Hvem er du til neste år?

Mai er en annen nå, enn da hun kom.

Nå har hun drysset trekkfugler i skogene, tegnet sorte smelterender langs fjellsidene og lokket grønne blader frem fra nakne greiner.

Hun danser fornøyd foran meg på stien. Vi trenger ikke snakke sammen, for hun vet hva jeg tenker på.

Mai er alt.

Hun rommer kulde og snø, varme og lys.

I alle fall i år.

Kanskje er hun en annen neste år?

 

Hvordan kan en måned være som en hel årstid, undrer jeg mens lyden av den flodville elva når ørene mine.

Hvordan kan du bære med deg vintersnø, kalde netter, varm, duftende sommervind og livgivende vårregn på samme tid?

Jeg vet ikke om jeg sa ordene høyt, men hun snur seg plutselig mot meg og ler.

Slik er jo dere mennesker også, kjære deg. Er du akkurat den samme i år som i fjor? Er du akkurat den samme i dag som for 20 dager siden? Og har ikke du både høst og vår i ditt hjerte?

Jeg biter meg i leppen og grubler.

 

Jeg føler meg ikke så veldig annerledes, sier jeg usikkert.

Du er det. Du er en annen i dag enn da jeg kom. Det ser jeg på deg. Og hvis du ikke ser det selv, så vil du forstå. Om en stund. Kanskje når juni kommer, sier Mai og ler igjen.

En sommerfugl flagrer forbi.

Den første i år.

 

Hvem er jeg til neste år? Ordene ramler ut av meg før jeg får tenkt meg om. Jeg skjønner jo at Mai ikke kan vite det. Hun rister på hodet og tar hånden min.

Søte, lille menneske. Skjønner du ikke at svaret på det spørsmålet er et nytt spørsmål?

Jeg ser på henne, rynker brynene.

Svaret og spørsmålet er: Hvem vil du være?

 

**************************

 

På tide å gi slipp.

 

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland

Samtalen

Jeg vil jo bare skrive.

Så hvorfor skriver du ikke?

Det har vært så mange andre ting i det siste. Jobb, aktiviteter...

Men du kan ikke leve uten å skrive?

Nei.

Hvordan vet du det?

Fordi det føles som at sjelen min forsvinner når jeg ikke skriver og skaper.

Og mer?

Jeg er en historieforteller. Jeg forløser historier, fester ordene til papiret, sender dem videre.

Det finnes jo så mange andre forfattere og historieforløsere?

Ja, men det finnes da enda flere historier?

Som den du ønsker å fortelle, mellom to permer?

Ja, den. Og mange flere. De venter på meg, historiene.

Så hvorfor går du ikke i gang?

Jeg er jo i gang, men...

?

Ja, jeg må jo jobbe også. Skrive andre ting. Det er mye som kreves.

Du skyver vekk historiene til fordel for alt annet.

Det kan virke slik.

Hvor ble det av gleden?

Ja, du spør godt. Jeg vet ikke.

Ser du ikke at jo mindre du skriver, jo mindre blir gleden?

Men jeg tenker jo mye på skrivingen?

For mye. Jo mer du tenker, jo mindre skriver du. Skriv. Ikke tenk.

Lettere sagt enn gjort.

Du skriver jo ned denne samtalen, ikke sant?

Jo, det virker slik.

Hvordan føles det?

Bra. Jeg ser ting klarere.

Ja, nettopp. Stol på historien. Den vil folde seg ut bare du gir den sjansen.

Bare jeg gir meg selv tid?

Ja, for svingende. Det er vel forfatter du er, det er vel det du ønsker å gjøre? Skrive?

Ja.

Så skriv.

Jeg er i gang.

De kom den natten

De kom den natten

Landet i greinene

Foldet sine vinger

Ventet

Lyttet

Så traff lyset

Glitret i sorte blikk

Kjælte i myke fjær

Pupiller smalnet

Hjerter åpnet seg
 

De kom hjem

Med sangen

Fylte skogene

Fylte livet

Vekket et folk

I nord

 

 

"Mamma, tror du på engler?"

