torsdag 29. mars 2012

Et uventet savn

Det er kveld. Likevel er det lyst ute. Det er den tida igjen. Sommertid.
For hver kveld henger lyset litt lengre i trekronene. For hver kveld blir døgnet mer gjennomsiktig. Lyset fyller ut landskapet, bølger mellom fjellene og rir på bølgetoppene. Det fyller oss med håp og glede, med utferdstrang og vårlengt.

For første gang kjenner jeg et slags vemod over at den mørkeste tida av året er over. Kanskje er det noe med at alt blir så synlig. Om ikke mange ukene er det lyst hele døgnet her. Mørket er jaget bort, stjernene likeså. Månesigden kan vi se i ny og ne, men i en blek og matt utgave av seg selv.
Jeg kommer til å savne mørket.

Denne vinteren har vært god for sansene. Jeg har så fine minner fra kveldsturene mine, i mørket der det likevel er vakkert lys til stede. Jeg har hatt selskap av stjerner og måne, av nordlys og blått kveldslys i horisonten. Alt det blir borte snart.

Jeg elsker våren. Men nå har jeg innsett at jeg også elsker vinteren. Det er som å oppdage en ny sans, en ny egenskap. Og et nytt vennskap.

onsdag 28. mars 2012

Meg og bokprosjektet

Grøss...å skulle vise bilde av seg selv på bloggen? Kjempeskummelt! Men så var det det med å våge å vise hvem man er...Det kan man nesten ikke gjøre uten å vise ansiktet sitt, ikke sant?

Vel, her ser dere meg rett etter bokpresentasjonen. Ser kanskje litt letta ut, eller hva?

For presentasjonen gikk veldig bra! Jeg skulle egentlig ikke holde noe foredrag, og hadde derfor ikke forberedt noe slikt. Men når publikum krever å få høre, da sier man ikke nei... Så sto jeg der da, og fortalte om boka. Om hvorfor jeg har skrevet den, om hva den inneholder og historien rundt.
Jeg syntes selv at jeg stotret og rotet og famlet, dette var tross alt gjort på sparket! Men etterpå kom ei dame bort til meg og sa at det virket som jeg aldri hadde gjort annet enn å prate foran folk!

Da blir man glad, da.


Det var ikke så veldig mange mennesker til stede, og det synes jeg ikke er så rart. Det var nemlig et ekkelt vær, med sørpelagte veier og striregn.
Men de som kom, var interesserte og nysgjerrige. Det var godt å kunne svare på spørsmål og få innspill.
Tusen takk for alle lykkeønskningene fra dere.
Første trinn er besteget. Nå er jeg på vei.

Ønsker DEG en dag fylt av glede!


mandag 26. mars 2012

I dag skal jeg presentere bokprosjektet mitt!

Mandag. Snø og regn. Sørpevær. Grå himmel.
Mandag mårra blues? Å nei, langt i fra. Jeg sprudler av energi og livsglede på denne fantastisk vakre dagen! Ta det med ro, jeg er ikke slik hver mandag...Men i dag driver jeg og forbereder meg på å presentere bokprosjektet mitt, og det gleder jeg meg så voldsomt til!

Boka om Malangseidetulykka kommer i salg før jul. Nå er det 100 prosent sikkert, og det kjennes som en tung bør har falt av skuldrene mine. Takket være pådrivere innen Midt-Troms museum, som har trodd på prosjektet fra de fikk vite om det, er boka nå i de beste hender. Boka skal gis ut i et samarbeid med museet, og i redaksjonskomiteen sitter det mennesker med masse kunnskap og erfaring, klar til å få mest mulig kvalitet ut av hvert ord.
I kveld mellom 18 og 20 skal jeg være på museet og fortelle om boka til alle som vil høre på. Jeg skal vise frem litt bilder og avisutklipp, og svare på spørsmål så godt jeg kan.

Her skal jeg være i kveld, på Fjordmuseet i Balsfjord. (Bildet tilhører Midt-Troms museum)


Det er akkurat et år siden jeg leverte bokmanuset fra meg første gang. Da til et forlag i Tromsø, et forlag jeg hadde tro på fordi de fremsto som både lokal og nasjonal. Skuffelsen har derfor vært stor; jeg har fortsatt ikke fått et vettig svar fra redaktøren der. Og det til tross for at han har lovt meg det hver gang jeg har kontaktet ham...

