En gründers erkjennelser

Nå i januar er det fem år siden jeg ble selvstendig næringsdrivende.

Fem år siden jeg fikk svar fra Brønnøysundregistrene, med bekreftelse på at mitt firma Ord i Landskap var registrert. 

Jeg var bedriftseier. Min egen sjef.

Daglig leder. I mitt eget foretak. 

Jeg ante ikke hva jeg gikk til.

Jeg var redd, og lurte på hvordan det ville bli å ha en hverdag uten fast lønn. En hverdag der jeg ikke ville vite sikkert hva inntekten var neste uke. Neste måned. Om et år. 

Men jeg hadde trua. For jeg visste hva jeg var god på, hva jeg kunne.

Jeg kunne skrive.

Jeg var jo journalist fortsatt, like mye nå som jeg hadde vært i årene som fast ansatt.

Og jeg var trygg på at alle de gode reportasjene som ventet der ute, måtte kunne finne et hjem i et eller annet blad. I en eller annen avis. 

Jeg måtte bare skape dem først. 

Jeg gleder meg over å kunne velge skitur midt på dagen!

I radioprogrammet Ekko på NRK P1 hørte jeg her om dagen en debatt om det å være frilanser. Eller gründer. Eller løsarbeider. Eller hva man nå vil kalle de av oss som velger denne veien.

Det med å kunne ta en skitur midt på dagen, i dagslys og kanskje til og med sol, ble trukket frem som "glansbildet" av en frilanser. Og den lykkelige delen av dette livet ER jo nettopp friheten, det å kunne legge opp dagene sine selv. 

Men det er viktig å huske at når en er sin egen sjef, er det kun du som har ansvaret.

Det betyr at skal du drive egen bedrift, holder det ikke bare å ha en idé om hva du skal gjøre. 

Du må være strukturert. Du bør kunne planlegge. Du bør kunne en hel del om økonomi, salg, markedsføring, om nettverk, og om hvilke rettigheter og plikter du har.

Og ikke minst: Du bør elske det du holder på med.

For det er bare da du vet at du kan velge skitur på dagtid.

Det er bare da du finner inspirasjon og pågangsmot til å jobbe om kvelden, når ungene har lagt seg. Og alle andre du kjenner, sitter foran tv-en og slapper av.

Siden januar 2011 har jeg vært med på utrolig mye gøy.

I tillegg til at jeg har skrevet utallige reportasjer til ukeblader, aviser, fagblader og nettmagasiner, har jeg debutert som forfatter. Jeg har holdt foredrag, fått nettverk og verdifull kompetanse.

Jeg er medforfatter på flere utgivelser, jeg er redaktør, kursholder og skrivekonsulent. Jeg er så heldig å få være med å starte et bedriftsnettverk i hjemkommunen. Og masse annet!

Jeg lever av det jeg visste jeg var god på - ordene.

Alene på skrivereise i Lynmouth, England, februar 2014. 

Så hva har jeg lært på disse årene?

At å være sin egen sjef er utrolig tilfredsstillende.

At å være sin egen sjef betyr MYE jobb og MYE gøy.

At alt order seg - til slutt. 

At på et eller annet tidspunkt må man slippe bekymringene for hvor neste lønning skal komme fra, og heller fokusere på det man elsker å gjøre.

At det du ikke kan, kan du likevel lære deg en hel del om.

At man kan savne noen å snakke med i lunsjpausen.

At man kan føle seg veldig alene de dagene både mailen og telefonen er død.

At det er like morsomt hver gang noen stopper meg på butikken, og lurer på hva jeg jobber med. Sånn egentlig. 

At da jeg valgte denne tilværelsen den gangen for fem år siden, valgte jeg rett.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Blå søndag

Jeg slår øynene opp. Det er tidlig søndag morgen, og mobilalarmen har vekket meg.

Søvnig trykker jeg på en av tastene for å få lyden til å stoppe. Jeg vet jeg ikke kan slumre videre. Jeg skal på jobb. Noen venter på meg, og jeg har to timers kjøretur før jeg kommer frem.

