fredag 23. mars 2012

Livets puslespill

Puslespillet jeg har foran meg, viser et landskap. En stor skog, ser det ut til. Lyset leker der inne i skogdypet, faller ned gjennom løvtaket som stråleperler og byr skyggene opp til dans. Skogbunnen ser myk og innbydende ut, med små tuer mellom de grove trestammene. Et hvilested. Et sted for ro og balanse, slår det meg. Jeg får lyst til å gå inn dit.


I den ene enden av puslespillet aner jeg kyst. Bølger slår innover brunhvite strender, og her og der ligger glinsende, sorte steiner og hviler seg. De ser tilfeldig plassert ut, men jeg aner likevel et mønster. En formasjon som har vært der i tusenvis av år, uten at noen har oppdaget den.
Bølgene er hvite på toppene, og hvisker hemmelighetsfullt om alt de har sett siden solen sto opp for første gang. Jeg får lyst til å sette spor i sanden.



Øverst langs kanten av puslespillet reiser en mektig fjellkjede seg. Fjellene er majestetiske og vakre der de kneiser med nakkene og skuer utover jorden. De rommer all verdens viten, og de er herrer over tiden med sine dype hvelv. De hviler i en slags uendelig, usårlig trygghet og jeg smiler av roen de gir meg. Jeg kan kjenne hvordan vinden vil kjærtegne meg hvis jeg begir meg mot toppene.



Brått kastes alle puslespillbrikkene opp i luften. De står et sekund stille i en underlig spiralformasjon, før de faller ned og smyger inn i hverandre. Et nytt bilde er dannet. Jeg aner skogen og havet og fjellene som et svakt speilbilde i bakgrunnen, men i forkant er det nå fullt av mennesker og situasjoner, steder jeg har bodd, skoler jeg har gått på. Jeg ser alt jeg noensinne har opplevd, i sorg og glede, latter og gråt. Jeg ser mennesker jeg kjenner, og mennesker jeg ikke lengre har kontakt med. Familie, venner, slekt og bekjente.


Så går det opp for meg at brikkene jeg har foran meg, representerer alt jeg er. De viser meg det jeg har opplevd i livet, med min uendelige kjærlighet til naturen og jorden som en alltid tilstedeværende base. Et speilbilde som alltid vil være der. Et glimt av en evighet hver gang jeg treffer mitt eget blikk.

Jeg tar forsiktig opp en brikke. Ingenting skjer. Jeg løfter opp flere brikker, fortsatt skjer det ingenting annet enn at menneskene og kaoset blir borte. På de brikkene jeg har løftet opp, ser jeg igjen bare deler av skog, hav og fjell.
Jeg legger brikkene på nye steder og ser fascinert på at landskapet ikke endrer seg, uansett hvor jeg legger brikkene. Naturen og kraften i den vil alltid være i bildet mitt.

Fra nå vil jeg legge brikkene i puslespillet mitt selv. Ikke la de lande på en tilfeldig måte, men legge de med varsom hånd og se en sti opptegne seg innover skogen. Stien reiser seg mot fjellene og snor seg til slutt ned på stranda, der den ender ved en av de største, sorte steinene.
Der skal jeg hvile. 


6 kommentarer:

  1. Hm .. fint.
    Jeg ble gladd og rolig av denne teksten!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg var glad og rolig da jeg skrev den også...For slik føles det nemlig. Naturen og alt i den vil alltid være en grunnstein i meg.

      Slett
  2. Fantastisk bra skrevet! Denne fikk meg til å tenke og kjenne etter. Tusen takk. Ønsker deg en fortsatt fin helg! :)klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Spirea. Glad for å kunne inspirere. Klem.

      Slett
  3. Så utrolig godt skrevet. Følte at æ va midt inni puslespillet.Men slik er vel livet vi lever her på jorden. Et evig stort puslespill. Klæm fra mams.

    SvarSlett