Nå har jeg lagt den dårlige erfaringa bak meg. Kanskje var det en mening i at det skulle skje, for nå føler jeg at prosjektet mitt er der det hører hjemme. I lokalsamfunnet, med mange interesserte og lydhøre parter rundt. Samtidig vil det selvfølgelig være mulig å få tak i boka i resten av landet også.

Så. Derfor legger jeg ikke merke til søle og slaps, jeg funderer ikke stort over at våren har tatt to skritt tilbake. Den flimrer spøkelsesaktig mellom bjørkestammene og pleier sin sårede stolthet over at Kong Vinter så brått tok over landskapet. Jeg legger heller merke til fuglesangen, lukten av ventende skog og smilene fra de jeg har rundt meg.

Det er min dag i dag.

fredag 23. mars 2012

Livets puslespill

Puslespillet jeg har foran meg, viser et landskap. En stor skog, ser det ut til. Lyset leker der inne i skogdypet, faller ned gjennom løvtaket som stråleperler og byr skyggene opp til dans. Skogbunnen ser myk og innbydende ut, med små tuer mellom de grove trestammene. Et hvilested. Et sted for ro og balanse, slår det meg. Jeg får lyst til å gå inn dit.


I den ene enden av puslespillet aner jeg kyst. Bølger slår innover brunhvite strender, og her og der ligger glinsende, sorte steiner og hviler seg. De ser tilfeldig plassert ut, men jeg aner likevel et mønster. En formasjon som har vært der i tusenvis av år, uten at noen har oppdaget den.
Bølgene er hvite på toppene, og hvisker hemmelighetsfullt om alt de har sett siden solen sto opp for første gang. Jeg får lyst til å sette spor i sanden.



Øverst langs kanten av puslespillet reiser en mektig fjellkjede seg. Fjellene er majestetiske og vakre der de kneiser med nakkene og skuer utover jorden. De rommer all verdens viten, og de er herrer over tiden med sine dype hvelv. De hviler i en slags uendelig, usårlig trygghet og jeg smiler av roen de gir meg. Jeg kan kjenne hvordan vinden vil kjærtegne meg hvis jeg begir meg mot toppene.



Brått kastes alle puslespillbrikkene opp i luften. De står et sekund stille i en underlig spiralformasjon, før de faller ned og smyger inn i hverandre. Et nytt bilde er dannet. Jeg aner skogen og havet og fjellene som et svakt speilbilde i bakgrunnen, men i forkant er det nå fullt av mennesker og situasjoner, steder jeg har bodd, skoler jeg har gått på. Jeg ser alt jeg noensinne har opplevd, i sorg og glede, latter og gråt. Jeg ser mennesker jeg kjenner, og mennesker jeg ikke lengre har kontakt med. Familie, venner, slekt og bekjente.


Så går det opp for meg at brikkene jeg har foran meg, representerer alt jeg er. De viser meg det jeg har opplevd i livet, med min uendelige kjærlighet til naturen og jorden som en alltid tilstedeværende base. Et speilbilde som alltid vil være der. Et glimt av en evighet hver gang jeg treffer mitt eget blikk.

Jeg tar forsiktig opp en brikke. Ingenting skjer. Jeg løfter opp flere brikker, fortsatt skjer det ingenting annet enn at menneskene og kaoset blir borte. På de brikkene jeg har løftet opp, ser jeg igjen bare deler av skog, hav og fjell.
Jeg legger brikkene på nye steder og ser fascinert på at landskapet ikke endrer seg, uansett hvor jeg legger brikkene. Naturen og kraften i den vil alltid være i bildet mitt.