 

Jeg går i dusjen, lar det varme vannet mjuke opp en trøtt kropp. I radioen spilles julesanger, og jeg kjenner munnen smile. Jo, det er jul. Veldig snart. Hodet har bare ikke skjønt det ennå, men jula smyger seg rundt her allerede. I blikket til barna hver morgen foran julekalenderen. I radioens toner, som synger om hvit jul og ei hellig natt. I gløden av røde julegardiner og juleduker. I duften av klementiner, de fyller fruktkurven med dypgul glede fra et annet land.

 

 

Jeg smører meg matpakke og setter kaffemaskinen i gang. Pakker kamera, skriveblokk, kamerastativ. Sjekker hvilke penner jeg har med. Ekstra batterier er også viktig.

Huset sover fortsatt idet jeg starter bilen. Det er gnistrende kaldt.

 

 

På veiene er det stille, men det ryker fra noen piper. I alle hus har folk pyntet med adventsstaker og julestjerner.

Omkring meg våkner lyset.

Jeg blir sittende foroverlent i bilsetet, med en munn som smiler bredere enn før. Himmelen er blå, i blåfargens mange nyanser. Dyp og mørk rett der oppe, lysere og lysere ned mot fjellene. Glansen i fjellsidene er også blå. Snøen er hvit-blå.

I samme retning som jeg skal, rett over fjellene, henger en stor, tindrende stjerne.

 

 

Jeg legger milene bak meg mens jeg spiser matpakken og stadig lar blikket møte det blå lyset. Takknemlighet er følelsen som fyller meg mer og mer. Takknemlighet for at jeg måtte opp en tidlig søndag morgen. Takknemlighet for å bo her - i mørketidslandet, der vi får lov til å beundre verdens vakreste lys. Blå-lyset. Nord-lyset. Ispedd en kledelig rødme, den henger over fjellene som en vag hilsen fra en sol som har reist.

 

 

Landskapet blir villere og vakrere jo lenger jeg kjører. Og når jeg utpå formiddagen endelig er fremme, har dagen fått taket på morgenen. Himmelen er nå helt lys, og det glitrer skarpt i snøkrystaller og isdekte veier.

 

Jeg tar utstyret ut av bilen, går veien opp til huset og åpner døra.

Innenfor venter to mennesker, med varme smil og varm kaffe.

 

Jo, jeg er takknemlig, tenker jeg, og lar lystiden svøpe seg rundt oss der vi deler et øyeblikk av evigheten.

Et lysende øyeblikk, en søndag i desember.

 

 

(C) Lill-Karin Nyland, desember 2013.

 

 



Burløse ordfugler

Ordene virrer i luften rundt meg, nekter å la seg fange, nekter å lande. Som lekne sommerfugler danser de omkring, fanger solas kveldsstråler og drysser vingestøv ned på tastaturet.

 

Jeg lar dem fly.

 

I de siste ukene har jeg fanget mange av dem. Satt dem i system, etter hverandre, gjort dem om til setninger, avsnitt og kapitler. Formet de til overskrifter, ingresser og mellomtitler.

 

Lagt ord-puslespill som til slutt ble et portrett, en nyhetssak, en kulturreportasje eller kanskje en novelle.

Det er ikke rart de vil løs nå. Være fri. Jeg skal ikke nekte dem.

 

For slik er det: I det øyeblikket det kjennes ut som en håpløs oppgave å skulle fange ordene, bør man la det være. La heller ordene fly. La dem få sin frihet.

 

Etter en stund lar de seg fange igjen. Men bare for kort tid, før de igjen må ut og fly.

 

Jeg liker ikke å bli satt i bur. Det liker ikke ordene mine heller.

 

Det er når man slipper dem løs, at de danner nye bilder.

Bilder man ikke trodde fantes, før man løfter blikket og ser de dansende ord-fuglene danne ukjente mønstre under kveldssola.

Skrivedag

Dagen er i gang. Himmelens gråtoner sprekker opp, og bak ligger strimer av lysere blått, hvitt og gult. Det er januar, det er vinter. Men i knoppene og under snøens kalde dyne ligger våren.

 

Venter.

Med et lite smil om munn vet hun at hun vil trå frem når tiden er riktig.

For øyeblikket gjør det henne ingenting å vente, hun har god tid, kanskje bruker hun den til å planlegge hvordan hun skal fylle jorden og skogen og markene med nytt liv. Hun puster der, under kulden, og tenker på solvarme steiner, en måke som seiler på buede vinger. Lukten av jord, det første regnet.