Hun så ned på datteren. I morgenlyset lignet den lille jentas øyne to blå kloder i et endeløst univers.

Blikket rommet evighetens søte kyss.

Jenta pustet og ventet.

Moren kjente den vesle hånden, den streifet over hennes kinn, som en bekreftelse.

"Ja, lille venn. Engler finnes."

 

 



(C) Tekst og foto Lill-Karin Nyland 

16.mai 2014

Reportasje om et skoleinternat

I siste Nordnorsk magasin, nummer 2-2014, har jeg reportasje fra skoleinternatet i Aursfjord.

Bygget på 1920-tallet, okkupert under krigen, ubrukt i mange år, og nå kunstgalleri og konsertlokale!

Den som ikke liker båser

"Dere mennesker er så underlige."

Tidlig morgen, jeg våkner av stemmen hennes, den når meg gjennom det halvåpne vinduet.
Mai er her.

Jeg åpner øynene, blunker litt, stryker søvnen vekk fra fjeset.

Hun sitter på verandarekkverket, med føttene utenfor kanten. 

Nå kikker hun bakover, mot meg, kaster litt på håret og smiler.

 "Dere skal absolutt sette alt i bås."
Hun vipper føttene opp på rekkverket, og blir sittende sidelengs på den smale planken.
Jeg blir svimmel bare av å se på.
"Hva mener du", sier jeg, stemmen er tynn og nyvåknet.

Hun hopper ned fra rekkverket, og peker opp mot himmelen.
Da ser jeg det.
Lurvete filler daler gjennom landskapet.
"Snø nå igjen? Skal ikke du komme med vår og varme? Kom Mai du skjønne milde, har du hørt den?"
Jeg hører at min egen stemme er irritert. Den passer til hvordan jeg føler meg.

Jeg pakker dynen rundt kroppen, aker meg ut av senga og setter føttene i gulvet. Luften som strømmer inn fra utsiden, er iskald. Jeg åpner verandadøren og kikker opp. Snøkornene kommer fra en utømmelig kilde, et tomrom i grått og hvitt.
"Men det er akkurat dette jeg mener", sier Mai og ser på meg.
Snøkorn lander i håret hennes, og smelter til blanke dråper.
"At vi mennesker er underlige fordi vi ønsker oss vår etter en lang vinter?"
Jeg ser utfordrende på henne, men hun ler og rister på hodet.
"Nei. At dere absolutt skal sette alt i bås."

Nå hopper hun opp på rekkverket igjen, denne gang med ryggen mot kanten.
Hun dingler med beina, og jeg legger merke til kjolen. Den er lysegrønn, med noe som ser ut som løse tråder liggende utenpå det tykke stoffet. Ut fra trådene strekker små, dypgrønne blader seg. Når hun spretter frem og tilbake med føttene, minner kjolen mest av alt om et frodig tre som danser i vinden.
Jeg sukker og biter meg i leppen. Snøen laver nådeløst ned, og jeg trekker teppet bedre rundt meg.
"Jeg lytter."
"Du hadde satt meg i bås allerede før jeg kom, ikke sant? Du ventet meg, og tenkte øyeblikkelig på at jeg var mild og vennlig, full av løfter om våren. Litt ukomplisert, kanskje?"

Jo, det var vel for så vidt sant. Det var slik Mai skulle være. I mitt hode.
"Men jeg er ikke alltid slik. I år er jeg en annen."
Hun slår ut med armen mot det snødekkede landskapet.
"Mener du at du kom med snø, bare for å knuse min forventning om deg som vårens bud?"
Nå ler hun høyt. Er det virkelig så morsomt å se et menneske som lengter etter farger?

"Nei, lille menneske. Jeg kom med snø for å få deg til å forstå at jeg ikke kan settes i bås. Like lite som du kan det."

Jeg nikker langsomt. 
Jeg liker ikke båser.
Mai er mai.
Hun får vel være seg selv.
Det får jeg også.
For vi kan ikke være noen andre.

Jeg tråkker frem noen steg og lener hodet bakover.
Tre snøkyss får jeg, før jeg snur meg og går inn igjen.
Når jeg våkner neste gang, er Mai borte.
Det har sluttet å snø.