Fra nå vil jeg legge brikkene i puslespillet mitt selv. Ikke la de lande på en tilfeldig måte, men legge de med varsom hånd og se en sti opptegne seg innover skogen. Stien reiser seg mot fjellene og snor seg til slutt ned på stranda, der den ender ved en av de største, sorte steinene.
Der skal jeg hvile. 


onsdag 21. mars 2012

"I oldemors skuff"

Jeg synes illustrasjonen til novellen min var så fin. Den er tegnet av en dansk illustratør kalt Peter Michael, og etter hva jeg forstår har han også illustrert bokserien "Huset Arent" av Bente Pedersen. Litt morsomt, i og med at jeg for noen år siden intervjuet Pedersen i forbindelse med hennes nye serie "Tre søstre".

Jeg tar et bilde av novellen og legger ut her. Litt for å ha et minne, og litt for å vise dere den fine tegninga. Novellen får dere kjøpe selv. ;)
Takk for alle fine tilbakemeldinger! Jeg holder på med en ny novelle , så her gnistrer det av inspirasjon!


søndag 18. mars 2012

Så kommer den første novellen endelig på trykk...

Tålmodighet er en dyd, sies det. Jeg er absolutt ikke et tålmodig menneske, men man lærer seg jo å forholde seg til virkeligheten, ikke sant?
Det er over syv måneder siden jeg solgte min første novelle til Hjemmet. Kommende uke er den altså på trykk, og jeg gleder meg veldig til å se den! Jeg har selvfølgelig lest den flere ganger før, og kjenner den godt. Likevel er det som at den har blitt født nå, når den faktisk er "der ute" og kan leses av dere.

Jeg har ikke fått bladet ennå. Men en kamerat av meg fortalte at moren hans hadde fått bladet siden hun abbonerer. Hun hadde lest novellen, og blitt veldig rørt.

Det er rart. Det er stort og gjør meg ydmyk, det at jeg kan gi leseren en opplevelse. At jeg kan bevege og skape indre bilder hos dere der ute. Det er vel et av de største privilegiene med å være forfatter og journalist; man kan skape noe som lever sitt eget liv etter at siste punktum er satt.

Drømmer du om å skape, om å skrive noe som folk får muligheten til å lese? Det eneste du må gjøre da, er å faktisk sette deg ned å GJØRE det. Vil du forløse drømmene dine, må du hente de ned fra skyene og studere de nærmere. Hva skal til for å gjøre dem virkelig? Hvilke steg må du ta?
Vær konkret. Lag et drømmekart. Planlegg. Ta steget.

Jeg har drømt om å bli forfatter siden jeg var lita jente. Med å få en novelle på trykk i et av norges største ukeblader, kan jeg si at jeg har tatt et godt skritt på vei mot å leve drømmen.
Og DET er en god følelse! 

torsdag 15. mars 2012

Å selge seg sjøl

Profesjonaliseringskurs for frilansere. Det er navnet på kurset jeg kom hjem fra i går. Det ble holdt på Institutt for journalistikk i Fredrikstad, og varte i tre heftige dager.

Som navnet tilsier: Vi ble kurset i å bli mer profesjonelle. Hva er det egentlig vi gjør? Vi lager ikke reportasjer for at det er gøy å ha en hobby, og vi gjør det i alle fall ikke for å være snille. Vi skriver (eller fotograferer, eller filmer, eller lager radio...) fordi vi elsker det. Fordi vi vil leve av det, og fordi vi vil levere KVALITET. Vi vil være seriøse, og forventer å bli tatt seriøst.

Jeg vil anbefale alle som ønsker å være profesjonelle frilansere om å delta på et slikt kurs. Ikke bare lærer man om bransjen og om hvordan man skal drive firma, man møter mange likesinnede og snakker og snakker og snakker...Man blir helt matt av glede over å ha et slikt fantastisk yrke, og man kan i fellesskap rive i hverandres hår over dårlige erfaringer og dårlige dager.

Kursets første dag handlet mye om det å selge seg sjøl. Det er noe vi (særlig nordmenn, kanskje? Og særlig kvinner?) ikke er flinke til. Vi sitter hjemme i stuene våre og drømmer, mens vi surfer på nettet og håper noen skal oppdage oss snart.
Hva vil du? Hva drømmer du om? Hvordan skal du komme deg dit?
Det handler om å sette den ene foten foran den andre, som Ingvild Tennfjord så treffende sa.