 

For først skal det være vinter. Januar har lagt sitt teppe over landet, med himmelblå toner og stille kvelder med stjernedryss.

 

Dagen i dag er skrivedag. Jeg har et intervju å skrive ut, og nye saker å planlegge.

Lyset på kontoret er fortsatt sparsomt, blekt, natten sitter i kroppen og ordene er ikke helt klare.

 

Langsomhet, tenker jeg og smiler litt. Jeg er heldig som kan starte arbeidsdagen slik, i mitt eget tempo, i langsomhet om jeg vil. Jeg kan la ordene komme når de er klare, jeg kan vente, slik som våren. Kanskje ikke like lenge, men tid er luksus når man er journalist.

 

I takknemmlighet over å være venn med ordene, tenner jeg et lys og lar det flimre over tastaturet.

 

Våren venter i vinterens sjel. I min sjel venter det ord. Ord som en dag skal komme ut, setninger som skal forme seg, bli til stemninger, landskap og mennesker. Noveller. Poesi. Ord på ord, fortellinger, livshistorier, fantasti og virkelighet.

 

I dag er skrivedag. I dag er jeg journalist. Men i meg venter våren.

 



Hjemmekontor del 2: På havet igjen

Sist skrev jeg om hjemmekontorets fortreffeligheter. Men det har jo klart sine ulemper også, det å være sin egen kollega. For eksempel at man er enig i det meste man sier. Ingen å diskutere med, ingen å stå i kø sammen med foran kaffetraktern. Det er jo begrenset hvor mye man får ut av den frosken, også...

På kontoret mitt skriver jeg, driver research og gjør telefonintervjuer og avtaler.

Men egentlig er jo jobben min akkurat der kameraet og penna mi er! En journalist må UT for å kunne få noe INN, om du skjønner. Så i går var jeg igjen på bøljan blå! Jeg var sammen med en flott gjeng om bord i forskningskipet "Johan Ruud". Denne gangen ble jeg ikke sjøsyk, og havet glitret i varm aprilsol. Reportasjer følger i diverse aviser.

Bildet er fra turen, og viser fjorden jeg er så heldig å bo ved.

God fredag!

Hjemmekontorets fortreffeligheter

Det er onsdag formiddag, og jeg lever godt i min tilværelse som frilanser. Jeg har definitivt verdens beste jobb. Skuldrene er nedsunket, ryggen rak. Og det er ikke bare fordi jeg har den friheten jeg har, men også fordi kafeen vår er i trygge hender. Livet der nede går sin gang. Kunder kommer og går også uten meg. Jeg kan gjøre det jeg er best på: Skrive. Skape.

Når det er sagt, er det jo fryktelig mye man kan bli distrahert av på hjemmekontoret. For eksempel kan man finne på at man skal rydde. Husarbeid. Klesvask. Bare fordi man vil, liksom. Eller man kan surfe formålsløst rundt på nettet. Lese blogger og tanketomme nyheter.

Og ikke minst så kan man jo bli fryktelig fristet til å gå ut i den fine, solrike dagen!

Det beste av alt er at jeg faktisk KAN gjøre disse tingene. Jeg kan utsette arbeidet mitt en time eller to, fordi jeg kan jobbe når det blir kveld. Eller natt. Eller neste dag. Det viktigste er at man jobber når man føler at man er mest effektiv.

Jeg trives på kontoret mitt. Frosken sitter der i sin vante posisjon, han har fått fast plass ved siden av et grønt, epleduftende kubbelys. Han kaster av og til et blikk på meg som for å se om jeg er fornøyd med tilværelsen. Og det er jeg. Klart, litt ensomt kan det jo være på et hjemmekontor. Og ekstra ensomt blir det hvis alle mailene man har sendt ut, bare blir svart med "No new email messages". Det er da den skituren frister enda mer.

En annen gang skal jeg fortelle dere mer om hjemmekontorets fortreffeligheter. Og ulemper. Hvordan ser det ut på din arbeidsplass?

Å selge seg sjøl

Profesjonaliseringskurs for frilansere. Det er navnet på kurset jeg kom hjem fra i går. Det ble holdt på Institutt for journalistikk i Fredrikstad, og varte i tre heftige dager.

