Skriveglede og glede over veien

Jeg har en pause.

Fra journalistjobben, fra skriving generelt.

Det gjør godt.

Når man har et yrke og et fag som også er ens lidenskap, tror jeg det er helt avgjørende å sette seg selv i dvalemodus innimellom. La tastaturet hvile. La tankene flyte bort fra prosjektene, reportasjene og overskriftene.

Det er da de sjeldne ordene kommer frem. De som kommer fra et annet sted, et sted dypere ned i meg. Fra underbevisstheten. Fra sjelen?

Disse ordene føles rikere. Som om hvert ord veier mer, eller betyr mer.

Det er ikke nødvendigvis ord som er ment for andre.

Tvert imot, ordene er stillhetsord. Ord som hvisker, ord som står mellom de andre ordene.

Mellomromsord.

Jeg kjenner inspirasjonen komme til meg i små, dovne bølger. Mens jeg går langs stranden og tenker på ingenting, stryker bølgene meg bløtt over føttene og minner meg på at de er der.

Hele havet er fullt av inspirasjon, hvis jeg bare vil øse av det.

Jeg smiler og vet.

Jeg smiler, fordi jeg allerede har sagt ja til å ta meg selv og ordene på alvor.

Til høsten begynner jeg på research til noe større. Det handler om å sette av tid til mitt eget prosjekt, lage rom for noe som ikke blir handfast på lenge ennå.

Noe jeg tror på, men som trenger tid. Og omsorg. Og research.

Jeg har pause nå. Men jeg samler inspirasjonsdråper fra det store havet mens fotavtrykkene mine langsomt hviskes ut.