5: De siste ordene

Hun hadde oppsøkt ham. Forfatteren. Skitten og uflidd, med gjørme i kåpen og uvaskede hender, hadde hun banket på. Hjertet hennes banket også. Der inne, bak det magre brystet, dundret det som besatt. Men hun hadde ingenting å tape nå. Veien lå foran henne, reisen var startet, hun måtte følge på.

Døren ble åpnet på gløtt, og hun så to øyne blunke der inne.

«Du skriver om sjelen. Om frihet. Om å ta egne valg, om å lytte til hjertet.» Ordene kom lavt og jevnt, som om hun hadde øvd seg på dem. Men hun hadde aldri uttalt dem før.

«Du skriver om å befri seg fra den indre smerte. Om å møte fortiden, for deretter å legge den fra seg og gå videre. Vel, her er jeg. Og nå trenger jeg hjelp.»

Døra gikk opp, mannen der inne trådde bakover og dypere inn i skyggene. Hun tok det siste steget opp trappa og lot mørket sluke seg. 

***************

Hvordan skal man lete når man ikke vet hva man leter etter?

Da hun fant det, var det fordi det manglet.

I rekken av bøker med den verdensberømte forfatteren, manglet det én. Hun hadde aldri lagt merke til det før, for bøkene sto tett også uten den. Hadde det ikke vært for at hun selv hadde lest mye av denne mannen, ville hun ikke visst at noe var feil. Det var forfatterens kanskje viktigste bok som manglet.

Moren ville ikke manglet den boka. Hun måtte ha tatt den med seg. Hvorfor?

Datteren husket moren før hun reiste. De ømme strykene over håret, det vare smilet. Alltid med blikket rettet mot noe annet. Alltid drømmende. Brått kunne hun reise seg og gå til skriverommet, som om et ord hadde kommet seilende til henne gjennom luften. Som om hun bare måtte gå og skrive ned det ordet, før det forsvant igjen.

Den siste dagen før hun ble borte, hadde moren flyttet blikket fra skyene og boret det i henne. Hun husket det, fordi det hadde skremt henne. Det var uvant. Øynene var mørke, med en gyllen, lysere ring rundt.

«Husk at jeg alltid elsker deg. Du er mitt barn.»

Det var rare ord, men sterke ord. Hun hadde sett ned, men moren løftet haken hennes og tvang henne til å møte blikket igjen. Øynene var blanke nå, og så fulle av kjærlighet at det lille barnet snappet etter pusten.

«Jeg kommer aldri til å forlate deg.»