Som navnet tilsier: Vi ble kurset i å bli mer profesjonelle. Hva er det egentlig vi gjør? Vi lager ikke reportasjer for at det er gøy å ha en hobby, og vi gjør det i alle fall ikke for å være snille. Vi skriver (eller fotograferer, eller filmer, eller lager radio...) fordi vi elsker det. Fordi vi vil leve av det, og fordi vi vil levere KVALITET. Vi vil være seriøse, og forventer å bli tatt seriøst.

Jeg vil anbefale alle som ønsker å være profesjonelle frilansere om å delta på et slikt kurs. Ikke bare lærer man om bransjen og om hvordan man skal drive firma, man møter mange likesinnede og snakker og snakker og snakker...Man blir helt matt av glede over å ha et slikt fantastisk yrke, og man kan i fellesskap rive i hverandres hår over dårlige erfaringer og dårlige dager.

Kursets første dag handlet mye om det å selge seg sjøl. Det er noe vi (særlig nordmenn, kanskje? Og særlig kvinner?) ikke er flinke til. Vi sitter hjemme i stuene våre og drømmer, mens vi surfer på nettet og håper noen skal oppdage oss snart.

Hva vil du? Hva drømmer du om? Hvordan skal du komme deg dit?

Det handler om å sette den ene foten foran den andre, som Ingvild Tennfjord så treffende sa.

For å kunne leve av å være forfatter og journalist, skribent eller filmskaper, kort sagt ethvert kreativt yrke, MÅ man tørre å stikke seg frem. Man må få hodet opp av jorda, riste av seg mulda og rope: "Her er jeg!" Også må man tørre å tro at evnene bærer en fremover.

Det er skummelt. Kanskje møter man noen likegyldige skuldertrekk, noen skarpe blikk eller hoderistinger.

 Men pytt pytt. Jeg tar sjansen likevel.

Fredrikstad, Gamlebyen.



Proffkurs og inspirasjon

Akkurat nå befinner jeg meg i Fredrikstad, på profesjonaliseringskurs for frilansjournalister. Det er kjempeinspirerende!

I går hadde vi Ingvild Tennfjord som foreleser, hun er en virvelvind som sprer rundt seg med kunnskap og gode råd.

Fin sol i går kveld...

Alle trenger faglig påfyll en gang i blant. Jeg kjenner brikker falle på plass, og aldri har jeg vært mer sikker på at valget om å bli frilanser var riktig for meg!

Ønsker alle dere der ute en strålende tirsdag!

En sjøsyk journalist langt til havs!

Hu hei, i dag har jeg vært med på en heftig tur! For ganske nøyaktig 12 timer siden gikk jeg om bord i en 35-fots fiskebåt, sammen med tre elever og lærer fra Senja videregående skole.

Målet var nordvest-siden av Senja, en drøy times gåing fra kaia i Botnhamn (for de som måtte være lokalkjente).

Det var stiv kuling der ute. Havet møtte oss gråhvitt og skummende, rundt oss var det snøbyger og tett kov.

Bildet er tatt ut vinduet fra kahytten.

Gjett om jeg ble sjøsyk!! Jeg har vel egentlig aldri vært i akkurat denne typen båt før, og definitivt ikke i såpass vær og bølger. Flau og jamrende kvalm måtte jeg "gi meg hen" over rekka, og akkurat der og da var jeg ikke mye til journalist!

Men jeg elsket det. Når kvalmen endelig ga seg (omtrent i samme øyeblikk som vi la til kai igjen), var jeg klar for en ny tur...(I alle fall i fantasien.)

Fiskeyrket er fritt, herlig og beintøft. Jeg ble imponert over de tre guttene, som myndig og med erfaring i blikket gikk løs på garnene. De satt forøvrig og spilte kort inne i kahytten mens jeg "koste meg" ute på dekk.

En kjempeopplevelse!

(Reportasjen kommer i flere aviser etter hvert.)

Et år som blogger, et år på reise...

Hurra for 2012, og hurra for et år som blogger! 1.januar 2011 hadde jeg mitt første innlegg her i bloggland. Det var - og er - et spennende forum. Jeg har ikke angret, tvert imot har bloggen ført til at jeg har fått nye bekjentskaper og masse inspirasjon. Jeg har også blitt flinkere til å formulere meg, vil jeg påstå. Øvelse gjør mester...

