Ventetid er også tid

Egentlig er jeg sprekkferdig for tida. Jeg venter, venter og venter. Biter negler (noe jeg jo hadde sluttet med), tvinner fingrer og lunter en ekstra tur til postkassa. Kikker drømmende opp på skyene og lurer på om svaret kommer til å falle ned snart.

Soloppgang i Sør-England, september 2010.

Jeg overdriver litt nå. Jeg går ikke rundt og bare venter, men innimellom alle gjøremål så venter jeg. Når jeg har pause fra arbeidet på kafeen, når jeg suller rundt i hagen på kveldstid eller når jeg leser for ungene på senga. Da venter jeg.

Og hva venter jeg på? Jo, svar fra forlaget. Som noen av dere kanskje husker, leverte jeg et bokmanus fra meg tidligere i år. Nærmere bestemt 25.mars. Boka handler om Malangseidetulykka, en historisk hendelse som holder på å gå i glemmeboka.

Manuset er hos forlaget nå. Jeg har snakket med redaktøren, som kunne fortelle at en konsulent leste på det akkurat i disse tider. Etterpå skal det være et møte, der de skal bestemme om de vil gi det ut.

Jeg er nervøs, jeg er bekymret og veksler mellom optimisme og pessimisme. For mange brikker skal være på plass før et forlag bestemmer seg for å bruke tid og penger på et manus.

Ei strand i Sør-England, september 2010.

Men jeg vet innerst inne at boka skal ut - uansett. Historien fortjener å bli husket, alle intervjuene jeg har foretatt fortjener å bli lest. Så om ikke forlaget sier ja, har jeg en plan b... og uansett vil jeg få en uttalelse om manuset, om hva jeg kan gjøre bedre....

I mellomtida venter jeg. Det gjør ingenting å ha det travelt når man venter, for da blir ventetida kortere. Ventetid er også tid, nemlig.

Det er i grunnen fint å vente i sommeren. Mens man blogger, og mens man tenker på hvem dere lesere er.... Ønsker dere alle ei god natt!