Kvinnen og kråken

Kvinnen sitter stille, skuldrene senket, ryggen rett, blikket ut på den stadig mørkere himmelen.

 

Tre kråker sitter i tuntreet, de bukker på grenene og flakser med vingene. Ikke før de har satt seg til ro, letter de igjen, finner en ny plass, skriker det hese målet sitt til hverandre.

 

Hun forestiller seg å være en av kråkene, med klørne rundt en gren og sult gnagende i magen. Hun ser huset med kråkens øyne, vinduene som lyser gult, røyken som stiger fra pipen.

I et av vinduene skimter hun en skikkelse; en kvinne som sitter med ansiktet vendt ut.

 

Hun møter sitt eget blikk i kråkens blikk.

To kullsorte perler ser inn i to mørkeblå dyp.

 

Du har din frihet, tenker kvinnen.

Du har din trygghet, tenker kråken.

 

Skal vi bytte?