søndag 30. juni 2013

En erkjennelse

Hvordan finner man seg selv i en by?

Ja, det tenker jeg på her jeg flyter gatelangs. Brosteinene gløder i kveldssola, folk jeg møter er lyse i blikket og sommerkledte i fargerike, lette plagg. I de rødmende gatene flyter vi, jevne strømmer av mennesker som stryker forbi hverandre.
 
 Hvem er de jeg møter?
Hva er historien til kvinnen med den røde leppestiften, til mannen med dressen? Han har åpnet den øverste knappen i skjorten og ser målbevisst ut. Hvor skal den unge jenta med barnevognen, hva drømmer hun om?
Hva er det jeg leser i blikket til kvinnen med det sorte sjalet?

Det er så mange mennesker her.
Så mange lyder, lukter, synsinntrykk.
Så mange historier.

Hvor er stillheten i en by?
Kan jeg klare å finne den?

Jeg lar meg føre videre i menneskestrømmen. Møter blikk etter blikk, grå øyne, blå, brune, sorte, grønne.
Har disse øynene sett hvor vakker verden er?
Har de sjelene jeg passerer, noen gang hørt den dype klangen av stillhet?
Har hendene berørt et blad, en blomst, en stein, og undret seg over de perfekte linjene?

Spørsmålene er like mange som menneskene. Nei, flere.
Kan byen svare på dem?

En erkjennelse, tenker jeg der jeg setter meg på en hvit benk.
Jeg trekker pusten dypt, byens luft synker ned i lungene.

Det er godt å være en del av menneskevrimmelen.
Men det er ikke her svarene er.


 

søndag 23. juni 2013

Å velge med hjertet

Regnet strømmer over landskapet, jeg smiler, det er midtsommer og ikke et bål i sikte.
For hvem kan tenne bål i denne veggen av regn?
Sola har visst tenkt å snu på en kveld der vi uansett ikke kan se henne.
 
Vi kan la det være en anledning til å nyte ei stund innendørs.
Bytte bål og pølser ut med stearinlys og fyr i ovnen, kanskje?
 
 
Det er tid for ferie. For mange av oss, i alle fall. Jeg er jo i den heldige situasjonen at jeg kan bestemme selv når jeg vil ha ferie. Det betyr også at jeg kan velge å jobbe. Men å koble av fra arbeidshverdagen er viktig, selv om man skulle finne på å elske det man jobber med.
Når man kobler av, finner man ny energi. Ny inspirasjon.
 
Hva man skal fylle feriedagene med, er en del av de små og store valg man tar i hverdagen. Det som kanskje kjennetegner de aller fleste valgene vi gjør, er at de er basert på praktiske, fornuftige ting. Vi må ta stilling til hva de andre i familien har slags planer, hvilke datoer vi kan dra dit eller dit, hva som skjer ellers på andre arenaer, osv.
 
Men hva med de valgene vi gjør ut fra ting vi bare tror på? Ting vi føler gir gjenklang i hjertet, men som kanskje ikke kan forklares ut fra fornuft? Valg som vi, hvis noen stiller spørsmål, ikke helt vet hvordan vi skal forklare?
 
Kristin Flood skriver i boka "Rom for stillhet":
 
Å prioritere et rom for stillhet er å si ja til noe vi ikke forstår.
Tidsmessig dreier det seg kanskje bare om tjue-tretti minutter daglig, men valget synes betydelig større. En av årsakene er at vi velger med hjertet.
 
Vi prioriterer noe som ikke er konkret, handfast og målbart, og som i tillegg er usynlig.
Vi prioriterer noe vi tror på, uten å kunne forklare.
Et slikt valg er stort.
Det er et valg som krever mot og viljestyrke.
 
 
Kanskje er det å velge en stille stund ekstra viktig når det nå er ferie. For selv om vi ofte prioriterer sosialt samvær disse gylne dagene, er det også viktig å prioritere seg selv.
 
Verne om noen små rom av stillhet, der bare du og ditt hjerte er til stede.
 
Vesterålen juni 2013. (C) LK Nyland
 
 


tirsdag 11. juni 2013

fredag 7. juni 2013

Historien lever videre

Da jeg ga ut boka om Malangseidet-ulykka høsten 2012, var det med et brennende ønske om at historien ikke måtte glemmes. Dette ønsket var også en del av drivkraften til at jeg i det hele tatt gikk i gang med prosjektet. For historien holdte faktisk på å bli glemt. Det til tross for de dramatiske omstendighetene, og til tross for at det var den største ulykka i hjemkommunen min.
 
I forbindelse med lanseringa i november, ble jeg intervjuet i aviser og på NRK radio. På lanseringa var det rundt 200 mennesker, og boka ble spredt og solgt utover bygdene. I såpass stor grad at nytt opplag måtte trykkes.
Jeg forstod det slik at boka ble lest på tvers av generasjoner. Den var samtaleemne ved mangt et kjøkkenbord. En kvinne kom til meg og sa hun hadde klart å få sin bestemor til å fortelle det HUN husket fra ulykka. For første gang.
Slikt gjør meg ydmyk.
 
 
 
Tidligere i vår holdte jeg et foredrag på kommunens største barne- og ungdomsskole. Jeg skulle snakke generelt om det å være forfatter, men hva spurte elevene mest om? Jo, historien rundt det som skjedde på Malangseidet for 75 år siden. Barna stilte mange og viktige spørsmål.
 
Inkludert lanseringa har jeg holdt fem foredrag/lesninger fra boka. Sist gang var på skrivekurs i Vesterålen, der vi samlet oss i fjæra og nøt midnattssola og hverandres tekster. (C) LK Nyland.
 
 
Nå har alle skolene i Balsfjord kommune kjøpt boka, og lærerne leser høyt fra den til elevene.
Ingenting gleder meg mer enn akkurat det.
For da har jeg oppnådd et mål: At en viktig del av vår nære lokalhistorie ikke blir glemt.
 
Malangseidet-ulykka handler ikke bare om at 12 mennesker druknet. Den handler om mot, styrke, medmenneskelighet og småfolks kår i bygdene på 30-tallet.
Vi kan alle lære noe av den.

Portrett av en balansekunstner

Vi er alle balansekunstnere, men noen mer enn andre. Marius Nilsen jobber med revisjon og rådgivning i et stort konsern. Etter jobb handler livet mest om musikk og komposisjon. For ham er det to sider av samme sak.
Portrettet sto på trykk i Nordlys i mai 2013.
 


mandag 3. juni 2013

Når prosesser settes i gang

Ei kreativ og inspirerende helg er over. Jeg har deltatt på skrivekurs i regi av Vesterålen litteraturlag. Kursholder Merete Morken Andersen geleidet oss gjennom en meny bestående av den skapende skriveprosessen, intuitiv friskriving og dramaturgisk tankegang.
 
Prosesser ble satt i gang i oss alle.
 
Lørdag kveld kjørte vi nordover Andøya, og søkte ned til havet. Mens midnattssola varmet oss, leste vi tekster og dikt høyt til hverandre. Ordene fikk vinger og ble sendt utover havet.
 
(C) Lill-Karin Nyland
 
Takk til meg selv for at jeg tar forfatteren i meg på alvor.
Takk til de flotte, varme menneskene på kurset.
Takk til Vesterålen litteraturlag-måtte dere bestå i mange, mange år!
Takk til kurslederen!