I mai så lille-bedet i hagen slik ut. Vi hadde en fantastisk vår og sommer i Nord-Norge!

2011 var året jeg gikk fra den trygge tilværelsen som fast ansatt journalist, til å bli frilanser og kafe-eier. Et veldig annerledes år, og derfor passet det så godt å starte bloggen. Som fristed, et rom bare for tanker og ord. Et venteværelse, om du vil. Samtidig et sted for å samle tankene, samle ordene og kanskje vise frem noe av det jeg holder på med.

Et annet blomsterbed, senere på sommeren...Gode minner!

Ord i landskap. Det er nettopp det denne bloggen er - ord i et interaktivt landskap. Men også i et indre landskap. Det jeg har innsett i 2011, er at ordene er viktigere for meg enn jeg har trodd. Jeg er rett og slett avhengig av å skrive for å ha det bra.

2011 har også vært et arbeidssomt år, fordi det kreves mye når man etablerer seg. Da tenker jeg ikke på frilans-virksomheten, for der har dører åpnet seg for meg på en fantastisk måte. Jeg tenker på det å drive kafe. Alle som har drevet for seg selv, eller gjør det i dag, vet hva jeg snakker om. Mye arbeid, men også mye glede.

Jeg vil for alltid huske 2011 som et år da reisen startet. Hvilken reise, tenker du kanskje? Jo, den indre reisen. Når man kaster loss og fjerner de trygge lenkene som betyr fast inntekt på en fast dato hver måned, da starter en reise. Både praktisk og mentalt. En reise der man må finne ut hva man selv står for, hva man vil og hvilke evner man egentlig har. Ingen trygghetslenker, bare deg selv.

Også høsten ble lang og varm her nord. Et fantastisk år for skogturer!

Selv om det har gått et år, er reisen bare akkurat begynt. Jeg har bare så vidt begynt å forstå hva jeg kan klare, hvilke muligheter som finnes og hva jeg må gjøre for å nå dit jeg vil.

Derfor vil både reisen - og bloggen - fortsette!

Håper du vil følge med, også i 2012. Takk for at du leste!

Ordene i min makt

"Du har ordene i din makt." Det sa ei dame til meg på kafeen en dag. Hun hadde lest noe jeg hadde skrevet, en lørdagsreportasje i lokalavisa. Hun mente jeg ikke måtte slutte å skrive, for jeg hadde tydelig talent. Slikt blir jeg selvfølgelig utrolig glad for å høre.

Ordene i min makt. Hva betyr det, egentlig? Jeg føler ikke at jeg har MAKT over ordene. Av og til føles det mer som at ordene har makt over meg! Jeg kan sette meg ned for å skrive, men ordene vil ikke. De leker gjemsel med meg bak linjene, stokker seg og nekter å gjøre som jeg vil: Lage en historie.

Som journalist har man makt, uten tvil. Det bør alle som jobber som journalister være veldig klar over. Særlig de som jobber med tunge nyhetssaker og "vanskelige" tema må vite å trå varsomt. Jeg jobbet i seks år som fast ansatt i lokalavisa her. Den kommer ut i tre kommuner, i tre ganske små kommuner. Det er et lite miljø, og personene du skriver om kan like gjerne dukke opp på barnas fotballtrening noen timer senere.

Det handler om balanse, også på det feltet. En må balansere det man skriver. Være kritisk samtidig som man forholder seg til fakta.

Som frilanser kan jeg mer velge hva jeg vil skrive. Jeg trenger ikke være med "der det skjer", følge de store nyhetene eller det politiske spillet. Det trives jeg godt med.

Min første avissak hadde jeg på trykk i ei lita byavis i Harstad i 1999. Jeg var 20 år. Jeg har lært enormt mye siden da, blant annet at jeg skriver aller best når jeg er inspirert. Ja, jeg kan være disiplinert og skrive fra 9-16, men teksten blir definitivt best om jeg finner roen og inspirasjonen.

