Vinterstemt

Vinterstemt

 

Over snøtung furufavn i vinterstemt skog

Heng ei måneskinnslampe

der spor følge spor

 

I sør tennes nordlyset

Først ganske vagt

Mens sjelen finn tonan

I hjerteslagstakt

 

Fjellan syng mollstemt i stillhets-svermeri

Og fjorden kjemme bølgan

For nordlys-speileri

 

Dryss noen stjerne

I nattas brudeslør

Så vi kan tyde stegan

Til dem som gikk før

 

© LKN desember 2014.

 

Godt, nytt år til dere alle!

 

 



Lys i Desember

Landskapet er svøpet i en vinterlig kappe. Den er hvit og nesten ikke tråkket på, bare haren har vært her før meg. Føttene synker litt ned for hvert steg, og etter meg kveiler en hale av spor seg over markene. Pusten forlater munnen og blir til grå skyer som føres bort i små vindkast.

 

Hun som går ved siden av meg, lager ingen spor. Desember har mørketidskjole, den er sort med små lyskrystaller som funkler og glitrer når hun beveger seg. Håret flommer hvitt nedover ryggen, som et vinterfrosset vannfall.  

Jeg ser bedende på henne.

«Kan du gi meg ordene, Desember? Jeg har lett etter dem, men finner dem ikke», sier jeg, og et lite sukk materialiserer seg i en lubben dampsky.  

«Skal jeg gi deg de ordene du trenger for å skape?»

Jeg hører på henne at hun er forbauset.

«Jeg vet det høres rart ut. Men ja. Så slipper jeg lete mer?»

 

 

Hun klapper meg lett på armen, uten å stoppe vår vandring, og over leppene glir et tålmodig smil.

«Desember handler nettopp om å lete, lille menneske. Lete etter lyset. I din del av verden især, når dagslyset trekker seg inn i skallet som en skremt snegle. Men det er da du må søke i mørket og se.»

«Hva skal jeg se etter?»

«Det du trenger. I mørket og i stillheten er der alltid lys. Se på nattehimmelen. Ser du ikke stjernene, nordlyset, månen? Se på menneskeboligene. Er det ikke stjerner i hvert vindu, lyspunkter på hvert hjørne? Se i hjertet. Ser du ikke lyset?»

«Jo, jeg ser. Du har gitt oss det vakreste lyset, Desember. Men det er ordene jeg leter etter. Ikke lyset. Jeg vil skape.»

Nå stopper hun opp. Hun ser ikke på meg, men på landskapet som bølger seg i kurver og åser rundt oss. En liten virvelvind snurrer seg bortover markene og kaster glitrende snøkorn rundt seg.

Himmelrommet skifter farge for hvert minutt, fra dypblått til en anelse rødt der sola gjemmer seg.

 

 

«Vel. Når du finner lyset, har du vært i øyeblikket så lenge at tankene ikke bråker mer. Da kommer ordene. Stol på meg. Og du?»

Jeg ser på henne, og hun lar blikket gli sakte ned fra himmellyset til det møter mitt. Stemmen min hvisker:

«Ja?»

Hun strekker ut en arm, og legger den over hjertet mitt.

«Det er ikke jeg som skaper lys og ord. Det er du selv. Du må aldri tro at kilden til livet er noe annet sted enn akkurat her.»

(C) Tekst og foto: LK Nyland

*****************

 

Kjære du som leser. Jeg ønsker deg ei fredfull og fin jul. Takk for at du tar deg tid til mine ord, og takk til alle som gir meg varme tilbakemeldinger her på bloggen, på facebook, på sms, eller ved et tilfeldig møte i butikken. Jeg setter uendelig stor pris på det.

2015 vil bli et godt ord for skriving, det vet jeg. Og du er hjertelig velkommen til å følge meg på vandring inn i eventyret...

 

 

På usikker grunn

November forsvant bak jordens hvelving, men ikke før hun overlot sin dagslyslampe til Desember. Som en stafettpinne i årets mørketidsløp.

Dagslyslampen i Desembers hånd gløder ikke så lenge av gangen.

Men når lampen slukkes, kommer mørketidslyset til syne.

Det vakreste lyset. 

 

Desember rødmer så vidt i horisonten denne første dagen. Med et hemmelighetsfullt smil tar hun noen langsomme dansetrinn mens pusten blir til små tåkeskyer. Hun sukker over Novembers våte regnskyll, som vasket bort det vinterlige teppet.

Det samme gjør jeg.

I skogene, langs veiene og stiene, ligger et tykt lag med is.

Jeg trår forsiktig ut på usikker grunn.

 

 

 

Det samme gjorde jeg høsten for fire år siden. Da sa jeg opp jobben, og startet eget firma. Fra januar 2011 var jeg på usikker grunn. Vaklende og famlende, som på en skogssti full av issvuller, måtte jeg finne fotfeste på egen hånd. 

Jeg visste hvor jeg ville. Til et sted med inspirasjon og glede, selvråderett og ny kunnskap. Til et sted der jeg kunne leve av det jeg ønsket å skrive.

Men grunnen var usikker. Veien uviss og i skjul, som om jeg befant meg i innhyllet i tykk tåke.

 

Slik er det med oss alle når vi står ved veiskiller. Når valg skal tas. Vi vet ikke hvordan den videre veien ser ut. Vi vet bare at vi må ta det første steget, og stole på at føttene finner fotfeste, videre og videre. Og faller vi, må vi stole på at vi kommer oss opp igjen.

 

Disse fire årene har vært spennende, givende og lærerike. Jeg har skapt min egen arbeidsplass med skriverier og journalistiske gjerninger. Jeg fant min glede og inspirasjon. Jeg fant en rytme, et tempo. Noen ganger føles det som at toget går aldeles for fort. Landskapet rundt meg forsvinner, jeg må holde meg fast.

Da er det godt at jeg kan trekke i bremsen, gå av på nærmeste stasjon og finne tilbake til roen og gleden.

Andre ganger ser tiden ut til å ha stoppet. Det blir stille rundt meg, som om noe vender seg bort og ser en annen vei. Den stillheten må man også lære seg å tåle. Disse dagene er faktisk en gave, en åpning i tid og rom som inviterer deg inn til noe annet. Noe du nesten hadde glemt.

 

 

 

 

På min vei har jeg møtt sterke inspiratorer. Som trekker til side en grein og viser en annen sti, eller kanskje vandrer sammen med meg en stund. Via bloggen og via livet har jeg blitt kjent med noen av disse stivandrerne. Lene Frandsen, Majbritte Ulrikkeholm, Kristin Flood og Linda Persen er fire av mange som har skapt sin egen måte å leve på, og som underveis deler sine erfaringer.

På godt og vondt.

 

For når man velger å trå ut av det trygge og faste, da blir man også sårbar. Man famler og leter etter svar. Man må lage sine egne rutiner, skape sine egne oppdrag og tåle og være synlig.

Man må også tåle å ikke alltid få et ja.

 

Desember danser foran meg, og jeg går etter innover skogene. Snart ser jeg at der hvor de fleste andre har gått, midt på veien, er det aller glattest og vanskeligst å gå.

Jeg må ut av sporet for å finne fotfeste.

Og det må du også, om du er i ferd med å ta ditt første steg på usikker grunn.  

 

(C) Tekst og bilder: LK Nyland