Hun lar føttene gli inn i lettvint-sandalene. De har akkurat unngått morgenregnet på trappa, men kjennes likevel rå mot den nakne huden. Hun blir stående et øyeblikk, kjenner etter. Lytter. Nummenheten er der fortsatt. Tåken foran øynene. Gråten som har fylt hodet de siste dagene, men som ikke vil forløses i tårer. Når vil det forsvinne? Når vil kroppen, tankene, være hennes igjen?
Hun legger hånden på rekkverket og tar første steg. Mot en verden hun egentlig burde kjenne og elske. Mot hagen, som hun alltid har funnet trøst i. Nå er den fremmed. Meningsløs. Grå. Hun har ikke vært her siden det hendte. Vil den ta imot henne? Vil rosene, blåklokkene, liljene, fortsatt være hennes venner?
Hun tvinger seg til å fortsette. Et steg til. Kjenner føttene bærer den blytunge kroppen.
På siste trinn skifter bildet brått. Det gulgrå gresset glitrer som tusen grønne edelstener, hun må knipe øynene smalere for ikke å bli blendet. I bedet langs veggen flommer det over av gult, rødt, lilla. En vennlig bris får høyreiste stauder til å nikke mot henne, oppmuntrende og levende.
De lubne kantsteinene er lokkende kritthvite, de danner en sti, hvisker "kom, gå med oss". I enden av stien kan hun skimte Madonna-statuen, den ønsker henne velkommen med åpne armer. Hun har aldri følt seg så velkommen før.
Hun står badet i et flommende solskinn idet hun trår ned i det gnistrende grønne.
Endelig kan tårene komme.
Tårer er vigtige.
SvarSlettKlem til dig og god weekend.