Stiene lokker på meg. «Sett din fot her, så skal vi vise deg
veien», sier de og slynger seg innover i det grønne, dype.
Jeg smiler og nikker. Jeg skal til skogene i dag. Men hvorfor? Hva er det som får oss mennesker til å trekke ut i naturen
når vi søker ro, når vi søker svar eller bekreftelse? Hva er det med den
skogen, med den elva og den stien som gjør at vi vil dit, igjen og igjen?
Da jeg fortsatt var et barn, inntraff en stor endring i livet
mitt. For det første flyttet jeg. For det andre gikk jeg fra å bo sammen med
min mor, til min far. Jeg slapp å bytte skole. Vennene var de samme. Men landskapet i meg og landskapet utenfor hadde endret seg.
Jeg hadde elsket stedet jeg bodde på før. Så nært havet at
når det stormet, ble det kastet tang og skjell opp til stuevinduene. Vi lekte på bergene og klippene, de var våre hjem.
Nå flyttet jeg til skogkanten. Havet var der fortsatt, men
mer som en fjern venn i horisonten. Det var skogene jeg måtte bli kjent med. Og elva,
som glitret bortenfor husene. Buldrende i ville kast hver vår, men som om
sommeren svant hen til en doven strøm av sølv.
Å, som jeg gikk i de skogene! For hver årstid som rullet frem, lærte jeg den å kjenne. Jeg kjente fuglene som kom hver vår, jeg visste hvor reven hadde hiet sitt. Jeg visste hvor toppene med den beste utsikten var, jeg kunne gå rett til de beste multemyrene hver høst.
Hele tiden mens jeg vandret i disse skogene, økte følelsene mine for dem. Uten at jeg egentlig skjønte det. Jeg bare visste at jeg trivdes. Det var her jeg ville være, det var hit jeg søkte uansett årstid, uansett humør. Skogen ble en venn som aldri sviktet.
Så gikk noen år uten at jeg hadde så mye kontakt med skogen. Hverken Skogen eller andre skoger. Naturen i meg svant hen, et viktig og vesentlig element av den jeg var, ble glemt.
Hver gang jeg vandret i skogene igjen, var det som noen prøvde å nå inn til meg. "Våkn opp", hvisket det. "Kom tilbake. Vi venter."
Nå er jeg der igjen. I skogene. For hver gang jeg står der inne og kjenner på dens livgivende energi, for hver gang jeg sitter ved tjernet og ser fisken vake, for hver gang jeg lar hånden stryke over skogbunnens mange vekster, blir følelsen av å høre til sterkere.
Jeg vet hvorfor vi mennesker søker ut hit. Det er jo her vi egentlig hører hjemme.