Ordene i min makt? For meg handler det ikke om makt, men om glede og sjelero. Jeg må skrive for å ha ro. Slik er det. På en torsdag formiddag, midt i oktober. Senere i dag skal jeg besøke en småbarnsfamilie med en litt spesiell historie. Den reportasjen skal i et kjent, norsk ukeblad. Mer om det en annen gang.

Ha en flott oktoberdag!
(Jimmy gir seg katta i både ord og makt, bare han får mat og kos!)

Det nære, det enkle. Det gode.

Jeg har vært på en fantastisk jobb i dag, og jeg føler meg priviligert som får lov til å være journalist. Bare utenfor de vante rammene som fast ansatt. Journalist, skribent...og en dag forfatter...Det er DET jeg er. Det er det jeg gjør. Det er godt å ikke være i tvil om hva man vil. Og jeg er så priviligert at det jeg skriver, blir lest! Hittil har jeg levert mest avisartikler, men jeg vet at det kommer andre ting i fremtida. Prosjekter. Bånd knyttes, ord blir sagt.

Samlet på Elvebakken, Balsfjord.

Men tilbake til i dag. Jeg satte meg i bilen, og kjøre en drøy halvtime til en liten gård. Gården Elvebakken eies av Fortidsminneforeningen i Troms, og er bevart i sin opprinnelige stand. Gården er fra første halvdel av 1900, og inne i den lille stua er en liten verden av oppdagelser.

Anledningen var Kulturminnedagen 2011. Resultatet var en dag utenom det vanlige, med anledning til et unikt innblikk i fiskerbondens hverdag anno 1930...

Ei temmelig bratt loftstrapp...

Jeg gikk rundt på Elvebakken og følte meg ydmyk. Takk til de som gav gården fra seg til bevaring. Takk til de som har brukt tid, penger og krefter på restaurering. Og takk for at jeg får skrive om det, slik at flere kan få vite om den lille perlen.

Takk for det nære og enkle.

Takk for at du leste!

Å være journalist - del 4.

Vurderer du å bli journalist? Da kan jo min utflukt sist søndag kanskje inspirere deg... Det var nemlig Villblomstenes dag. En dag som ble markert første gang i Danmark så tidlig som i 1988, mens Norge kom med fra 2002.

Blålyng - Phyllodoce caerulea

I området jeg sogner til, ble dagen markert med utflukt til en av Norges vakreste daler, nemlig Iselvdalen. Turen innover ble arrangert av Nord-Norsk botanisk forening, i samarbeid med Midt-Troms fugleforening og Hagelaget i Målselv.

Og vi fant så utrolig mye!

Vi finner det store i det små...

På blokka mi denne dagen noterte jeg over 80 plantenavn. Og så vakre navn! Reinrose, Fjellsmelle, Skogstjerne, Myrfiol, Brudespore, Kongsspir... Vakre navn på vakre villblomster.

Å være journalist på en slik tur er jo bare fantastisk. Man kan kombinere sine egne interesser med en flott og annerledes naturopplevelse, og ikke minst suge til seg kunnskap! Nå tror jeg at jeg skal kunne navngi nokså mange av urtene og vekstene i skogbunnen...

Iselvdalen, Målselv. En frodig plett mellom høye fjell.

Resultatet av skrivinga kan du lese i avisa Nye Troms i morgen.

Ha en vakker dag!

Å være journalist - del III

Hei kjære mine lesere der ute. I dag vil jeg fortelle litt mer om det å være journalist.
Å være journalist betyr ei unik anledning til å oppleve et annet menneskes historie. Tenk deg at et fremmed menneske kommer til deg og vil dele en opplevelse, en erfaring, et minne eller en mening med deg. Det er, for meg, berikende.
Jeg blir inspirert av menneskene rundt meg, og jeg elsker å lytte på andres fortellinger.
I dag hadde jeg et slikt inspirerende øyeblikk, da jeg intervjuet ei spesiell dame. Hun heter Trine Strand, og har vært med i Det store korslaget på TV2.

Trine Strand - bildet er fra nrk urørt.

Trine kommer fra samme kommune som jeg, og har gitt ut to plater. Hun har et bankende hjerte for musikk og sang, og det var stort for henne å få være med på korslaget.

