mandag 28. januar 2013

Novellen Glasshjertet fra Murano

Novellen "Glasshjertet fra Murano" sto på trykk i Hjemmet nr. 2/2013.
Illustratør er Kristin Nygård.

torsdag 24. januar 2013

Føljetong i Hjemmet

For de som måtte være interesserte: Fra og med denne uka (nr. 4), og fem uker fremover, har jeg en føljetong gående i Hjemmet.
 
 
Den heter "Fortidens skygger", og starter mens Hanna sitter ved sin mors dødsleie.
Jeg kan love at det blir spennende å følge med fremover. For hvem er egentlig Henrik Viklund, mannen som plutselig dukker opp og forteller at Hannas mor også var hans mor?
 
Det er fantastisk å se karakterene man har skapt, få liv i en dyktig tegners bilde. Det er illustratør Erlend Tønnesen som har tryllet frem de flotte illustrasjonene denne gang.
 
Ha en fin torsdag!

søndag 20. januar 2013

Stille stund


stille stund
i bjørkelund
skogen venter, pustar, ser
 
vi sit der
treng inga ord
deler levetid
på jord
 
 
Lill-Karin Nyland, januar 2013

torsdag 17. januar 2013

Kvinnen og kråken

Kvinnen sitter stille, skuldrene senket, ryggen rett, blikket ut på den stadig mørkere himmelen.
 
Tre kråker sitter i tuntreet, de bukker på grenene og flakser med vingene. Ikke før de har satt seg til ro, letter de igjen, finner en ny plass, skriker det hese målet sitt til hverandre.
 
Hun forestiller seg å være en av kråkene, med klørne rundt en gren og sult gnagende i magen. Hun ser huset med kråkens øyne, vinduene som lyser gult, røyken som stiger fra pipen.
I et av vinduene skimter hun en skikkelse; en kvinne som sitter med ansiktet vendt ut.
 
Hun møter sitt eget blikk i kråkens blikk.
To kullsorte perler ser inn i to mørkeblå dyp.
 
Du har din frihet, tenker kvinnen.
Du har din trygghet, tenker kråken.
 
Skal vi bytte?
 


mandag 14. januar 2013

Da mine ord ble til en sang

Som jeg har skrevet her inne før, jeg opplevde en stor inspirasjonsbølge komme over meg da jeg sluttet som fast ansatt. Det betyr ikke at jeg hadde det fælt i min forrige jobb. Tvert imot, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har trivdes bedre på noen arbeidsplass enn akkurat her; i hjertet av en travel lokalavis-redaksjon! Jeg savner til tider mine kolleger, og møtte mange spennende mennesker i løpet av de årene jeg jobbet her.
 
Men det var noe befriende med å ikke måtte følge klokka mer. Ikke "måtte" følge redaksjonens puls, men heller stå på egne ben. Følge egen puls, egne innfall og egen inspirasjon. Krevende, ja, men også givende.
 
Så jeg begynte å skrive noen tekster igjen. Dikt. En form for skriving og poesi som hadde ligget på hylla i årevis.
 
En av de tekstene sendte jeg til ei venninne av meg, Trine Strand. Strand er en dyktig sanger, låtskriver og artist, som har lært meg noe om å følge hjertet og ta seg selv på alvor.
 
Jeg sendte teksten for å vise henne litt av det som hadde utviklet seg siden jeg sluttet i jobben.
Trine trykket teksten til sitt hjerte, og kvelden etter fikk jeg en epost.
Hun hadde fått sin bror, Are Pedersen, til å lage melodi til teksten.
 
Jeg var målløs.
 
En sang. Av mine ord. Var det virkelig mulig??
Det var det.
Og noen uker senere, om kvelden den 16. desember, fremførte Trine sangen under sin julekonsert. Jeg visste ingenting på forhånd. Hjertet dundret som besatt mens hun delte mine ord, Ares melodi og sin nydelige stemme med publikum. 
Tusen takk, Trine! Tusen takk, Are!
 
 
Her er teksten:
 
Æ e ho som vandre i skogen
æ e ho som alltid ser lys
æ e ho som stoppe for sommerfuglen
og smile når gullbladan frys
 
 
 æ e ho som takke bjørka for turen
og lar fuglesangen varme sitt sinn
æ e ho som samle på ordan
og ser poesi i vårkald vind
 
 
æ e ho som finn glede i mørket
 
som ser liv i ei stjerneklar natt
æ e ho som har gråstein i lomma
og kalle den sin kjæraste skatt
 
 
æ e ho du møte på stien
en høstkveld, i skumringstid
og løfte du blikket så ser du
Æ e ho som føle sæ fri
 
 
 Trine Strand, Are Pedersen og Tore Skoglund på julekonsert.
(C) Lill-Karin Nyland
 

fredag 4. januar 2013

Skrivedag

Dagen er i gang. Himmelens gråtoner sprekker opp, og bak ligger strimer av lysere blått, hvitt og gult. Det er januar, det er vinter. Men i knoppene og under snøens kalde dyne ligger våren.
 
Venter.
Med et lite smil om munn vet hun at hun vil trå frem når tiden er riktig.
For øyeblikket gjør det henne ingenting å vente, hun har god tid, kanskje bruker hun den til å planlegge hvordan hun skal fylle jorden og skogen og markene med nytt liv. Hun puster der, under kulden, og tenker på solvarme steiner, en måke som seiler på buede vinger. Lukten av jord, det første regnet.
 
For først skal det være vinter. Januar har lagt sitt teppe over landet, med himmelblå toner og stille kvelder med stjernedryss.
 
Dagen i dag er skrivedag. Jeg har et intervju å skrive ut, og nye saker å planlegge.
Lyset på kontoret er fortsatt sparsomt, blekt, natten sitter i kroppen og ordene er ikke helt klare.
 
