus fra meg tidligere i år. Nærmere bestemt 25.mars. Boka handler om Malangseidetulykka, en historisk hendelse som holder på å gå i glemmeboka.

Manuset er hos forlaget nå. Jeg har snakket med redaktøren, som kunne fortelle at en konsulent leste på det akkurat i disse tider. Etterpå skal det være et møte, der de skal bestemme om de vil gi det ut.
Jeg er nervøs, jeg er bekymret og veksler mellom optimisme og pessimisme. For mange brikker skal være på plass før et forlag bestemmer seg for å bruke tid og penger på et manus.
Ei strand i Sør-England, september 2010.


Men jeg vet innerst inne at boka skal ut - uansett. Historien fortjener å bli husket, alle intervjuene jeg har foretatt fortjener å bli lest. Så om ikke forlaget sier ja, har jeg en plan b... og uansett vil jeg få en uttalelse om manuset, om hva jeg kan gjøre bedre....

I mellomtida venter jeg. Det gjør ingenting å ha det travelt når man venter, for da blir ventetida kortere. Ventetid er også tid, nemlig.

Det er i grunnen fint å vente i sommeren. Mens man blogger, og mens man tenker på hvem dere lesere er.... Ønsker dere alle ei god natt!

onsdag 8. juni 2011

Du er faktisk god nok. Naturenergiskolen 2.del

Jeg liker egentlig ikke ordet "skole". Jeg ønsker ikke å være belærende, om du skjønner. Jeg vil bare dele noen tanker. Kanskje du liker dem, kanskje du blir berørt. Kanskje blir et frø sådd slik at din dag blir litt bedre. Eller kanskje ikke? Uansett - det er godt å være i bloggen igjen.
 

Ei stund siden sist. Livet ruller avgårde i så hastig tempo at jeg må holde meg fast. Det suser rundt ørene, jeg må lukke øynene for at det ikke skal renne av dem. Så fort går det at jeg glemmer ting rundt meg, ting jeg egentlig burde ha husket.

Da blir jeg fortvilet. Jeg liker ikke å være SÅ travel. Det er ikke sunt.

Så kommer jeg til å tenke på natur og energi igjen. Det hjelper alltid. Jeg kan bare snu meg litt, mot skogen, mot fjellet eller kanskje mot en liten blomst på bakken, så er energien der. Jeg kan konsentrere meg om å legge merke til detaljer - mine barns smil, en sky som ligner et hjerte, to greiner som snor seg rundt hverandre. Og da blir dagen min god igjen.

Mitt andre tips når det gjelder naturenergi får du her:

Naturen er full av vakre og fullendte detaljer. Tenk på at gjennom de ufattelig mange årene jorda vår har eksistert, har naturen konstant utviklet seg. Det du ser nå, er naturen på sitt beste. Alle de artene du ser rundt deg, eksisterer i dag fordi de har klart seg best. Utviklet seg, tilpasset seg. Blitt sterk. Overlevd gjennom tusenvis av slektsledd, som for hver generasjon er akkurat litt bedre enn den forrige.

Det gjelder også deg. Det mennesket du er i dag, er et resultat av at alle generasjonene før deg har klart seg litt bedre enn de som ikke lever. Litt friskere, litt klokere.
Du er på ditt beste.
Neste gang du ser en liten blomst på bakken: Bøy deg ned og studer den. Lukt på den. Kjenn at du er en del av naturen, en del av livet på jorda.
Og vit at du faktisk er god nok.