 

Og det kan jeg jo godt forstå! Tenk å plutselig skulle få oppmerksomhet fra "halve Norge", plutselig skulle stå på en scene og ikke bare synge, men også danse, se i kamera på rett tid og være energisk og glad!
Trine fortalte meg hvordan det hadde vært. Koret hun var med i - Team Lisa - kom helt til finalen, men ble altså nummer to. Hun føler seg uansett som en vinner, for korslaget har gitt henne en viktig påminnelse. Nemlig hvor nødvendig det er for henne som menneske å gjøre ting hun blir glad av å gjøre.

Det er en viktig lærdom for oss alle. Hvis vi aldri lytter innover og spør oss selv hva som gjør oss glad, vil vi heller aldri oppdage det. Tenk å gå gjennom livet uten en eneste gang å bruke de evnene du har - uten å føle at man mestrer!
Å være journalist betyr små, små innblikk i et annet menneskes liv. Som igjen kan starte tankerekker og gi inspirasjon både til journalisten og leseren i etterkant.
På lørdag kommer Trines historie på trykk i lokalavisa Nye Troms. Takk for at du delte, Trine!

Å være journalist - del II

Det ble litt brå avslutning i går! Derfor tenkte jeg å skrive litt mer om det å være journalist. Det kunne jo hende noen av dere vurderte yrket?

Som lokalavisjournalist jobber du under små forhold, gjerne i én kommune. Du blir godt kjent med lederne i kommunen, med administrasjon og ikke minst med lokalpolitikere. Men viktigst av alt er å føle at en blir kjent med befolkninga. Fra de minste til de eldste - alle har en historie å fortelle.

Men å bli kjent er ikke nok. Du må også kunne sjonglere mellom det å "kjenne" noen, og å være kritisk til vedkommende. For det er jo dét som faktisk er jobben din - å stille vanskelige/kritiske spørsmål til de som sitter med makta. Som journalist har du et samfunnsoppdrag - en rolle mellom mannen i gata og de som forvalter våre felles goder.

Den rollen er ikke alltid like populær. Jeg vet om mennesker som har sagt opp avisa fordi saker jeg har hatt på trykk ble for drøy kost. Ikke fordi jeg overdrev og trikset med sannheta, men fordi de mente sakene ikke hadde noe i ei lokalavis å gjøre.

Noen mener ei lokalavis bør være ei "gla-avis". At den bør være lokalpatriotisk, og bruke enhver anledning til å fremheve det positive i kommunene den eksisterer i.
Og det er riktig. Ei lokalavis skal gjøre det - finne positive elementer og gode historier er også vår jobb. Selvfølgelig skal vi skrive om glad-sakene!

Men vi må aldri glemme at vi skal ta opp det som er vondt og vanskelig også. Hvis vi av bekvemmelighetshensyn hopper bukk over saka om gamle Peder som ikke får det sykehjemstilbudet han har krav på, til fordel for saka om at rådmannen har nyttårsforsett, da gjør vi ikke jobben vår.

Lurer DU på noe om det å være journalist? Skriv en kommentar i bloggen, eller send meg en mail!

Ønsker dere alle en herlig dag.
PS: Alle bildene er tatt ute på reportasjeoppdrag i Balsfjord. Kanskje noen kjenner seg igjen?

Å være journalist

Jeg har vært journalist i ei lokalavis i seks år nå. Faktisk, i morgen er det akkurat seks år siden jeg hadde første arbeidsdag.

Før jeg ble fast ansatt, jobbet jeg frilans som journalist innimellom andre jobber og skolegang.
Uansett: Nå er jeg frilanser på fulltid. Det vil si, jeg jobber ut januar på kontoret som vanlig, og deretter er jeg i "fritt fall". Skummelt? Ja, definitivt. Spennende? I høyeste grad!

Journalist er et yrke som er vanskelig å sette i bås, siden arbeidshverdagen er avhengig av hvor du jobber.
Men det er en del ting jeg kan henge på journalistknaggen:

Hverdagen blir aldri helt lik. Sakene varierer, selv om metodene og rutinene for å dem i avisa blir de samme.

Du jobber med mennesker.

Du må like å skrive hvis du skal være journalist i avis.

Arbeidspresset er som regel høyt.

Jeg er så ydmyk for alle de historiene jeg har fått lov til å fortelle! Tusen takk!