fredag 8. september 2017

Når rammene ikke passer

Det er September.
En varm vind stryker ned fra skogene og streifer forbi et hvitt hagebord med to stoler.
På bordet står en kopp te og damper.
Det er sol.
I skogkanten høres løvsanger og gråtrost. Gresset er glinsende grønt. To ganger har en brun og sort sommerfugl seilet forbi.
Til høyre for kvinnen surrer ei tykk humle. Den lander på en gul blomst og stilner.
Det er September.


"Du er her. Men er det virkelig deg?" spør kvinnen ut i luften.
Det kommer ikke noe svar.
"Jeg mener ... Temperaturen. Solen. Sommerfuglene...Det kunne vært en tidlig morgen i juli?"
"Og du er bare på én måte? Som forventet? Som et bilde for alltid fast i en ramme, skapt ut fra det de andre ser, hører og tror?"
Nå viser hun seg. September. Glir ned på den andre stolen. Legger hendene rolig i fanget.
Ser nysgjerrig på kvinnen. Venter.
Vinden leker med noen strå i det tykke, kobberrøde håret. De blå øynene minner om fargen på himmelen, der hvite, lette skyer flyter stille forbi. 
Hun har fregnedryss over nesen. 

Kvinnen skifter stilling i stolen.
"Vel. Kanskje ikke. Men jeg føler vel at det er det som er idealet."
"Idealet?"
"Jo mer man er bare én ting, jo bedre er det. Jo mer du spisser budskapet ditt, jo lettere når du ut."
September hever øyenbrynene og blunker med tette, sorte vipper.
"Det forstår jeg ikke."
Kvinnen sukker. Legger den ene foten over den andre. 
"Det er ikke så enkelt å forklare. Jeg antar at vi mennesker ønsker å fremstå på én måte. Overfor resten av verden. Man setter en merkelapp på seg selv, og slik ønsker man at verden skal oppfatte en. Vi vil definere oss. Med ord og bilder. Plassere oss selv i de riktige sammenhengene."

"Det høres begrensende ut."

Septembers fire ord samler seg og blir en sannhet. 
Kvinnen drikker fra koppen. 
Blir stille.


"Jeg er September. I ditt hode skal jeg være den første høstmåneden. Med krypende kulde, fugler som reiser, insekter som stilner. Men jeg er ikke bare det du tror. Jeg er mye mer."
September reiser seg, går bort til ei bjørk. Blant de dypgrønne bladene finner hun et gult.
Hun plukker det.
"Jeg er ikke et menneske. Vi er ulike, vi to. Men også like."
Hun smiler til kvinnen. Setter seg igjen. Legger det gule bladet på den hvite bordflaten. 
"Vi er varme og kalde, stille og fulle av sang. Vi er grå og fargerike, energifylte eller bare til stede. Vi er."
Kvinnen så på September og på det dypgule bladet. Hun følte behov for å gråte og le samtidig.
"Ja", hvisket hun. "Alle kan være alt. Og når ordene for hva vi er, ikke strekker til...Når rammene ikke passer. Når definisjonen føles kvelende... Da kan vi bare gi slipp.
Være. Puste. Lytte."
September nikket og smilte.
"Bare være. Uten rammer eller ord. Uten forventning."
De reiste seg samtidig. 
Skogene ventet.
En varm vind tok tak i det enslige, gule bladet som lå igjen på det hvite bordet.
Det siste de hørte, var vindens hviskende løfte om å vise det en verden det aldri før hadde sett.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad