14: Møtet

Dette er siste kapittel i en føljetong jeg har skrevet. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!

 

*****************************************

Så var alle sidene skrevet ut, og samlet i en perm. Hun nikket og smilte til mannen bak disken i bokhandelen, og takket ham nok en gang for hjelpen. Hun så at smilet hans var ekte, øynene lå dype og strålte en indre fred. Hun hadde sett så mange falske smil på reisen. Nå visste hjertet hva det skulle se etter.

Hele det siste året hadde hun skrevet. Fra den første flyturen, bort fra landet der moren var, hadde ordene presset seg på. I starten fikk hun kladdet dem ned, nærmest viljeløst, etter hvert oppdaget hun at ordene ga henne vinger og holdt henne fast på samme tid. Når de var kommet ut, når hun så dem avtegnet mot det hvite arket, ga de henne fred og nytt håp.

Hun la permen med ordene ned i en tøyveske og forlot bokhandelen. Da den smale, rødmalte døra gled igjen bak henne, fikk hun en forunderlig følelse av at det ikke var siste gang hun besøkte butikken. Hun smilte, for hun hadde for lengst lært at disse synene, disse tankene som bare plutselig kom, de var en beskjed fra sjelen om noe som kunne skje i fremtiden. Også det hadde hun godtatt og gjort til sitt.

Da hun igjen sto på klippene og så stien ned mot det hvite huset, banket hjertet i en stille glede. Uten å nøle tok hun det første steget.

 

Kvinnen sto i vinduet og så en yngre kvinne komme nedover mot huset.

Hun hadde lyst, langt hår, som nå og da ble kastet bakover av vindkastene. Den høyreiste kroppen var kledd i duse sommerklær, og stegene var jevne og målbevisste. Under armen holdt hun en veske.

Så var det altså sant, det tegnene hadde vist henne denne morgenen. Måken som hadde landet på rekkverket og betraktet henne med sitt grå blikk og muntre bevegelser. Vindretningen som endret seg, og sendte vinden ovenfra og ned mot bølgene og huset. Lukten av sødme fra havet.

 

Forfatteren var ute med båten denne dagen. Han hørte en måke skrike fra klippene, og vendte hodet opp.

Der fikk han se et syn han visste han aldri ville glemme.

To kvinner gikk sakte mot hverandre. Den ene lys, den andre mørk. De stoppet opp, vendt mot hverandre, og slik sto de lenge. Han kunne ikke se om noen av dem sa noe, men i hjertet kjente han fryd. Da begge kvinnene, på slaget samtidig, rakte hendene frem mot hverandre, fant en tåre sin vei nedover mot haken.

 

«Du etterlot deg dagboken din. Husker du?»

Moren nikket, ute av stand til å finne ord.

«Du skrev om en mur. Du kjente en mur som holdt deg fast, ikke sant? En mur du måtte klatre over, et stengsel du måtte fri fra. Det stengselet fantes inni deg selv.»

Moren nikket igjen, og undret seg over datterens klokskap.

«Jeg måtte også reise. For å fri meg fra mitt stengsel. For jeg kunne ikke møte denne dagen uten å vite at jeg hadde tilgitt deg.»

Nå kom den mørke kvinnen et steg nærmere den lyse, som for å omfavne henne. Men datteren holdt fortsatt avstand.

«Jeg brukte mange år på å lese og forstå din historie. Først med dagboken, siden med andre spor, og til slutt med boka du ga meg for et år siden.»

Datteren rakte kvinnen tøyvesken med permen.

«Du ville jeg skulle lese dine historier. Nå må du lese min.»

Kvinnen tok imot vesken, mens hun hele tiden behersket seg for ikke å skremme datteren. Mest av alt ville hun klemme henne inntil seg, stryke håret hennes, kysse hennes panne, la henne forstå hvor voldsomt savnet hadde vært.

Her, bare meteren fra henne, sto barnet hun hadde forlatt for så mange år siden. Jenta hadde forandret seg, naturlig nok, hun var på en måte en fremmed, likevel så kvinnen noe av seg selv der. Hun fornemmet også at barnets sjel var den samme. Det fylte henne med håp. Da hadde ikke verden klart å formørke henne. Da hadde ikke hennes svik ødelagt alt.

«Jeg lover å lese hvert et ord. Min kjære, elskede datter», sa kvinnen lavt og lot fortsatt tårene flomme uhindret.

"Jeg kommer til å forlate deg nå. Men bare for en stund."

Kvinnen nikket. Nå var det hun som måtte tåle å bli forlatt.

"Du kommer når jeg har lest ordene?"

Datteren nikket, og et smil fant veien om munnen og øynene så morens hjerte svulmet av glede.

Nå og da kom et vindkast og rufset i kvinnenes hår. Ellers hadde en forunderlig stillhet lagt seg over klippelandskapet.

Kvinnen slapp vesken ned på marken. De to kvinnene så inn i hverandres øyne, og der fant de forståelse og respekt, og i et glimt av evighet, også generasjoner som ville komme.

De strakte armene ut mot hverandre, og mens svermer av sommerfugler lettet fra åssiden og farget klippelandskapet i dyprøde, hvite og lyse blå toner, fant de to kvinnenes hjerter veien hjem.