Septembers tid

Hun kom frem fra skyggene, og slo følge med det samme. Fra første steg på stien, den første kvelden, var hun der. Ja, for det var jo hennes tid. Og kvinnen hadde håpet hun ville dukke opp.

September.

De vekslet blikk og gikk så i taushet. Kvinnen så fargespillet rundt seg. Hvert strå, hvert blad, hver kurve og sving i landskapet, talte sin egen historie. Om høst. Om noe som var forbi.

September ristet i ei grein, og lo da bladene slapp taket og danset rundt henne.

– Det handler om å gi slipp, ikke sant? spurte kvinnen og kjente hvordan skogbunnen tok imot hennes steg. September lo igjen.

– Ja. Da har du jo lært noe, tross alt. Men du har hatt blikket rettet et annet sted. Lenge. Ikke sant?

– Det er nok rett, sa kvinnen og sukket. – Men jeg har ikke glemt dere. Jeg har merket at dere var der.

Kvinnen hørte sin egen stemme, og kjente at det var riktig, det ordene sa. Hun hadde ikke glemt dem. Hun hadde ikke glemt noe som helst. Bare vendt blikket et annet sted. Blikket, ordene, tankene, de hadde gått andre veier den siste tiden. 

 

Nå var tiden her igjen. Den inviterte til å ta frem ordene. Til å se med hjertet, og ikke bare med hodet. For om hun husket dem, husket hun vel også seg selv? Hun hadde vel ikke glemt hvem hun egentlig var?

– Dere mennesker glemmer lett, sa September og lot hånden stryke gjennom de gulnede stråene i skogkanten. – Dere lærer. Dere tar noen steg i riktig retning. Så glemmer dere. Og går tilbake igjen. Er dere alltid slik?

Nå var det kvinnen som måtte le.

– Vel. Det tar tid med oss. Og tid, det har vi for lite av. Vi mennesker. Vi tror i alle fall det.

 

De ble stille igjen. Nye løv raslet ned fra skogtaket, mot endestasjonen på den ventende jorden. Kvinnen trakk pusten. Sommeren var over. Var det trist? Nei. En tid avløses alltid av en ny.

– Alt er i endring, sa September, som om hun leste kvinnens tanker. – Det er nå det er min tid. Jeg er her en stund. Men så kommer noe nytt. Husk det. Og gi slipp.

Kvinnen smilte. Hun kjente gleden over endelig å ha en av dem sammen med seg igjen. Noe var kommet tilbake. Noe var for alltid forbi.

Og tiden var nå.

 

(C) LK Nyland