Det skumle

De to forrige innleggene mine, om stillhet og om nådeløs ærlighet, ble lest av mange. Noe av årsaken er at jeg linker til dem fra facebook, hvor jeg opprettet konto i fjor høst. Samtidig velger jeg å tro at jeg treffer en nerve hos mange. Setter ord på noe som vi alle kan føle innimellom.

Mitt fremste ønske med bloggen er å inspirere.

Det håper jeg også at jeg gjør.

 

I stillheten finnes det spørsmål. Og svar.

Som barn oppsøkte jeg stillheten daglig, nærmest uten å tenke over det. Jeg bodde temmelig langt fra allfarvei, og var vant med å være alene. Jeg vandret i skogene eller i fjæra, med eller uten selskap, og var fornøyd med det. Jeg skapte min egen drømmeverden av magi og overjordiske skapninger, men var aldri redd. Aldri stresset.

 

Som barn trengte jeg ikke å forsvare mine vandringer og mine dagdrømmerier. Ingen stilte spørsmål ved dem.

Som voksen blir man møtt med andre krav.

Kritiske røster, gjerne inkludert sin egen, hever seg og stiller spørsmål.

Og jo mer man stikker nesen frem, jo mer må man tåle å stå på den plattformen man selv har bygget.

 

Jeg har blogget i over to år nå. Likevel ble det mer skummelt og mer komplisert å blogge da jeg begynte å linke til den fra facebook. Plutselig var det så mange som kunne se hvem jeg er. Eller i alle fall litt av den jeg er.

I innlegget om stillheten spurte jeg meg selv hvorfor det var lenge siden jeg hadde blogget.

Noe av svaret er praktiske ting.

Men i stillheten kommer det også et annet svar: Jo mer jeg skriver her inne, jo mer viser jeg av meg selv.

Og det er litt skummelt.

Men hvorfor, egentlig?

 

Jeg tror disse tankene melder seg hos veldig mange av oss som blogger. Og det er sunt å tenke over hva man skriver for offentligheten.

Samtidig skulle man vel ikke gå rundt og være redd for å vise den man er?

Er det noe galt i å skrive om stillhet, om poesi, om natur og nærhet til det ekte?

Nei. Men ofte er det lett å tråkke på det som ikke roper så høyt.

 

 

Jeg takker alle dere som leser her inne, og ikke minst alle som legger igjen kommentarer. Det setter jeg stor pris på.

Og jeg lover herved å ikke slutte med ordene som beskriver det såre og vare vi mennesker kan oppleve på vår reise.

Hvis vi tar oss tid til å lytte. Hvis vi tør å vise hvem vi er.

 

Og du: Har du tanker du ønsker å dele med meg om dette, men ikke vil skrive de her, send meg en mail på nylandlk@online.no. Jeg blir glad for dine ord uansett.

 

Solnedgang fra hjemplassen min. (C) LK Nyland