Langsomhet, tenker jeg og smiler litt. Jeg er heldig som kan starte arbeidsdagen slik, i mitt eget tempo, i langsomhet om jeg vil. Jeg kan la ordene komme når de er klare, jeg kan vente, slik som våren. Kanskje ikke like lenge, men tid er luksus når man er journalist.
 
I takknemmlighet over å være venn med ordene, tenner jeg et lys og lar det flimre over tastaturet.
 
Våren venter i vinterens sjel. I min sjel venter det ord. Ord som en dag skal komme ut, setninger som skal forme seg, bli til stemninger, landskap og mennesker. Noveller. Poesi. Ord på ord, fortellinger, livshistorier, fantasti og virkelighet.
 
I dag er skrivedag. I dag er jeg journalist. Men i meg venter våren.
 


tirsdag 1. januar 2013

Kreativ oppsummering og tanker om å si ja

1. januar 2011 startet jeg denne bloggen. I dag er den to år gammel. Hurra!
Jeg kan med hånden på hjertet si at de to siste årene har vært utrolig utviklende for min del.
Både på det personlige plan, og på det jeg holder på med: Skrivingen.
 
Jeg kjenner på takknemligheten over alt jeg har lært. Gleden over alle menneskene som har kommet inn i livet mitt, og som har vist seg å være budbringere, eller til inspirasjon, gjerne uten å vite det selv.
Jeg gleder meg over egenskaper med meg selv, noen har jeg akkurat oppdaget, andre har jeg kanskje tatt et valg om å forkaste.
Og det beste av alt?
Jeg har masse, masse igjen å lære. Jeg har akkurat begynt!
 
 
"Jeg er et vanlig menneske som har begynt å lytte til hjertet sitt. Et menneske som blendes av livets mysterier, som er åpen for miraklene, som kjenner glede og begeistring ved det han gjør."
Paulo Coelho.
(C) Lill-Karin Nyland
 
Nyttårsforsetter? Nei takk. Men et løfte til meg selv kan jeg gi; et løfte som handler om å lytte enda mer innover. Et løfte om å ta meg selv på alvor.
Et løfte også du kan kjenne deg igjen i, ikke sant?
Vi er ofte så redde for hva som skal skje hvis vi tar det og det valget...Men er det noe jeg har lært av kreative prosesser de siste par årene, er det at frykt skaper ingenting. Frykt lukker, stenger av, låser inne.
Så må man bruke tid på å finne nøklene igjen...
 
Årsskifter er en gyllen anledning for oppsummering. Derfor vil jeg, for de av dere som finner det interessant, dele litt av det som har skjedd rent kreativt de siste par årene. Ingenting av dette ville hendt hvis jeg ikke hadde turt å følge hjertet og stole på egne evner.
 
  • I 2011 ble jeg frilansjournalist, etter å ha sagt opp fast jobb som avisjournalist. Siden 2009 har jeg jobbet deltid med et bokprosjekt; Malangseidet-ulykka.
 
  • Fra januar 2011 skriver jeg reportasjer for aviser, ukeblader og magasiner. Jeg stortrives med å kunne velge mine egne saker, og å kunne skrive om folk uavhengig av hvor de hører hjemme rent geografisk.
 
  • Høsten 2011 selger jeg mine to første noveller til Hjemmet: "I oldemors skuff" og "Den siste morgenturen". Samme høst inngås intensjonavtale om at regionmuseet skal være utgiver av bokprosjektet mitt.
 
  • Januar 2012 blir "I oldemors skuff" også solgt til Hjemmet i Danmark og Sverige, og novellen "Den grønne sofaen" kjøpes inn til norsk Hjemmet.
 
  • Februar 2012 blir jeg valgt inn i redaksjonen for Årboka Balsfjord og Malangen.
 
  • I mars blir novellen "Et møte i natten" solgt til norsk og dansk Hjemmet, og jeg presenterer bokprosjektet mitt på museets åpen dag. Samme måned er også to av mine dikt på trykk i Nordnorsk magasin.
 
  • I august selger jeg min første føljetong til Hjemmet, den heter "Fortidens skygger". Første kapittel kommer på trykk nå i januar. Den blir også solgt til Hjemmet i Danmark og Sverige!
 
  • I oktober 2012 legges siste hånd på verket, og boka sendes til trykking. En lang prosess med layout, manusvask og siste detaljer er over.
 
  • I november lanseres boka mi, og til min store glede er bygdehuset fullt av folk. Jeg er endelig forfatter av mitt eget bokverk, og følelsen er ubeskrivelig.
 
  • I desember får jeg spørsmål om å være redaktør for årboka fra neste år. Jeg sender en tekst til ei venninne som driver med sang og musikk, og til min store overraskelse finner hun inspirasjon i teksten. Nok til at den får melodi, og før måneden er omme får jeg høre mine egne ord fremført som sang...
  • Jeg får også reisestipend utdelt av Norsk journalistlag, og i løpet av våren går turen til Svalbard...
 
Når jeg leser gjennom lista her, blir jeg helt forundret over hvor mye som har skjedd de siste par årene. Det som er enda mer slående, er at vi halvannet av de to årene også drev kafe...
 
Det sier meg to ting: At man kan få til ALT hvis man tør følge hjertet. Hvis man tør si ja til det som kommer langs veien, og ta de muligheter som finnes. Ikke lytt til frykten!
 
Det sier meg også at tid er et abstrakt begrep...
Man finner tid til det man vil finne tid til!
 
Jeg er takknemlig for at bloggen min blir lest av dere der ute. Det betyr alt for meg. Og kan jeg være til noen som helst form for inspirasjon, da er målet nådd...
 
Godt nytt år til deg!