For å kunne leve av å være forfatter og journalist, skribent eller filmskaper, kort sagt ethvert kreativt yrke, MÅ man tørre å stikke seg frem. Man må få hodet opp av jorda, riste av seg mulda og rope: "Her er jeg!" Også må man tørre å tro at evnene bærer en fremover.

Det er skummelt. Kanskje møter man noen likegyldige skuldertrekk, noen skarpe blikk eller hoderistinger.
 Men pytt pytt. Jeg tar sjansen likevel.

Fredrikstad, Gamlebyen.



CV

  • Jeg har vært skrivende journalist og fotograf i 15 år, frilanser siden 2011. Jeg skriver for ukepressen og fagblader, magasiner og aviser.
  • Jeg er selvstendig næringsdrivende, og leverer alt stoff ferdig redigert og til avtalt tid.
  • Jeg har vært ansvarlig redaktør og journalist for de fem siste utgavene av messeavisa for Landbruk Nord (2007-2015). Avisa har et opplag på 30 000.
  • 2012: Debuterte som forfatter med boka Malangseidet-ulykka, Hendelsen som rystet hele Norge.
  • Fra 2013: Ansvarlig redaktør og journalist i Årbok Malangen og Balsfjord, opplag 2200. Utgiver: Balsfjord historielag.
  • 2013: Medforfatter i boka Alt er mulig - en motivasjonsbok for grå dager.
  • Fra 2013: Tatt opp som medlem i Nordnorsk forfatterlag
  • Fra 2014: Medlem i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, NFF.
  • 2014: Redaktør for Bry Dæ-boka, gitt ut av Balsfjord kommune.
  • 2015: Medforfatter på antologien Magiske gatelys, Prego Mobile forlag
  • 2015: Medforfatter på Kirkene i Troms, bind 1, Bok i Nord forlag. 
  • 2015: Holder skrivekurs for de over 60 i regi av Den kulturelle spaserstokken, Balsfjord 
  • 2016: Blir valgt til leder for Nordnorsk forfatterlag.
  • 2016: Holder nytt skrivekurs for de over 60, i regi av Den kulturelle spaserstokken, Balsfjord
  • 2016: Får skrivestipend fra NFF og jobber nå med biografien om skuespiller og forfatter Ågot Gjems Selmer. 


Har følgende kurs/utdanninger:

Engelsk grunnfag v/ Høgskolen i Harstad (2000)
START-kurs v/ Institutt for journalistikk/Høgskulen i Volda (2006)
Full granskning av kommunen, Institutt for journalistikk (2009)
Etablererskolen ved Innovasjon Norge (2011)
Profesjonaliseringskurs for frilansere, Institutt for journalistikk (2012)
Skrivekurs med Merete Morken Andersen (2013)
Kurs i livsminneinnsamling, regi Troms historielag. (2013)
Fotokurs med Bjørn Joachimsen (2014)
Studerer historie ved Universitetet i Tromsø (2013---)

***************************

Jeg reiser gjerne langt for å finne de gode historiene. 
Kontakt meg på lill.elv@online.no

eller mobil 0047 913 77 490.
Jeg er organisert i Norsk Journalistlag, og har egen profil på www.frilanskatalogen.no/elvestad






tirsdag 13. mars 2012

Proffkurs og inspirasjon

Akkurat nå befinner jeg meg i Fredrikstad, på profesjonaliseringskurs for frilansjournalister. Det er kjempeinspirerende!
I går hadde vi Ingvild Tennfjord som foreleser, hun er en virvelvind som sprer rundt seg med kunnskap og gode råd.

Fin sol i går kveld...

Alle trenger faglig påfyll en gang i blant. Jeg kjenner brikker falle på plass, og aldri har jeg vært mer sikker på at valget om å bli frilanser var riktig for meg!

