Det kom så tidlig denne morgenen.
Lyset.
Klatret over fjellene, fylte himmelrommet og bredte seg utover jordene.
Møtte skogene, som står i naken ring rundt. Skogene, som byr på stier, stille frost og vinterliv.
Skogene, som byr på ro.
Lyset fant sin vei inn i skogene også, jeg ser det hviler mellom trærne og forgyller stammene.
Jeg sitter i stillheten på mitt eget kontor. Et lys blafrer lett ved siden av meg. En flamme, en ild, den gløder varmt og strålende.
Lyset er nøkkelen.
Jeg vet ikke hvor ordene kommer fra, de bare oppstår. De varmer meg, som lyset jeg hviler blikket på.
Lyset er nøkkelen.
Hva var mennesket uten lyset? Uten sola, uten dagslyset? Hva er vi uten lysglimt i hverdagen, uten stjernene, månen eller soloppgangen i livene våre?
Hva er vi, uten å få være lys for hverandre?
Innlegget hadde jeg tenkt skulle handle om ord.
Om alt som har hendt det siste året, ting jeg bare turte drømme om før.
Om alle gledene, om hvordan det ene tar det andre når man bare tør følge med i livets flyt, når man tør si ja til det som dukker opp langs veien.
Jeg får skrive om det en annen gang.
For lyset fyller meg.
Nå må jeg ut i det.
(C) Lill-Karin Nyland