onsdag 15. juli 2015

På reise. I vårt nord.

Våren og sommeren har vært arbeidsom og produktiv.
Ord og setninger har manifestert seg i reportasjer og skriverier. 
Men noen ganger må man hvile.
Noen ganger må man ut for å hente seg inn.
Og da juli kom, la vi ut på reise, vi to.
Trine Strand og jeg.  
Vi ville mot Nord.
 
Midnattssol.
 
 
Reisen ble til underveis.
Vi hadde planlagt lite og ingenting. Intuisjonen og hjertet skulle være våre veivisere.
Hurtigruten ble første reisemiddel.
Noe slapp taket da vi la fra kai.
Vi var på vei.
Mot kreativitet og glede.
I eventyret.  
 
Skipet.
 
 
Reisen var en gave. Til oss selv.
I takt med at det nordnorske landskapet foldet seg ut, foldet vår reise seg ut.
Vi forstod at Reisen ikke bare var en reise.
Vi var på vei mot noe, på vei mot en ny ide, et kreativt og kraftfullt prosjekt.
Vi traff så mange skapende mennesker.
Vi samlet så mange skatter.
 
Fargerikt i Honningsvåg.
 
 
Finnmark har en sterk historie. I Norge var det her det ble brent flest mennesker under hekseprosessene på 1600-tallet.
Under andre verdenskrig ble det flerkulturelle folket med nordmenn, samer og kvener tvangsevakuert sørover.
Husene deres ble brent. Byene lagt i aske.
Men de kom tilbake.
Menneskene.
De ville være her. Bygge opp igjen. Skape.
 
Trollene i Trollholmsund.
 
 
 
Kanskje er det den skaperkraften som fortsatt synger i bølgene? Som fortsatt hvisker i vinden over viddene?
Vi kjente den.
Livskraften. Viljen til å reise seg.
Vi hørte kvinnenes stemmer, våre formødres, de sang mot urettferdighet og urett, de løftet seg mot håp og tro.
Hva kan vi lære av dem?
 
Hammerfest.
 
 
Takk til alle som fulgte oss På reise.
Den er ikke over.
Det er nå den begynner.
 
(C) Lill-Karin Nyland