Ønsker alle dere der ute en strålende tirsdag!

torsdag 8. mars 2012

Ord som synker og fester seg

Det ble Mammutsalg på meg likevel! Takket være nettbokhandler som attpåtil sender portofritt, kunne jeg i ro og mak lete meg noen bøker til sterkt reduserte priser.
En av bøkene jeg kjøpte, var Arne Næss "Dyp glede". Det er hans mangeårige venn Per Ingvar Haukeland som har vært redaktør på boka. Den inneholder utdrag fra Næss sine tekster om økosofi og dypøkologi, men også om den dype gleden han finner i naturen.


Arne Næss sine ord fanger noe i meg. De spiller på strenger dypt der inne, og det kommer toner jeg ikke visste at fantes. Jeg vil alltid lese mer, den ene setningen tar den andre og ordene blir stadig vakrere, stadig klokere.
Jeg har bare så vidt begynt på boka. Men på en av de første sidene finner jeg:

"Forholdet mellom fornuft og følelser kan ses på som forholdet mellom seil og ror på en seilbåt. Følelsene er seilet som skaper bevegelsen, mens fornuften er roret som bestemmer retningen."

Jeg lar ordene synke, og kjenner at de fester seg i noe der inne. Det er en setning jeg aldri vil glemme, det kjenner jeg sterkt akkurat nå. Det passer så godt, for akkurat slik er det. Uten følelser, ingen fremdrift. Uten ror, ingen retning eller styring.

Jeg tar ordene med meg ut. Til dagen i dag.




søndag 4. mars 2012

Skiglede utenfor sporet

For noen år siden "gjenoppdaget" jeg gleden med å gå på ski. Som barn og ungdom var jeg glad i aktiviteten, selv om jeg aldri var aktiv i konkurranseforstand. (Jeg har nok ikke et sterkt utviklet konkurranseinstinkt...)
Så fulgte noen år uten særlig skigåing. Skiene ble hentet frem et par ganger hver påske, ikke mer.
Derfor var det så utrolig godt da jeg forsto at skigåing faktisk er noe av det beste jeg kan gjøre.

Mine spor - min tur...

Forrige helg ble det kjørt opp løyper i det området jeg pleier å gå i. Vel og bra, særlig for småbarnsfamilier og andre som helst ønsker slette flater og ferdige spor å gå i.
 
Men ellers...jeg må innrømme at når jeg søker ut, er det for å få et lite rom med stillhet og alenetid. Da skygger jeg heller unna løypene. Også er det noe med å tråkke sine egne spor, i stedet for bare å følge i andres...
I dag blir det begge deler. En alenetur, en med familien. Det blir med andre ord en dag for utetid og kos, og da passer det perfekt at sola skinner fra skyfri himmel.
Ønsker deg en herlig søndag!


lørdag 3. mars 2012

Jeg velger lyset

Lyset faller mykt innover rommet. Jeg merker det før jeg åpner øynene. Det er dagen. Dagen er i gang, og lyset har våknet. Tidlig, tidligere enn dagen før. Sakte og nesten umerkelig er vårlyset over oss. Bløtt, skarpt, hvitt. Livgivende.

Jeg åpner øynene og møter det. Trekronene der ute nikker forsiktig, de er badet i morgenlys og strekker seg mot blå himmelsprekker. Hvite skyer driver dovent over horisonten, leker seg mot det blå dypet i himmelbuen over dem.
Lyset faller mykt innover rommet. Jeg har åpnet øynene nå, og blinker litt mot skarpheten. I lyset er våren. "Jeg er her allerede", hvisker hun lavt til meg gjennom strålene som danser på veggen. "Jeg vet", hvisker hjertet mitt tilbake. "Det kan være vår hemmelighet", smiler jeg forsiktig.

Hun svarer med å dusje sitt glitrende morgenlys gjennom bjørkegreinene.

Jeg vet det nå. Hun er her, våren, i lyset som faller så mykt og så skarpt. Ingen vil tro det ennå, men jeg vet.
Jeg vil ut i lyset i dag. Jeg velger lyset, jeg velger å la det fylle hjertet og sansene med vår. Jeg hører det i fuglekvitteret også, jeg ser det i det hvite på bølgetoppene og i kronene som vaier i brisen. Alle lengter, alle søker, alle venter.
Jeg vil ut og lengte, jeg også. Jeg vil ut i lyset.