onsdag 5. februar 2014

Hva januar lærte meg

Jeg bestemte meg i desember. Da den siste eksamen var innlevert, den siste artikkelen fløyet fra utboksen, det siste punktum satt, da. Da bestemte jeg meg.
I januar skulle jeg la tiden være i fred. Ikke jage etter den. Ikke sette i gang prosesser, ikke gjøre avtaler. La det som kommer naturlig, få tid på seg.
Og hva ville skje hvis jeg oppsøkte stillheten? Hva ville komme frem fra dypet når overflaten la seg ned og ble blank som et speil?
Jeg kunne gjøre det av flere grunner. Penger på konto, nok til å klare meg sånn noenlunde uten full inntekt. Studiene startet ikke opp igjen før i februar. Jeg hadde lenge lovt meg selv å gi meg tid til kreativ skriving. Nå skulle jeg endelig få den tiden. Januar var en gave til meg selv, i raushetens og roens tegn.
Så hva skjedde?
Hva har jeg lært?
Første lysglimt...
Nyåret pakket seg selv langsomt og forsiktig ut. Lyset dirret sterkere for hver dag. Luften jeg pustet, var vinter. Landskapet var frosset fast, stivnet i et lukket rom av kulde. De første dagene gikk med til å jobbe likevel, med hasteting som dukket opp.
Så ble det stille.
Det var nå jeg skulle gripe stillheten, være tålmodig, vente, puste og leve.
Det var vanskelig. En rastløshet prikket i huden, utålmodighet og stress bygde seg opp innenfra. Jeg måtte da foreta meg noe? Hvem er jeg hvis jeg ikke GJØR noe?
Hvem er vi når vi ikke identifiserer oss med et yrke, en egenskap eller et viktig gjøremål?
Min identitet har så lenge vært bundet sammen med høyt arbeidstempo, effektivitet og høye egenkrav. Hva ville identiteten min være bundet sammen med nå, når jeg i én måned ikke skulle være den jeg de siste årene har vært?
Tenk om mine oppdragsgivere glemte meg når jeg ikke lenger var så aktiv? Tenk om jeg gikk glipp av flotte avtaler bare fordi jeg ikke sjekket mailen?
 
Det er stille i frosset elv.
 
Innimellom var det små drypp av ro, bare jeg klarte å skyve stresstankene unna. Den roen kom bare frem når jeg klarte å slappe av. Når jeg kjente full tillit til meg selv og valget mitt. Og for hver gang jeg hadde opplevd den roen, fikk jeg lyst til å vende tilbake til den. Det var noe verdifullt der, en slags egenverdi i ingenting.
Jeg klarte ikke å gjøre ingenting. Det er en slags aksept i det også, en oppdagelse av ens egen, iboende skapervilje. Men mange dager gjorde jeg lite. Noterte noen ideer. Sendte noen brev. Tumlet i mine egne tanker, vandret på vinterlige stier og funderte over dette lukkede landskapet. Frosten hadde bitt seg fast. Eller var kanskje selve naturen innstilt på å gi meg fred til mitt prosjekt? Var januars tilfrosne skoger, uten vind, uten nedbør, en slags erklæring til meg om at «Se her, naturen kan også gjøre ingenting. Den er like viktig og til stede likevel.»
Langsomt, langsomt forvitret rastløsheten.
Da sola kom tilbake mot slutten av måneden, følte jeg endelig takknemlighet for mitt eget valg. Jeg måtte ikke lenger forsvare valget overfor meg selv. Stresstankene kunne jeg lettere børste av meg, oftere og oftere dukket små lommer av glede og sjelefred opp. Gylne, stille øyeblikk.
Det ble så stille, både inni og utenpå. Det kom ikke noe opp av dypet, det ble bare stille der også.
Januars stille landskap viste meg at det ikke er farlig å skru ned tempoet. Det er tvert imot svært viktig. Jeg føler jeg har fått en gave som jeg forhåpentligvis kommer til å klare å sette mer ord på fremover. En gave som jeg ikke vil gi fra meg igjen. For nå er jeg ikke redd den.
Kan jeg lære andre om dette? Kan jeg inspirere?
Det tar lengre tid enn én måned å forandre seg. Men en måned er en god start. Nå er det februar. Januar har rullet sammen soveposen, slukket bålet og trukket seg tilbake til vinterskogens hemmelige dyp. Jeg sa farvel med et visst vemod. Men ingen kan ta fra meg gaven, den har jeg i hjertet der jeg går på stien mot resten av 2014.  

Tekst og foto (C) Lill-Karin Nyland.

9 kommentarer:

  1. tak, Lill Karin. du har så smukke tekster, så smukke billeder, at det rører mig så meget!!
    jeg føler næsten, jeg sætter mig ved foden af et bjerg, ser ud mod store vidder af skove - og bare mærker stilheden. bare trækker vejret sammen med jorden.
    - lykke til med januargaven din!
    Stort, varmt klem fra Laila

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er jeg som skal takke deg, Laila, for dine gode ord! Å vite at jeg kan glede og inspirere andre, er den største gaven jeg kan få. Det er mye skog og mye stillhet i Nord. Måtte det for alltid fortsette slik.
      Ønsker deg en fin dag. Og du: Om du ikke allerede gjør det, så bør du skrive. Du har anlegg.

      Slett
    2. ja, du har ret: måtte det for altid blive sådan.
      tænk: engang var europa dækket af skov. og det højeste punkt på sjælland, hvor jeg næsten lige har boet, var efter sidste istid den dybeste sø i området. geologien fortæller, at det dybeste bliver det højeste. i hvert fald dér. alting er i forandring, men jeg har det som dig: skovene og stilheden må gerne få lov at blive!
      jeg forstår. at det er en stor gave, du kan glæde andre med dine ord! og tusinde tak for din ros til mig.
      klem.

      Slett
  2. Hei! Så godt å få oppleve en måned på den måten. Jeg oppfatter det som intenst, selv om det jo handler om ro. Intenst på en god måte, så klart, eller kanskje det er selve kontrasten til det du tok pause fra som er intens... Flott tekst og flotte bilder!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei og velkommen til meg! :) Ja, jeg følte meg privilegert som kunne gjennomføre det lille prosjektet mitt. Jeg tror det er noe av det vanskeligste jeg har prestert - å ikke skulle prestere! Men jeg har lært noen verdifulle ting, som jeg både vil bruke for min egen del, og dele med andre.
      Kontraster, ja... Det var virkelig en kontrast fra november-desember 2013, til januar 2014. Livet kom inn i et totalt annerledes spor, og hele verden skiftet takt. Det var bare så vidt jeg klarte å henge med i den takten. Men når jeg slappet av, kom det av seg selv.
      Takk for dine ord!

      Slett
  3. Tankevekkende og fint innlegg, du skriver godt!...og fine bilder!
    Ha ei fin ny uke! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Å, så koselig å høre fra deg, Britt! Takk for dine alltid så fine ord.
      Ha en flott uke, jeg har akkurat kommet tilbake fra England. Der var det vår...

      Slett
  4. Svar
    1. Hyggelig å høre fra deg, Ellen! Du er sannelig en sterk kvinne, det ser jeg av bloggen din. Ønsker deg alt godt.
      Klem!

      Slett