13: Aksept

Dette er kapittel 13 i en føljetong. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!

*******************************

 

 Datteren sjekket ut av hotellet og tok første fly.

Ikke hjem. Bort.

Nå sto hun på toppen av et klippelandskap og kjente vinden rive i håret. Nedenfor sendte sjøen sine fossende armer innover sanden, igjen og igjen. Hun følte ro.

 

I et år hadde hun reist.

Først for å komme vekk fra tankene, men så innså hun at dem hadde hun med seg, hele tiden.

De kom frem under stjernene i India, der hun lå på en hard stråmatte og festet blikket på stjernen hun akkurat så gjennom åpningen i veggen.

De kom mens hun satt på toget fra Berlin, mellom de andre reisendes skingrende stemmer og togets jevne skinnesang.

På stranden i Nord-Irland kom de mens hun betraktet to hvite svaner som fløt mellom steinene og vugget mot hverandre.

Da hun endelig godtok tankene, da hun lot tårene renne fordi hun for første gang aksepterte seg selv og at hun var redd, banket hjertet heftig.

Aksept, hvisket vinden.

Gi deg selv tid. Bare slik kan du møte fortiden med blanke ark. Bare slik kan du tilgi, sa ordene som kom seilende innover den grå overflaten.

Hun hadde reist seg fra benken ved havet, smilt til de to svanene og følt seg klar. Klar til å lytte.

Så hadde en annen reise begynt. En der hun hadde tankene med seg, en der hun lyttet til hjertet hver eneste dag. Og det hadde ikke sviktet.

 

Nå sto hun her. Nede til høyre for seg så hun et hvitkalket hus som liksom lente seg inn mot klippene. Det gikk en sti nedover mot huset, og hun visste at hun snart kom til å ta et steg på den stien.

Men først var det noe hun måtte gjøre.

 ************************

Kvinnen hadde sett tegnene. Måkene som lettet og fløy bort. Hundrevis av sommerfugler som plutselig samlet seg i åssiden ned mot havet. Vingene deres var dypt røde, farget av solnedgangens rødme. Forandring. Avskjed, til og med før gjensynet.

Hun hadde skjønt at datteren ikke ville komme.

Siden hadde hun fulgt henne. På avstand. Ikke skygget henne, men ved hjelp av forfatteren, som reiste ofte rundt i verden og hadde så mange kontakter, visste hun nå og da hvor datteren var.

«Hun måtte på sin egen reise først», tenkte kvinnen.

Etter at den tunge, grå sorgen la seg, kjente hun glede.
Hennes datter måtte finne seg selv før hun fant fortiden.